Barnehageparadokset

* For fullstendig forfatterliste, se nederst i artikkelen.

I Norge er både grunnskole og videregående opplæring gratis, og noe vi tar for gitt. Til og med universiteter og høgskoler er gratis, i alle fall i prinsippet. Så mye setter vi pris på den viktige kunnskapen disse institusjonene tilfører våre framtidige borgere, at vi til og med har lovpålagt grunnskole. Takk og pris for det.

Samtidig behandler vi barnehagen som om det er et gode, framfor en selvfølgelighet. Som om det er en oppholdsplass, eller barnepass. Noe foreldre bør betale for. Med all kunnskap vi har om viktigheten av ferdigheter ervervet i småbarns-årene, er det på tide at barnehagen blir sett på som en like viktig utdanningsinstitusjon som skolen. Selv om kunnskapen er annerledes enn algebra og rettskrivning.

I konkurranse- og kompetansesamfunnet er marginene mellom heros og zeros smalere for morgendagens generasjoner. Et voksende fjell av forskning viser at barnas utviklingsmuligheter fram til skolestart er nøkkelen. Voksen-barn-relasjoner, sosialt nettverk, økonomisk situasjon, boforhold eller gener er faktorer som påvirker utviklingen i negativ eller positiv retning. Det legger mye av grunnlaget for alt fra skolefaglige prestasjoner og muligheter for høyere utdanning til framtidig inntekt, fysisk og psykisk helse.

Hvor bredt ordforråd, hvilken sosial kompetanse eller hvordan barna våre regulerer egne følelser når de begynner på skolen gir med andre ord ringvirkninger langt inn i framtiden. Utgangspunktet er ujevnt og urettferdig fordelt blant oss, men vi kan utjevne det på en god måte. Når over 90 prosent av barn mellom 1 og 5 år går i barnehagen, gjør dette den til en av de viktigste arenaene for slikt arbeid. Barnehageansatte kan være suverene folkehelsearbeidere. Men det krever spisset kompetanse og rammene for å kunne utøve den i praksis.

Barnehagen og relasjonskompetansen

Krav til norskkompetanse som ble gjennomført 1. august i 2018, var et slikt tiltak. Det var vel og bra. Samtidig er det slik at barna tilegner seg alle viktige egenskaper før skolestart i trygge relasjoner med voksne de knytter seg til. Foreldre er de viktigste slike voksne. Barnehageansatte som er trygge og kompetente i samspill med barna er de nest viktigste. De innehar en god del av det vi på fagspråket kaller relasjonskompetanse. Dessverre er den ujevnt fordelt. Den kan og må formaliseres som en selvsagt del av opplæringen for alle nyansatte i barnehager. Den må vedlikeholdes jevnlig, og de ansatte må ha tid og rom for å utøve det gode samspill. Det handler om prioriteringer fra de som styrer, og om de tar de minste barna på alvor. Det handler om muligheter for å utjevne urettferdig fordelt ulikhet på et tidlig tidspunkt, slik at alle møter til utdanningsløpet på mest mulig rettferdig grunnlag.

Barnehagen er investering

Jo tidligere vi investerer i barna våre, jo mer avkastning vil denne investeringen gi. Nobelprisvinner og professor i økonomi, James Heckman, er tydelig i sin såkalte Heckman-kurve: Gevinsten for investeringer i utvikling eller forebygging gir mindre avkastning jo eldre barnet er. Dette gir mening fra et utviklingspsykologisk perspektiv. Mens den voksne hjerne utvikler seg i tempoet til en folkevogn, er hastigheten hos en ettåring til sammenligning å kjøre formel 1.

Et enkelt regnestykke viser at dersom vi hadde kuttet egenandelen (med utgangspunkt i maksprisen) til samtlige 280.000 barn som går i barnehage i dag ville det kostet oss omtrent 10 milliarder, eller 0,70 % av statsbudsjettet for 2019. Selv om dette er et ikke-ubetydelig beløp, er gratis barnehage en velferdsordning som sikrer at hver eneste krone investeres direkte i barnet. Det er merkelig økonomi å ikke prioritere en slik investering.

Desto merkeligere blir det når man tar hensyn til at deler av foreldrekostnadene til barnehage gis tilbake eller reduseres i form av skattefradrag. Eller gjennom behovsprøvde, stigmatiserende, tungvinte og byråkratiserte NAV-stønader eller gratis kjernetid som ikke engang dekker en full arbeidsuke. Vi flytter penger, sysselsetter byråkrater, stigmatiserer de vanskeligstilte og gir foreldre flest mer å tenke på.

På tide med endring

Dette må vi gjøre noe med. Erna ber Norges foreldre om å føde flere barn, samtidig som alle må belage seg på å jobbe mer, smartere og lenger i framtiden. For å møte disse kravene fra samfunnet, er de fleste avhengig av fellesskapets innsats for å sikre barna trygg og utviklende oppvekst. It takes a village. Vi oppfordrer derfor alle foreldre om å gi tydelig beskjed til politikerne at barnehagen er mer enn et oppholdssted. At det er en utviklingsarena i de viktigste årene for våre barns liv, og således en av våre mest potente utdanningsinstitusjoner.

Dette blir ikke fullt ut anerkjent før gode, gratis barnehager er tilgjengelig for alle.

* Kronikken er et felles arbeid ført i pennen av:

• Tommy M. Sotkajærvi, psykologspesialist, Røyken
• Ingvild Stjernen Tisløv, psykologspesialist, Oslo
• Christel Sundsfjord, psykologspesialist, Alta
• Egil Nygaard, professor psykologisk institutt UiO, Oslo
• Dina Von Heimburg, folkehelsekoordinator/PhD-student, Levanger
• Kjerstin Øye, psykolog, Levanger
• Ingrid Nygaard, psykolog, Skedsmo
• Andrea Hugaas Aulie, psykolog, Eidsvoll
• Kine Waaler Kristoffersen, psykolog, Oslo
• Marthe Johansen, psykolog, Skedsmo
• Liv Kolstad Zehouo, folkehelsearbeider, Oslo
• Susanne Vollan Langås, mamma og medforsker i barnehageprosjektet «Det kreves en hel landsby», Verdal