Syke barn lærer via roboter

I et klasserom på Bremnes ungdomsskole i Bømlo kommune i Hordaland står én av pultene ofte tom. 13-åringen som har plassen, har ME, også kalt kronisk utmattelsessyndrom, og sykdommen stjeler tid som skulle ha vært brukt på skolen. Flere i klassen har aldri møtt henne personlig.

– Vi forsøkte en periode å bruke Skype for å få eleven mer integrert i klassemiljøet, men det fungerte ikke helt. Da gikk jeg litt rundt i klasserommet med PC-en, men det tok for mye av min oppmerksomhet fra de andre elevene, sier Geoff Moores, kontaktlærer for 8. trinn.

For ett år siden fikk en gjeng unge produktutviklere nyss om problemstillingen om langtidssyke barn som blir isolert på grunn av sykdommen.

Alt skjer via app som barnet styrer

Gjennom deres firma No Isolation i Oslo ville de bygge en robot som kan være på skolen mens det syke barnet styrer roboten hjemmefra. Ideen er at barnet deltar i skoleundervisningen gjennom videostrømming.

Ifølge No Isolation har opptil 6000 norske elever mellom 5–19 år et sykefravær som til sammen utgjør tre måneder på skolen i løpet av ett år. Flere av de langtidssyke barna opplever det å bli isolert fra klassen som noe av det verste, ifølge firmaet.

• Er en robot virkelig elevens beste?

– Roboten er en datamaskin med motorer, kamera, mikrofon og høyttaler. Den er knyttet til en app som barnet styrer. Da kan barnet se og høre alt fra klasserommet, styre blikket til roboten og snakke til de andre barna og læreren med sin egen stemme, forklarer Karen Dolva i No Isolation.

Utdanning tar opp at filming i et klasserom tross alt er en sensitiv affære. Dolva er raskt på ballen:

– Ingenting av det som strømmes, lagres, og videostrømmingen er enveis. Det syke barnet kan se klasserommet, men alle de andre ser kun roboten. Vi har hatt flere runder med Datatilsynet for å finne en løsning vi alle er tilfreds med, sier Dolva.

Til nå er ni roboter testet i Norge.

– Integriteten må ivaretas

Seniorforsker på Sintef Geir Mathisen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet leder et studium der man ser på forholdet mellom roboter og mennesker. Selv om en robot i klasserommet kan oppleves eksotisk tror han ikke dagens digitale generasjon vil ha problemer med å akseptere den. Han poengterer derfor likevel at alle i klasserommet må vite når roboten er slått på.

– Man skal ikke bli iakttatt uten at man selv er klar over det. Her må integriteten til både den syke eleven og resten av klassen ivaretas, sier Mathisen.

Ved Bremnes ungdomsskole forbereder de seg til å få en robot i klassen. Moores, som er en selverklært teknologientusiast, har forberedt elevene sine i flere uker.

– Vi hadde allerede testet ut ulike teknologiske løsninger for å få denne eleven integrert inn i klassemiljøet. Da vi hørte om en robot som kunne gjøre jobben, hoppet vi på muligheten, sier Moores.

Første skoledag må roboten kjøres av foreldrene til skolen. Den må bringes rundt for å komme seg fra sted til sted.

Kan være krevende

En annen testskole for bruk av robot er Hedrum ungdomsskole i Larvik kommune i Vestfold. 

– Mange foreldre med langtidssyke barn er bekymret for tapet av fagkunnskapen. Men for en 13-åring er det vel så viktig å lære det sosiale spillet, sier lærer Marte Johnsen.

Hun er opptatt av ikke å overanstrenge det syke barnet.

– Det er lett å tenke at den langtidssyke eleven skal være med hele tiden. Vi må huske at det er snakk om et sykt barn og at tilstedeværelsen, selv gjennom en robot, krever mye energi, sier hun.

Hun har forståelse for lærere som er skeptiske til å ha en robot i klasserommet fremfor en elev. Hun peker på at det i starten kan være uvant å snakke til et hvitt, nøytralt robotansikt med lysende øyne i stedet for til en elev. Roboten har heller ikke et kroppsspråk, noe som gjør det vanskelig å vite hvordan barnet føler og har det. 

– Jeg tror likevel at de fleste lærere vil føle at gevinsten med å ha roboten til stede i klasserommet vil veie opp betenkelighetene, sier Johnsen.

Hennes erfaring er at roboten har gitt resten av klassen en bevissthet om at det er en person til i klassen som ikke alltid er til stede. 

Direktør i Utdanningsdirektoratet Hege Nilssen peker på at skolen og samfunnet har et ekstra ansvar for at syke barn får et så godt tilbud som mulig.

– Vi er positive til at skoler forsøker å legge godt til rette for utsatte elever og ser at teknologi kan gi mange muligheter, sier hun.

Hun er likevel tilbakeholden med å uttale seg om robotene til No Isolation.

– Vi kjenner ikke produktet og kan derfor ikke uttale oss om det, sier Nilssen.

Et spørsmål om pris

– Kan en robot virkelig kompensere for menneskelig kontakt?

– Det har vi tenkt mye på. Vi har vel kommet frem til at det ikke går an å erstatte mennesker med roboter. Men en robot som vår kan lage en bro for barn som nettopp trenger mer menneskelig kontakt, sier Dolva.

Hensikten med roboten er å gi det syke barnet mulighet til å delta i sin egen hverdag på sine egne premisser. Men i en tid hvor lærere føler seg presset til å lære ny teknologi, kan tanken på å få en robot i klasserommet være overveldende.

Dolva mener de har løst denne utfordringen.

– Dette skal være en løsning som barnet selv styrer. Læreren skal ikke gjøre noe mer enn å være læreren i klasserommet, sier hun.

Fra slutten av august skal de første robotene være klare til å innta de ulike skolene i landet. No Isolation satser på en abonnementsløsning hvor kundene kan leie en robot til en fast pris i måneden. Årsaken er at man skal kunne levere roboten tilbake hvis barnet har en lengre frisk periode.

– Hva med de syke barna som ikke har råd til en robot?

Dolva flakker litt med blikket før hun svarer.

– De som trenger det, vil nok se verdien av å ha roboten. Vi har lagt oss rett over barnehagepris og kan ikke se hvordan vi får minimert kostnadene ytterligere, sier hun.

24 cm høy stedfortreder

En tidlig morgen på Bremnes ungdomsskole står en hvit, liten robot på en av pultene. Med sine 24 cm veier den knapt mer enn et kilo. Når den er avslått, har den hodet ned. Det er først når barnet åpner appen hjemmefra at roboten løfter hodet og øynene begynner å lyse. Da vet alle at både roboten og barnet er i gang.

Moores forteller om en episode som fikk ham til å forstå at elevene virkelig innlemmet roboten i fellesskapet. Han hadde delt alle elevene i grupper i en engelsktime hvor man blant annet skulle spille et dataspill. Elevene kunne sette seg hvor de ville på skolen. På runden sin så Moores hva gruppa med roboten hadde gjort.

– De hadde plassert roboten foran dataskjermen med den største selvfølgelighet. Jenta snakket og deltok i spillet på lik linje med de andre i gruppa. Det å få være en del av en gruppe til tross for fravær, er noe av det viktigste vi kan lære disse barna med høyt sykefravær, avslutter Moores.