På Ål mener de det er viktigere å satse hardt på noe, enn å favne over altfor mye. Derfor er det å bygge relasjoner ett av tre satsningsområder.
– Hva skal vi satse på? Hva er viktig for oss, spør rektor Oddvar Skråmestø.
Vi sitter inne på kontoret hans. Han er omgitt av egen ledergruppe. Yrke får være flua på veggen.
Skoleledelsen forbereder besøk fra utdanningssjefen i Buskerud. Utdanningssjefen med følge vil diskutere hvilke områder skolen skal satse på. Ledergruppa regner med ønske om innsats på mange områder. Men vil snevre antall satsingsområder inn til tre.
– Skal vi lykkes ordentlig, må vi konsentrere oss om å lykkes med en ting av gangen. Vi kan ikke satse for bredt, sier Skråmestø, flere tar ordet og er enige.
Rundt bordet sitter administrasjonsleder Aud Berit Berg Jorde, avdelingslederne Anders Eide, Sidsel Fjørtoft og Nils Ove Svensgård.
Når alt er viktig
De mener det er viktig å skille ut noe, selv om svært mange mål skal oppfylles. Diskusjonen går livlig om hva som er viktigst når alt egentlig er viktig. Gruppa kommer fram til tre satsingsområder, skolevandring (kollegabasert veiledning), vurdering for læring og relasjonsbygging.
– Og relasjonsbygging dekker egentlig mye av det vi arbeider med, sier Anders Eide.
– Ja, fungerer det, fungerer det meste, legger Sidsel Fjørtoft til.
Nettopp relasjonsbygging er allerede satsingsområde på Ål.
– Men når vi mener vi fortsatt har mye å gjøre på området, må det være mest riktig å fortsette med arbeidet, sier en i ledergruppa.
– Nei, å gi seg før vi mener vi er i mål, er ikke riktig, sier en annen.
– Kanskje vi bør få Jan Spurkeland til å komme til oss for å holde et foredrag om relasjonsbygging, foreslår Skråmestø.
– En god idé, mener Aud Berit Berg Jorde, resten nikker og viser at de er enige.
En skog av mål
Etter ledermøtet rekker Skråmestø noen ord med Yrke. Rektoren som ikke er opprinnelig hallingdøl, men vestlending, er tydelig engasjert.
– Jeg mener det handler om å finne kjernen i det som virkelig er viktig for oss som skole i en skog av mål som vi hele tiden må forholde oss til, sier han.
– For oss er relasjonsledelse og relasjonspedagogikk selve kjernen. Jeg pleier å sitere Spurkeland på følgende om relasjonsledelse: «Viljen til å lære kommer i stor utstrekning fra relasjonen mellom elev og læremester».
– Men hva når det ikke nytter å bygge en relasjon til eleven? Hvis eleven rett og slett er helt umulig, ufordragelig eller svært vanskelig?
Ufordragelige fins ikke
– Det er alltid den voksne som har ansvaret for å bygge relasjonen. Og det fins ikke noe sånt som ufordragelige elever, sier Skråmestø og fortsetter:
– Hos oss er det ikke noe tema at en elev ikke passer inn. Skulle noen si det til meg, så sier jeg; jo, han eller hun passer inn. Og når det vanskelig, så er det nødvendig at vi bruker tung teori om relasjonspedagogikk. Husk på at hvis vi har en opplevelse at noen ikke passer inn, så har de helt sikkert den samme opplevelsen selv også. Og det er vårt ansvar å hjelpe ungdommene som kommer til oss til å finne sin plass, sier rektor.
– Men hva med lærere som eventuelt tenker «min jobb er å undervise i fag, ikke å være en slags hjelpearbeider». Er ikke det helt greit? Og hvis ikke, er du en krevende sjef?
– Ja, det kan jeg nok være på det området, for dette står jeg beinhardt på. Ansvaret for relasjonen ligger hos den voksne, og det skal jobbes for en god relasjon. Dersom relasjonen ikke er til stede, er heller ikke læringsrommet åpent, og eleven lærer ikke noe. Det fins mye forskning som viser sammenheng mellom gode relasjoner og læring eller på den annen side dårlige relasjoner og frafall, sier Ål-rektoren.
Team-møtet
Han understreker at dette ikke er enkle emner, men at det nettopp derfor er så viktig at lærerne snakker om utfordringer de møter i lærerteamet og med sine avdelingsledere. Her mener Skråmestø det må være helt åpne dører. Og en helt åpen tone. Slik at ikke problemer feies under teppet.
