Simon Malkenes er Oslo-elevers viktigste advokat
Simon Malkenes' skildring i Dagsnytt 18 tror jeg de fleste oppfattet som noe han gjorde på elevenes vegne. Alt annet er for meg vrangvilje, tette øreganger eller manglende innsikt i skolehverdagen for de med mest utfordrende vilkår for læring.
Simon Malkenes har over mange år bedrevet en systematisk kamp der han gjennom talløse avisinnlegg, andre bidrag i media og flere bøker har ønsket å utfordre lite elev- og lærervennlige sider ved måten vi har valgt å drifte skolen på, med særlig fokus på Oslo-skolen, som han kjenner best.
Denne kritikken har gjennomgående blitt tatt i verste mening, og han har møtt motstand som for lengst hadde knekt en person med mindre egenstyrke og integritet.
Når vi får en reell tillitsreform i Osloskolen som er varslet fra politisk hold, er det utenkelig at det hadde kommet på plass uten Malkenes sin innsats. Gjennom det avtrykket han har gjort i den offentlige debatten, er det flere og flere av de politiske partiene som har tatt alvorlig de virkelighetsbeskrivelsene han har kommet med. Malkenes har uten tvil vært det enkeltindividet som har bidratt mest til offentlig kunnskapsutvikling fra «lærergølvet» de siste årene.
Jeg vet at han daglig mottar takk og støtte fra lærere, som selv er engstelige for å fronte kritikk fordi de er engstelige for om og hvordan det vil kunne slå tilbake på dem. Det er ikke sånn det skal være, at lærere skjermer seg fra det offentlige ordskifte fordi de er redde!
En lokal arbeidsgiver med større integritet enn det Utdanningsetaten ledet av Astrid Søgnen har, ville vist lydhørhet for de innspillene som en så engasjert og erfaren pedagog kommer med. Når så ikke skjer, er det helt klart fordi de opplever at hans synspunkt er del av en systemkritikk som stiller spørsmål ved både Søgnen, hennes hierarkiske lederstils berettigelse og den måten skolen i Oslo er driftet.
Da Malkenes satt i NRKs studio på Dagsnytt 18 og skildret forløpet av en typisk norsktime i en klasse, som han hadde anonymisert og på ingen måte fremstilte på en nedsettende måte, tror jeg de fleste oppfattet det som noe han gjorde på elevenes vegne. Alt annet er for meg vrangvilje, tette øreganger eller manglende innsikt i skolehverdagen for de med mest utfordrende vilkår for læring.
Det var ingen ting i hans fremstilling som gjorde at jeg fikk et negativt bilde av enkeltelevene. Det jeg fikk inntrykk av, var at de var satt sammen på en måte som ikke gagnet dem, med en rekke selvforsterkende mekanismer som står i veien for et alminnelig godt læringsutbytte i hverdagen. Elevenes egenverd og betydning ligger for meg til grunn for Malkenes sitt utrettelige engasjement.
Påstand fra min side i den sammenheng: Om han ikke ønsket en bedre skolehverdag for alle i klassen, hadde han aldri tatt med deres hverdag inn i studio.
Den atferden han skildret, er en atferd som er et produkt av en klassesammensetning som er et produkt av hvordan fordelingen av elever er rigget gjennom gjeldende opptakssystem, som samler for mange med faglige utfordringer i samme rom. Under andre vilkår, med mer sammensatte og mindre grupper, ville vi fått byttet ut mange av de onde sirklene og kaosets reproduksjon som en får ved store grupper som gjennom år har opparbeidet et problematisk forhold til skolen.
Simon Malkenes er alle elever i Oslo sin viktigste advokat. Det er forstemmende om det nå viser seg at det innlegget vi leste i Aftenposten der han ble hengt ut for å henge ut elevene sine, er produkt av en driftig leder sitt styrende samspill med en eller flere elever. Om vi er voksne eller ungdommer, kan vi bli styrt gjennom måten spørsmål blir stilt til oss.
Hvis det viser seg at dette er tilfelle, har vi den situasjonen at en voksen har manipulert elever og brukt de som ufrivillige instrument for å "ta" en brysom lærer som aldri gir seg med å stille de brysomme spørsmålene.
Det er en alvorlig sak, som virkelig hører inn under Opplæringslovens skjerpede paragraf 9A
Om en leder har påvirket elever til å være med på et korstog mot en lærer, er det en alvorlig krenking av elevenes integritet. Det er nå kommet så langt at det er i offentlighetens interesse å få avklart hva slags rolle ledelsen ved Ulsrud skole har spilt forut for innlegg i Aftenposten som først var signert med "30 elever", for så å bli innhyllet i tabloid gul tåke og smog.
Elevene fortjener en avklaring, og den tapre norsklærer Simon Malkenes fortjener en avklaring. En lærers omdømme skal ikke være så lavthengende frukt at en på tynt grunnlag henges ut i det offentlige.
Utdanningsetaten var så frekk at de på sosiale media oppfordret til å være greie med ungdommer som er aktive i det offentlige ordskifte. INGEN av dem som har vært aktive i ordskiftet har vært ugreie med ungdommene. Poenget er at vi ikke vet om det er ungdommene. Hele saken lukter emmen fisk. Jeg vil bramfritt hevde at ungdommens ve og vel er drivkraften hos alle de som har engasjert seg i denne saken. «Barnets beste» må ikke bli en joker en kan klaske i bordplaten når en som arbeidsgiver ikke evner å nærme seg en lærer med saklig og berettiget kommunikasjon om ubehagelige forhold.
De mest skikkelige i hele prosessen er Malkenes og elevene. Hadde vi sluppet dem til i media sammen hadde vi fått et godt empirisk grunnlag for å styrke deres felles hverdag.
Det skjer i imidlertid ikke, så lenge det er tunge interesser i å opprettholde status quo og det blir etablert korstog mot dem som tør å ytre seg, mens "elevens beste" blir lettvint brukt som argumentet som kan overvinne ethvert ubehagelig forhold.