Denne reportasjen var først publisert i Utdanning nr. 2/2016
Hele utgaven leser du elektronisk her
De to barnehagelærerne veit hva de snakker om. Styrer Linda Fredriksen i Espira Torsbergskogen barnehage i Drammen er mor til tre. Pedagogisk medarbeider i samme barnehage Jeanette Liseth Storbukt er mor til én. Alle de fire barna er blitt til ved sæddonasjon. I de to familiene er alle de fire foreldrene kvinner.
«Hjemme hos oss er en donor en snill mann som har hjulpet oss slik at vi har fått barn»
– Når barnehagekameratene diskuterte hvordan barn blir til, hevda sønnen min med stor kraft at det var med en sprøyte i Danmark. Og for hans del stemmer det. Det som ikke stemmer, er det barnehagepersonalet prøvde å mekle med i debatten: At han har pappa i Danmark, sier Jeanette Liseth Storbukt.
– Jeg forstår jo at det var godt meint. Likevel blir det veldig feil, sier hun.
– En pappa er en rolle, sier Linda Fredriksen.
– Ingen spiller den rollen i våre barns liv. Hvis de får høre at de har en ukjent pappa et sted, kan det likevel skape et savn og en lengsel. Det er helt unødvendig, all den tid barna har to foreldre, sier Linda Fredriksen.
– En donor er en snill mann
Vi sitter på møterommet i den store barnehagen, der de to har tatt seg tid til å møte Utdanning.
Tall fra Bioteknologirådet viser at det i 2014 ble født 201 barn med norsk donorsæd. Året før var det 166. I 2009 fikk lesbiske par mulighet til donor-befruktning i Norge, og etter det har tallet på barn født etter befruktning med norsk donorsæd økt kraftig. Det antas at lesbiske står for en stor del av økningen.
Likevel konstaterte forsker Elisabeth Backe-Hansen i en studie at vi ikke veit hvor mange norskfødte barn som er unnfanget med donorsæd. En grunn er at fortsatt reiser kvinner fra Norge til utlandet for å få sæd. Omfanget av dette har vi ingen oversikt over.
Kvinnene reiser utenlands framfor alt av to grunner. Én er at siden 2005 har de som er unnfanget ved norske klinikker rett til, etter fylte atten år, å få vite identiteten til donoren. Ikke alle foreldre ønsker dette. En annen er at norsk lov ikke gir enslige rett til donor-befruktning.
Sæddonasjon blir altså brukt av par med mann og kvinne, av par med to kvinner og av enslige. De lesbiske er naturlig nok de mest synlige. Fredriksen og Storbukt er overbevist om at stadig flere lesbiske par vil få barn med sæddonasjon.
Derfor kan barnehageansatte som ennå ikke har hatt behov for å tenke etter hvordan man best snakker med små barn om donorbefruktning, fort få det.
– Når en donor ikke er en pappa, hva er en donor da?
– Hjemme hos oss er en donor en snill mann som har hjulpet oss slik at vi har fått barn. Den forklaringa har holdt lenge. Først nå, som den eldste er kommet et godt stykke opp i grunnskolen, merker jeg at vi trolig nærmer oss tida da det blir behov for utdyping, sier Linda Fredriksen.
– Sønnen min var bare to år da han laga seg ei regle av navnet sitt og setningen «jeg har to mammaer». Slik likte han å presentere seg, så det var tydelig viktig for ham. Men ikke problematisk, sier Jeanette Liseth Storbukt.
«Hvis de får høre at de har en ukjent pappa et sted, kan det likevel skape et savn og en lengsel. Det er helt unødvendig, all den tid barna har to foreldre»
Egg, svømmere og rør
– Små barn er jo opptatt av hvordan de er blitt til. Barnehageansatte må naturligvis delta i samtalene om det, sier Linda, og fortsetter:
– I barnehagen til ett av mine barn snakka de da om egg og om svømmere. Disse svømmerne var ikke så lette å forstå for mitt barn, ut fra slikt vi hadde snakka om dette hjemme. Men så fulgte de opp med å si at det også var noen som hadde rør. Da var det en fornøyd unge som skjønte at hun var av dem.
– Ulike familiekonstellasjoner er ikke nytt i barnehagen, fortsetter Jeanette.
– Det er familier med mor og far, med en biologisk forelder og en steforelder, det er adoptivbarn, fosterbarn og barn av enslige. Barn med likekjønnede foreldre blir én av flere varianter, påpeker hun.
– Vi er jo ikke veldig rare, sier Storbukt videre.
– Vi lever vanlige A4 familieliv. Når folk forstår det, tror jeg det hele normaliseres, sier hun.
– Jeg fikk tidlig rådet om å være synlig i barnas nærmiljø, sier Linda Fredriksen.
– Det var nok et godt råd. Synlighet forebygger spekulasjoner om sære og rare ting i familien. Og jeg er alltid åpen om hvordan barna er blitt til. Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg er svært stolt av barna, og dypt takknemlig over at det har vært mulig for meg å få dem. Da kan det ikke være noen hemmelighet hvordan det er gått til.
– Det reises spørsmål ved etikken i å skaffe seg barn ved hjelp av donor eller surrogatmor. Hva med den diskusjonen?
– Hva folk tenker innerst inne, kan jeg ikke vite, sier Linda Fredriksen.
– Jeg veit bare at ingen har møtt vår familie med anna enn vanlig folkeskikk. Vi har aldri fått negative kommentarer. Skal det debatteres, håper og tror jeg det blir en debatt der det er enighet om å respektere uenighet, understreker Linda Fredriksen.