Han er også opptatt av at lærerne har et møtepunkt og har opprettet noe som kalles team-møtet en gang hver fjortende dag. Her deltar alle lærere som har en klasse, og i møtet er det kultur for å ta opp hvordan det skal arbeides med krevende situasjoner knyttet til elever og læring.
Skolen kjører også en streng linje mot mobbing, og satser på et godt sosialt miljø blant annet gjennom overnattingstur for lærere og elever ved starten av hvert skoleår.
Industriløftet
Men det er mer enn relasjonsbygging Ål vidaregående vil løfte fram. Skolen er også tungt inne i industriløftet i Hallingdal.
– Dette er et samarbeid mellom skolen og industrien i Hallingdal, og målet vårt er å rekruttere fagfolk til industrien i Hallingdal, sier rådgiver Stig Boholm.
Han beskriver at det hele kom i gang på et planleggingsmøte på Nesbyen i 2006 der industribedriftene i Hallingdal var til stede, sammen med regionrådet for Hallingdal, Norsk industri, NHO Buskerud og Ål videregående.
Aktørene gikk sammen om prosjektet og ansatte også en prosjektleder i delstilling for å lede prosjektet og starte rekrutteringspatruljen. Patruljen endrer sammensetning hvert år, men består av elever, lærlinger og faglærte industrimekanikere. Målet for patruljen er nettopp å rekruttere til industrien, noe de gjør når de hvert år besøker de seks ungdomsskolene i distriktet.
Halv klasse
– Vi har også opprettet en halv klasse Vg2 industriteknologi, sier Boholm som er kontaktlærer for klassen, ved siden av at han er rådgiver på skolen.
Det spesielle med denne klassen er at store deler av opplæringen skjer ute i bedrift, i løpet av skoleåret skal elevene innom tre av industriarbeidsplassene som deltar i samarbeidet: bedriftene er E-CO på Gol og på Hovet, Protan og Hallingplast, Gol Stål og Hallingdal Renovasjon.
– Hensikten er at elevene får opplæringen sin ute i bedrift. Der følger også faglærer opp. Klassen på sju har også felles undervisning i teori i programfag, mens de har fellesfag slått sammen med en annen klasse, sier Boholm.
En blant mange
Han mener tilbudet har store fordeler, men også byr på utfordringer.
– Blant fordelene er at elevene får god kunnskap om de ulike bedriftene og stor variasjon på praksisopplæringen. Dessuten får de mye «attåt», som jeg pleier å si, som kontakt med mange voksne, de får prøve hvordan det er å være én blant mange voksne på jobb, og trent på dette. De får også vist seg fram som aktuelle lærlinger. En utfordring er imidlertid avstandene i et langstrakt Hallingdal. Vi skal få dem ut i bedrift til klokka 7 om morgen, og læreren skal få besøkt dem, sier rådgiveren og peker på kartet han har foran seg.
Hallen
Utfordringer med logistikken har også elevene på bygg- og anleggsteknikk hatt. Tidligere hadde ikke skolen på Ål egen hall, men måtte kjøre elevene i buss til hall som de leide på Torpo. Da var det at kontaktlærer Morgan Slåtto på Vg1 bygg- og anleggsteknikk fikk en idé. Skolen mangler hall. Og hvert år bruker skolen penger på å leie og kjøre elever fram til hallen på Torpo. Hvorfor ikke bygge hallen selv? Gjøre det til et læringsprosjekt, med elevenes hjelp.
Som tenkt så gjort. Tidligere i år sto hallen ferdig, og ifølge Slåtto har skolen greid å bygge den til en pris av 10.000 kroner kvadratmeteren.
– Veldig billig, men vi har greid å finne løsninger hele tiden, sier han.
Stort sett har skolen stått for det meste selv, bortsett fra arbeid på fagområder som skolen ikke tilbyr.
Tavleundervisning
I hallen er det også tre klasserom.
– Ideelt hvis det plutselig er behov for å trekke elevene ut av byggearbeidet og undervise dem i teori om det vi holder på med, da kan jeg veksle som jeg vil, og fellesfagene som matematikk, samfunnsfag og norsk kan også knyttes til mye av arbeidet som skjer her i hallen, sier han.
– Hva skal hallen hete?
– Vi mener det holder med hallen, det er det den er, smiler Slåtto og avdelingsleder Nils Ove Svensgård bredt.
