Veiledning i skolen: Hva med de erfarne lærerne?

Veilederordningen for nytilsatte nyutdannede lærere ble innført høsten 2010, og er en avtale mellom kunnskapsdepartementet og KS med hensikt om å gi tilbud om veiledning til nyutdannede lærere og barnehagelærer i norsk skole. En evaluering av ordningen ble publisert i november 2016, og den viste at det er tilfeldig hvem av de nyutdannede og nytilsatte som får veiledning, det er tilfeldig hvordan veiledningsordningen gjennomføres.

Det er dessuten store ulikheter med hensyn til veilederens veilederkompetanse. Kartleggingen og evalueringen av veilederordningen førte til at Stortinget i februar (2017) vedtok at det skal utformes nasjonale rammer for ordningen, slik at alle nyutdannede og nytilsatte lærere og barnehagelærere blir omfattet av ordningen. Det er i midlertidig ikke satt noen tidsfrist for når det partssammensatte utvalget vil komme med et endelig forslag til ny ordningen. 

Det er stor spenning og mye forventning knyttet til et kommende forslag om en ordning som inkludere alle de nyutdannede, og ikke bare de som heldigvis bosetter seg i en kommune som prioriterer dette feltet. Ikke minst er det et stort engasjement fra pedagogstudentene og det nasjonale veiledningsnettverket, som jobber intenst for å styrke dagens veilederordning.

Samtidig som dagens veilederordning bør bli mer inkluderende og tilrettelagt for de nyutdannede, må vi ikke glemme alle lærerne og barnehagelærerne som har jobbet i mange år og som ikke har et sted hvor faglig veiledning automatisk blir satt på dagsordenen. Det er lett å utelukke denne gruppen i skolen når det kommer til behov for veiledning, og kanskje skyldes det at mange tenker at dersom du har jobbet mange år i skole eller barnehage er du både en trygg pedagog og du har de beste svarene selv.

Slik er det i midlertidig ikke; erfarne lærere både ønsker og har behov for profesjonsveiledning. Det har jeg blitt tydelig klar over etter å ha forsket på feltet, og på mange måter vil jeg si at det er «katastrofalt» at ingen har tatt tak i denne tematikken tidligere.

Min studie, et kvalitativt masterprosjekt rettet mot lærere i grunnskolen som har minimum ti års erfaring fra yrket, viser at det er en dårlig tilbakemeldingskultur blant kollegaer i skolen. Hverdagens stress og mas åpner ikke opp for systematisk tilbakemelding, og i den grad lærere gir tilbakemeldinger til hverandre er det ofte på vei til eller fra en undervisningssituasjon eller i lunsjen. Derfor sier informantene i min studie at de ønsker seg systematisk veiledning slik at de kan gjøre en bedre jobb som lærere og samtidig få økt motivasjon til å jobbe videre i skolen. Flere trekker frem trivsel som et viktig aspekt for veiledning; fordi det i bunn og grunn handler om å bi sett og hørt. «Det er lett å tro at lærere med lang erfaring ikke trenger å bli veiledet i like stor grad som de nyutdannede og nytilsatte lærerne. Det stemmer ikke med virkeligheten. Vi har også et behov for at noen ser oss og veileder i jobben vi gjør», sier en av lærerne i mitt studie. Og det virker jo ganske opplagt at enhver pedagog har behov for å kunne diskutere, fokusere og sette temaer på dagsordenen i en veiledningskontekst. Så hvorfor blir det ikke tilrettelagt for dette i norsk skole? Jeg er fullstendig klar over at noen skoler driver med kollegaveiledning eller observasjoner, men for å drive profesjonsveiledning kreves det både skolering og innsikt i faget.

Veiledning krever at veileder har et sterkt fokus på sin rolle som veileder og er bevisst på at veiledningen skjer på veisøkers premisser. Veiledning handler i stor grad om å løfte frem veisøkers perspektiver og refleksjoner rundt valgte tematikk. Det skaper en opplevelse av å bli sett og hørt. For lærere som har arbeidet mange år i skolen er savnet etter nettopp det å bli løftet frem stort, skal jeg tro mine informanter riktig, fordi veiledning ikke har vært et prioritert satsingsområde for mange skoler. 

Ifølge de erfarne lærerne kan det godt være rektor eller en med lederoppgaver som veileder dersom en ordning blir systematisert. I metodikken skolevandring er det er rektor som skal observere og gjennomføre veiledningssamtalen i etterkant. Samtidig sier de erfarne lærerne at det viktigste er relasjonen mellom partene, og at den legger føringer for grad av åpenhet og ærlighet. Slik jeg forstår det er ikke det å være likestilt et absolutt nødvendig kriterium, men derimot evnen til å se på hverandre som likeverdige parter er av betydning. Når det gjelder veilederordningen for de nyutdannede er det i midlertidig lagt føringer for at den skal gjennomføres etter «likemannsprinsippet». Det vil si at det skal være en veilederutdannet lærer som veileder den nyutdannede.

I mine samtaler med de erfarne lærerne kom det også frem at deres erfaringer som veisøkere i en veiledningssamtale har gitt større trygghet og visshet om at egen praksis er i tråd med gjeldende retningslinjer for pedagogisk praksis i organisasjonen. Som en av lærerne sa: «Noen ganger føler jeg med veldig ensom i dette yrket, til tross for økt samarbeidstid. Veiledning sikrer at vi beveger oss i samme retning, enten man har jobbet i to eller tjue år».

Jeg vil derfor si at det er nødvendig at vi i tiden fremover evner å fokusere på veiledning i hele skolen som organisasjon og på alle nivå. Heldigvis er vi kommet et stykke på veien med tanke på de nyutdannede, men det gjenstår fokusert og godt arbeid for å få den siste brikken på plass. Dessuten må de erfarne lærerne, ut ifra egendefinerte behov, også bli ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Og hva med rektorer/ skoleledere – hvem veiledere hvem og hvem blir veiledet? Det er ingen tvil om at veiledning er en nødvendig del av vår profesjonsutvikling og bør sikres gjennom felles bestemmelser og ikke geografiske, økonomiske eller pedagogiske tilfeldigheter!

• Elin Birkeland Markestad er høgskolelektor ved Høgskolen i Innlandet