Utdanningsforbundets holdning til måling av resultatindikatorer i grunnskolen

I forbindelse med offentliggjøringen av denne såkalte «Skolebidragsrapporten» er Utdanningsforbundet raskt ute med kritikk av undersøkelsen. Leder Steffen Handal peker blant annet på at rapporten «kan gi et falskt bilde av kvaliteten ved skolene.» Det fremheves videre at rapporten ikke sier noe om årsakssammenhenger, at innholdet kun sier noe om en liten del av det som gjøres i skolen og at rangering på bakgrunn av dette blir feil. Det hevdes også at selve begrepet «skolebidrag» blir alt for unyansert da venners betydning, skolens plass i lokalsamfunnet og voksenkontakter utenfor familien, også har betydning for elevenes resultater.

Utdanningsforbundet har lang tradisjon med å kritisere ulike måleinsitamenter i norsk skole. De fleste vil sikkert erindre støyen i forbindelse med innføringen av nasjonale prøver i 2004. I den senere tid har man fortsatt å kritisere prøvenes verdi ved å hevde at resultatene har lav betydning i forbindelse med lærernes undervisning og elevenes læring.

Det er altså lite overraskende at den nye rapporten om skolebidrag får slett mottakelse hos forbundet. Fra skolelederståsted etterlyser vi et mer nyansert syn på dette. Historisk sett har elevenes læringsutbytte og skoleutvikling basert seg mye på tro og antagelser. Siden innføringen av nasjonale prøver har det gradvis blitt dyrket frem en mer markant evalueringskultur i Skole-Norge. Osloskolen er kjent for sitt voldsomme trykk på ulike resultatindikatorer, noe vi kanskje kan si er et ytterpunkt i kontrast til Utdanningsforbundets generelle ståsted.

I tillegg til et generelt mye større trykk på dokumentasjon, har økende fokus på nasjonale prøver, eksamensresultater og elevundersøkelsen gjort at skolene får et større tilfang av opplysninger som bakgrunn for å utvikle skolen. Slik vi ser det, er «skolebidragsrapporten» et kjærkomment verktøy for å kunne se resultatene i et enda bredere perspektiv. Selv om rapporten har svakheter og på ingen måte tar opp i seg alle momenter som har betydning for læring (noe som heller ikke hevdes fra forfatterne), er det vanskelig å se hvorfor dette skal være negativt rundt omkring på skolene i landet. Også fra Utdanningsforbundets side bør man kunne sette som et premiss at skoleledelsen ved den enkelte skole evner å tilnærme seg dataene på en bevisst måte.

Fra en fagforening bør det være tillit til at ledere og lærere kan behandle resultatene på en helhetlig måte og at man setter de i en større sammenheng. Utdanningsforbundets kritikk av denne type data er i stor grad med på å forringe arbeidet med å utvikle profesjonelle skoler og lærere. Man gir næring til den eldgamle påstanden om at verdien av at den enkelte lærers antagelser og tidligere erfaringer trumfer alle objektive data. Vi vil på ingen måte undervurdere den enkelte lærers skjønn og vurderingsevne. Vi vil imidlertid påstå at kvaliteten på lærerens skjønn blir betraktelig bedre dersom det kan justeres og analyseres i sammenheng med objektive data. Et poeng med «Skolebidragsrapporten» er at den representerer noe nytt ved at den forsøker å justere tidligere kjente data mot f.eks. familiebakgrunn. Det er også nytt at man nå kan gå dypere inn i materien hva angår elevenes læringsutvikling gjennom flere år. Systematisk fokus på dette vil gi et godt utgangspunkt for skoleutvikling internt og mellom skoler i regionen. Med tanke på utvikling av en lærende organisasjon vil slike data spille en naturlig rolle sammen med f.eks. resultatene på elevundersøkelsen, og ulike parametere basert på lokale utviklingsprosesser.

Det er beklagelig at den største fagforeningen på utdanningsfeltet velger å fokusere på usikkerhetsmomenter og eventuelle negative konsekvenser ved offentliggjøring av rapporten. Vi tror at alle involverte, elever, foresatte, lærere, skole- og kommuneledelse hadde vært tjent med at forbundet ønsket denne type data velkommen ved at de viste de profesjonelle aktørene tillit til at de bruker resultatene i beste mening for å løfte kvaliteten i norsk skole.