Og gjennom hallen har også elevene lært veldig mye om bygging, ettersom de har deltatt i hele prosjektet.
Øver på dokke
I skolebygningen rett ved hallen, er det noe helt annet enn husbygging elevene på helsefag øver på. Her har jobber kontaktlærer Mette Englund med problembasert læring. Hun har tatt med en gruppe helsefagarbeiderelever ut av klasserommet og inn på salen. Dette for å trene dem på å sette inn kateter.
Mette viser hvordan det gjøres på en av skolen sine dokker inne på salen. Salen er fullt møblert med både senger og utstyr som på en helseinstitusjon.
– Velferdsteknologi. Det er viktig at vi har fullt utstyrt sal slik at vi trene i egne lokaler, sier avdelingsleder Anders Eide. Vi satser nå videre på å få inn mer velferdsteknologi for å utdanne fremtiden sine helsefagarbeidere. Det er viktig å ha dette inne på skolen for å kunne integrere dette i undervisningen slik Mette gjør nå.
Lærer Englund er helt enig i at det er nyttig.
– Her kan jeg ta ut små grupper for å vise hvordan det gjøres. Alle helsefagarbeidere skal kunne bistå sykepleier når pasienter trenger kateter, sier hun.
Elevene Astrid Andrea Smette fra Nesbyen, Zahra Kamaei fra Geilo, Ingrid Øygard fra Gol og Vilde Eide-Fredriksen fra Ål følger spent med og stiller ivrig spørsmål blant annet om det gjør vondt for pasienten. De synes det er viktig at de får praktisk opplæring i prosedyrer, og at det betyr mye at skolen har eget utstyr så det går an å trene på sengepost, like ved klasserommet.
– Hvordan er forholdet mellom elever og lærere her på Ål? Merkes det at skolen satser på relasjonsbygging?
– «Jeg synes det i hvert fall merkes at hun er glad i oss», sier en av jentene om Mette Englund.
Flere av dem nevner dessuten evnen til å lage et godt læringsmiljø og tålmodighet som viktige egenskaper for en god lærer.
– Jeg synes vi elever også er flinke til å lage et godt miljø, sier Vilde: «Vi tar vare på hverandre».
Barnehage
Å ta vare på hverandre, handler det også om for elever fra Vg2 barne-og ungdomsarbeider. De har tverrfaglig prøve i Sando barnehage.
Avdelingsleder Anders Eide sier det handler om å gjøre prøven mest mulig virkelighetsnær. Derfor samarbeider skolen med Sando barnehage, som er en barnehage i Ål kommune.
– Mitt mål er å få gode folk i barnehagen som kan gjøre en god jobb, sier Bernt Ivar Hjelmsø som er styrer for Sando barnehage. Dette er en av grunnene til at han lar elevene få ta prøven sin i barnehagen. Han understreker at foreldrene har godkjent at barna deres er med i samarbeidsprosjektet. Både barnehagen og skolen følger hele tiden med på det som foregår.
Først ute blant elevene er Nora Kirstine Moen som prøver ut en regle på en gruppe barn fra barnehagen.
Pilemus silkehår
«Pilemus silkehår fant en vott så pen», sier Nora Kirstine fra en barneregle, og arbeider for å få den gode kontakten med barna. I et hjørne i lokalet sitter barnehagelærer Marit Sollien Høgberg og faglærer Ida Marie Holen og noterer og hvisker litt til hverandre. De er «sensorer» som bedømmer eleven sin kompetanse.
– Vi ser på hvordan eleven gjennomfører prøven knyttet til målet vi har satt på forhånd. Karakteren vi til slutt setter bygger også på samtalen vi har etterpå. Der får eleven reflektere rundt hvordan den praktiske prøven gikk, sier Holen.
Hun mener det er viktig å legge så mye som mulig av undervisning og praktiske prøver ut i det virkelige rom, i barnehagene der elevene senere skal arbeide.
– Det blir ikke det samme når vi lar elevene leke at de er barn for å trene på hverandre. Det blir ikke det samme som ekte barn som er uforutsigbare på en helt annen måte, sier hun.
Hallingplast
Halvannen mil unna barnehagen er Anders Tragethon i gang med arbeidsdagen på Hallingplast, en bedrift bestefaren hans startet i et brakketelt i 1969. Nå har bedriften vokst til en arbeidsplass hvor de ansatte går i tre skift i en produksjon som går hele døgnet, og som har et tett samarbeid med videregående på Ål gjennom industriløftet.
