– Elevene med foreldre som bruker morsmålet hjemme, men der foreldra ikke er særlig flinke i morsmålet, bekymrer meg mest

– Tankene kretser om flerspråklighet svært mye av tida. Likevel har jeg ingen fasit, sier Emel Aybike Yumuk, når Utdanning møter henne på skolen.

Hun veit likevel hvilke flerspråklige elever som bekymrer henne mest.

– Elevene med foreldre som bruker morsmålet hjemme, men der foreldra ikke er særlig flinke i morsmålet, bekymrer meg mest. Det er ofte foreldre som er vokst opp i Norge. Legg til at disse barna ofte har et lite miljø ut over familien der de bruker morsmålet. Jeg ser en stor fare for at barna da ikke lærer verken det ene eller det andre språket godt nok. Det blir noe halvveis over begge deler, sier Yumuk.

• Les også: Amerikanske forskere anbefaler femti prosent morsmål i seks år

Overrasker elevene

I en stor reportasje om morsmålsundervisning møtte Utdanning fire år gamle Dawood. Han gleder seg til å lære å skrive både norsk og urdu når han skal begynne på skolen. Men slik blir det ikke.

Selv om det fra forskerhold er sterk oppslutning om at barn man ønsker skal bli flerspråklige, utvikler andrespråket bedre hvis de også får undervisning i morsmålet, vil ikke Dawood få det i sitt utdanningsløp.

– Målet med opplæringa blir å styrke det norske språket hans, forklarer statssekretær i Kunnskapsdepartementet Rikke Høistad Sjøberg (H).

Yumok konstaterer at de flerspråklige elevene hennes ikke får den samme oppfølginga i morsmålet som hun sjøl fikk.

– De tyrkiske elevene mine blir svært overraska når jeg sier noe til dem på tyrkisk, forteller hun.

– Det er som om de ikke tror jeg kan språket.

• Les også: Bruk av fleres pråk kan styrke både kunnskaps- og språklæring

Morsmålsundervisning stor stas

Ut over små sosiale replikker bruker hun lite tyrkisk sammen med de tyrkiske elevene sine.

Da hun sjøl gikk på barneskolen i Drammen, hadde hun morsmålsundervisning. Der fikk de både bruke tyrkisk og lære om tyrkisk.

– Jeg husker også at vi lagde en liten forestilling med tyrkisk dans som vi viste for de andre, og vi lærte om andre uttrykk for tyrkisk kultur. Jeg syntes det var stor stas, alt sammen.

Samtidig ble den tyrkiske venninna mi og jeg oppfordra til ikke å snakke tyrkisk når vi var sammen med de norskspråklige elevene. Jeg forstår at det er argumenter for det, men det var likevel sårt, forteller Emel.

Faren var sjøl morsmålslærer på Fjell skole i Drammen. Og han var nøye med at hjemme skulle familien snakke tyrkisk.

• Les også: Hvordan bedre undervisingen for nyankomne minoritetsspråklige elever

Leste leksa tre ganger

– Argumentet var at det var der vi kunne lære det. Da måtte vi bruke muligheten. Men jeg fikk også fortalt at når de norske vennene mine kunne leksa etter å ha lest den en gang, så måtte jeg lese tre. Sånn var det bare, så det gjorde jeg, forteller hun.

I dag er Emel Aybike Yumuk takknemlig for at hun kan tyrkisk svært godt, ikke bare muntlig, men også skriftlig.

– Jeg kjenner flere i min situasjon som bare kan snakke. Det holder ikke, sier hun.

– Tror du at et godt morsmål gjør det lettere å lære seg et andrespråk?

– Jeg synes det er opplagt at det er lettere å lære ord på andrespråket hvis du alt kan dem på morsmålet.

– Så er det andre språktrekk, som verbbøying, ordstilling og preposisjoner, som skal læres. Vi lo jo av venninna mi som sa at «jeg må gå i do».

– Sjøl fikk jeg mange aha-opplevelser under fordypinga i norsk i utdanninga, fortsetter hun.

– Lærerne bør bruke språkforskjellene

– Der lærte jeg om særtrekk ved norsk, som ordstilling. Da var det lett å se forskjellene til tyrkisk, som har en helt annen ordstilling. På norsk er grunnregelen at subjektet kommer først, så verbalet og til slutt objektet. På tyrkisk kommer også subjektet først, men så kommer objektet før verbalet, sier Emel Aybike Yumuk, og går videre:

– Slike forskjeller bør lærere utnytte mye mer i arbeidet med flerspråklige elever. Når elevene for eksempel plasserer orda feil i setningene bør vi spørre oss om det er fordi de plasserer dem slik de gjør det på morsmålet. Trolig vil svaret svært ofte være ja.

Det same meldte professor i norsk som andrespråk Bente Ailin Svendsen ved Universitetet i Oslo i siste utgave av Utdanning.

– Vil ikke det kreve urealistisk mye kunnskap om ulike språk blant norske lærere å arbeide slik?

– Jeg tror man kan komme langt i slikt arbeid, sjøl om man ikke kan morsmålet til eleven. Litt kunnskap om språkstrukturer i det aktuelle språket er det mulig å tilegne seg. Så får man spørre og diskutere med eleven og sammen prøve å avdekke om den ordstillinga som er feil på norsk, er rett på morsmålet, sier hun:

– Jeg tror elevene ville fått et stort utbytte av slikt arbeid. Men skulle man arbeidet slik, er det en klar fordel at eleven er trygg på morsmålet.

Les også: Tenkte nytt om språkundervisning og vant europeisk språkpris

Språkvisjoner

– Tenk likevel hvor mye elevene kunne lære av slike språklige samtaler. Det ville jo bli å smake på høyskolepensum om språk og språkstrukturer allerede på barneskolen! Dessuten vil elevene profittere på å lære seg å tenke slik når de lærer andre fremmedspråk, som engelsk, sier hun.

Emel Aybike Yumuks besteforeldre var de første i familien som kom fra Tyrkia til Drammen. De hadde med seg en 16-åring, som gifta seg med en ung mann fra Tyrkia og ble Emels mor.

Nå har Emel sjøl en toåring hjemme. En liten norsk gutt med to tyrkiskspråklige foreldre. Det demper ikke akkurat strømmen av refleksjoner omkring hvorfor og hvordan flerspråklighet.

– Men jeg kommer ikke nærmere noen fasit av den grunn. Jeg føler svært sterkt at han må lære tyrkisk godt. Og han må lære å lese og skrive tyrkisk. Samtidig kan jeg spørre meg: Hvorfor det? Det er jo her han skal bo og leve, sier Emel Aybike Yumuk.