Bildet er fra en gudstjeneste for barn og ungdom i Skotbu og Kråkstad i 2010 Kråkstad kirke i Akershus. Foto: © Mimsy Møller / Samfoto
«Foreldre som ønsker det, får heller ta med barna i kirken på søndagene»
I løpet av det siste tiåret har statskirken vært i en skilsmisseprosess med staten. Skolegudstjenestene er en av kirkens privilegier som bør forsvinne i den videre prosessen.
Prinsippet burde i utgangspunktet ligge klart – fellesskolen er en skole for alle elevene i Norge, uavhengig av religiøs tro eller politiske standpunkter. Når skolen forutsetter å være felles for alle elevene må skolen også sørge for at den er til for alle elevene, og ikke setter elevene inn i A- og B-lag i skolehverdagen. Gudstjenester i skoletiden fører til nettopp dette, med sin oppsplitting av elevmassen og dårlige alternative opplegg.
I utgangspunktet er argumentasjonen for skolegudstjenester at dette er viktig for å forstå norsk historie og kultur. Dette faller litt på sin egen urimelighet: Ingenting tilsier at det er nødvendig å delta ti, tjue eller til og med tretti ganger fordelt over ti år for å få den kunnskapen.
Det er svært få andre ting vi gjennomgår årlig i skolen, særlig når det ikke er noen utvikling i det som skal læres – det er jo ikke slik at liturgien endres nevneverdig i løpet av den tiårsperioden som elevene går dit. Det har vi rett og slett ikke tid til i en skole hvor stadig nye temaer skal håndteres.
Skolegudstjenestene handler om en majoritetsblindhet som vi som samfunn har vært altfor dårlig å ta et oppgjør med. Reaksjonene når KRL-faget ble dømt i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen viste dette tydelig og dette vises gjentakende i reaksjonene når foreldre, elever, avisdebattanter og andre krever å bli likebehandling og ikke-stigmatisering i fellesskolen.
En av skolens viktigste oppgaver er å skape et godt og inkluderende miljø for alle elevene – hvor det er ingen som føler seg utenfor, stigmatisert eller annenrangs. Dette er vanskelig å få til når skolen som institusjon gjør en slik verdivurdering av et trossamfunn og fremmer dette som normen på bekostning av alle de elevene som tilhører andre trossamfunn, andre livssyn eller kanskje ikke tilhører noe livssyn over hodet.
Skolegudstjenestene har en lang historie i Norge – samtidig er dette et klart argument for at dette både kan og bør endres. Skolegudstjenestene ble innført før det ble lov å opprette kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke. De ble innført før det var religionsfrihet i Norge og før menneskerettighetene ble vedtatt. Det er ikke alle elementer fra fortiden som er nødvendige å ha med oss inn i fremtiden.
Når skolene har vist seg å være så dårlige til å håndtere regelverket som er satt for gudstjenester i skoletiden. Når disse gudstjenestene ikke tjener noen skolefaglig hensikt i det omfanget det har i skolen i dag. Når dette medfører den stigmatiseringen, diskrimineringen og utenforskapen som vi ser i dag. Da bør vi avvikle dette fenomenet snarest og skolen bør fremstå så konfesjonsfri og inkluderende som mulig. Så får heller foreldrene ta med barna i kirken på søndagene i stedet.
Dette innlegget var først publisert på bt.no