Tragethon går nå på Fagskolen Tinius Olsen samtidig som han leder det tekniske salget i bedriften som hans far i dag driver. Men han er også en kontaktperson til Ål vidaregående, og samarbeider tett med faglærer Stig Boholm om blant annet praksisplasser til elevene på industriteknologi og lærlinger som bedriften tar inn.
– Vi har mange gode kandidater som vil hit, og vi har et åpent sinn for å ta imot nye lærlinger.
– Byr ikke praksiselever og lærlinger på merarbeid?
– Nei, jeg ser ikke sånn på det. Det er et klart mål for oss at vi skal ha lærlinger. Det at vi får inn nye gjør at vi kontinuerlig forandrer oss. Og det er viktig at vi i dalen hjelper hverandre. Vi ser det som viktig å ta del i det lokal-samfunnet, sier han.
Frie i tanken
Anders Tragethon sier det er bare moro å få inn praksiselever og lærlinger.
– Som nye er de frie i tanken, ikke fastlåste til et mønster slik det gjerne blir etter hvert. Det er en glede i seg selv å se at de utvikler seg sier han. Tragethon mener det er en del jobb i begynnelsen av året med elever og lærlinger, men at dette går seg til.
Jon Martin Uhlen fra Torpo er lærling på andre året ved Hallingplast. Han arbeider med plastbearbeiding og ekstruderer rør og profiler til både et nasjonalt og internasjonalt marked.
– Jeg blir industrimekaniker nå til sommeren og opplever dette som en «knakende» god arbeidsplass, ikke minst på grunn av de mange forskjellige arbeidsoppgavene, sier han.
Bilfag
Litt lengre ned i Hallingdal ligger Gol Auto som også samarbeider med Ål vgs, om utplassering av elever fra Vg2 kjøretøy. Yrke blir med rådgiver Stig Boholm som besøker denne bedriften og andre for å møte elever som er i praksis, men også for å snakke mulige læreplasser.
Hans Magnar Buene er servicesjef på Gol Auto. Nå har han tidligere elever fra Ål som lærlinger. En skal ta fagbrev i reservedelsfaget, og det er to andre som skal bli bilmekanikere. Han setter pris på samarbeidet med skolen og mener det er viktig at skolen har en god oppfølging av elevene på utplassering.
– Jeg skjønner ikke helt de som sier de ikke har råd til å ta inn en lærling. Jeg ser på lærlinger som en ressurs, etter hvert står de for stor verdiskapning, og de forsvarer absolutt lønna si, sier han.
Buene mener bilbransjen burde bli flinkere til å selge seg selv til ungdommene når de tar utdanning, og sier at bransjen er helt avhengig av å ta inn gode lærlinger.
– Etter mitt syn blir lærlingene bare flinkere og flinkere, og ungdommen nå er fantastisk, sier han.
Udokumentert fravær
– Hva vil du si ikke er greit til en ungdom som søker lærlingplass hos deg?
– Stort udokumentert fravær. Har du det, ligger du tynt an. Men stort sett er det også veldig bra, sier han som er opptatt av at altfor få elever velger kjøretøy på Vg2.
– Jeg er bekymret for at vi kan miste dette tilbudet på Ål, sier han. Buene mener at bilfagene må stå opp i konkurransen om elevene når de skal velge fag på videregående.
Fire mil unna, på Nes ungdomsskole i Nesbyen, gjør rekrutteringspatruljen seg klare til å møte tiendeklassingene som straks skal søke plass på videregående. Deres hensikt er helt klar, å sørge for at flere søker seg til industriteknologien.
– Jeg begynte på TIP fordi jeg ville skru bil. Så fant jeg ut at skru bil kunne jeg gjøre på fritiden, men at jeg heller ville arbeide med industriteknologi, skape noe, lage noe, sier Thomas Brenno Østro som er elev på industriteknologi på Ål.
Praktiske fagarbeideren
Han blir etterfulgt av fire andre som er med i patruljen, to lærlinger og to som allerede er fagarbeidere.
Alle fremhever de fordelen ved å arbeide i industrien, og patruljemedlemmene kommer også inn på muligheten for å ta høyere utdanning, for eksempel fagskole. Det er ikke sånn at arbeidslivet alltid helst vil ha ingeniører fra universitet- og høyskoler, sier de fem. Det industrien i Hallingdal etterspør er den praktisk rettede ingeniøren med fagbrev, avslutter de besøket med på ungdomsskolen i Nesbyen.
