Karl Øyvind Jordell er professor ved Universitetet i Oslo
I et innlegg her på Utdanningsnytt.no med tittelen Lærertetthet skriver Arne O. Walbye: «Finnmark trenger 99 lærere for å fylle klasserommene med ekte lærere. Oslo 288.» Det er feil. Ifølge Grunnskolestatistikken trenger Oslo 393, som er 6,4 prosent av antall grunnskolelærere i kommunen. Finnmark trenger bare 144, men tallet utgjør hele 11,1 prosent av antall grunnskolelærere der.
Walbye refererer en rekke tall for enkeltskoler som forhåpentligvis er korrekte, og som kan gi interessante vinklinger. Plukking av enkeltskoler vil likevel forvirre mer enn det opplyser.
Feilinformasjon fra en enkeltaktør er til å leve med. Verre er det at mer sentrale aktører også feilinformerer. Et hovedproblem er at man synes å mene at man har nok lærere å ta av, slik at oppretter man stillinger, fylles de lett med lærere. Slik er det ikke.
Nasjonale medier feilinformerer. Forut for innføringen av lærernormen og mens den var under innføring, skrev flere av de store avisene kritisk om den; selv har jeg deltatt i en debatt i Dagens Næringsliv som hadde som sitt utgangspunkt en leder med tittelen ‘katastrofal norm’. Etter at det viste seg at det kan virke som man i år har lyktes med å få tak i nok lærere til å oppfylle normen, har avisene begrenset seg til å referere hovedtallene, og ikke gravd i detaljene. Jeg har f eks hatt et svare strev med å få inn følgende korreksjon i Aftenposten:
«I sin lederartikkel 29.12. skriver Aftenposten: «Årets tall viser at lærernormen som ble vedtatt i fjor, har økt tallet på lærere i grunnskolen med over 1000. Foreløpig har ikke økningen ført til at småkommunene har mistet lærere eller at andelen ufaglærte har økt i urovekkende grad.»
Det siste er en fortegning av situasjonen. For det første har antallet ufaglærte i Finnmark økt, fra 10,2 til 11,1 prosent, mot et landsgjennomsnitt på 5,7. For det annet er det nå sju av nitten kommuner i Finnmark som har mer enn 20 prosent ufaglærte, mot tre i fjor. For det tredje er situasjonen forverret i sju kommuner i Finnmark, ni i Troms, og 16 i Nordland. Og tall på kommunenivå gir ikke hele bildet – kommunesenteret og andre tettsteder kan ha god dekning; småsteder kan ha dårlig.
Virkningen av lærernormen på større fremfor små steder kommer klart fram i Troms, hvor både Tromsø og Harstad har fått bedre lærerdekning, mens altså ni distriktskommuner har fått en forverring.
Lærernormen er øremerkede bevilgninger hvor man prioriterer de deler av landet hvor det er flest elever; det medfører en nedprioritering av de deler hvor det er færrest lærere. Mange vil mene at det siste er urovekkende, så meget mer som Finnmark ifølge såkalte skolebidragsindikatorer allerede er i en underklasse for seg.»
Først ville man ikke korrigere. Jeg måtte vende meg direkte til debattredaktøren, som skjønte at det burde man, men innlegget måtte skjæres ned fra 1300 til 800 tegn, da måtte noen av poengene kuttes.
Utdanningsdirektoratets fylkes-tall forleder. Aftenpostens fortegning var imidlertid forståelig. Det fremgikk av de linkene som den digitale versjonen av lederen var utstyrt med. Ved å klikke litt, kom man fram til Utdanningsdirektoratets notat ‘Hvordan går det med lærernormen’. Hovedbudskapet er: «Det ser likevel ikke ut til at innføringen av lærernormen har ført til en betydelig økning i andelen undervisning gitt av ukvalifiserte.»
Her finnes et søylediagram som viser at det står dårligst til i Finnmark, men i kommentaren slås fylket sammen med ikke bare Troms, men også Nordland, Oslo, Akershus og Rogaland! (Det er nærliggende å mistenke statsråd Sanner, men statsråder går neppe inn i tabell-kommentarer.) Disse fylkene har imidlertid en lærermangel på ca seks prosent, mens Finnmark har ca ni. Ni er 50 prosent mer enn seks. Det ser man av diagrammet, men ikke av kommentarene.
Hovedproblemet er imidlertid at tall på fylkesnivå gir et feil inntrykk, jf. ovenfor, om hvordan det gikk i Troms. Jeg har vendt meg til at departementets pressemeldinger, som er skrevet av spinndoktorene, kan bevege seg i ytterkanten av det korrekte. Nå viser det seg at også Utdanningsdirektoratet tilslører problemene.
Lærernormen – bløff i bunnen? Lærernormen er altså øremerkede bevilgninger til skolen. Da den ble innført, hevdet sentrale aktører, bl.a. KrF og Utdanningsforbundet, at kommunene ikke hadde benyttet tildelte midler til å ansette flere lærere. Dette trodde jeg på, men antok at grunnen var at det ikke fantes lærere å ansette.
Det jeg ikke ble klar over før nylig, er at antallet lærere, etter å ha ligget stabilt på ca 66000, ifølge grunnskolestatistikken økte med drøye 900 fra skoleåret 15/16 til skoleåret 16/17, og så med snaue 700 det påfølgende år. Man hadde altså ansatt ganske mange flere lærere.
Konjunkturer mer enn norm. Med årets øremerkede bevilgning har det ikke økt med det man la opp til, 12-1300, men likevel med 1000. At man ikke klarte å fylle alle, tyder på at lærermangelen spilte inn. Viktigere er den sannsynlige årsaken til at man i tre år på rad, med begrenset opptakt til lærerutdanningene fire år tidligere, likevel har kunnet øke antall lærere: Det må skyldes arbeidsmarkedssituasjonen mer allment, eller konjunkturene, om man vil. Arbeidsledigheten steg fra 3,6 prosent i 2014 til 4,7 i 2016, for så å synke noe, til 4,2 i 2017. I en slik situasjon blir det offentlige en populær arbeidsgiver.
Det fremtrer dermed som sannsynlig at årets lærernorm er reddet av konjunkturene. Hvis de fortsatt bedrer seg (og tallet for oktober 2018 er 4 prosent) spørs det hvordan det går når normen skal utvides neste år; da trenger man nye 12–1300 lærere.
Han ga til sine egne, og hans egne tok ikke imot. Det fremgår ovenfor at Akershus er nevnt som et fylke med mange ufaglærte. Dette kan være en sannhet med modifikasjoner, fordi det finnes to typer ufaglærte – de helt ufaglærte, som bare har videregående skole eller har studert litt, og de ‘bare-fag-lærte’, som har en full akademisk grad, men mangler praktisk-pedagogisk utdanning. For et par år siden ble det fremlagt tall som viste at det de to gruppene ikke var jevnt fordelt – det var flest helt ufaglærte i nord. Dette samsvarer med at Universitetet i Oslo årlig produserer mange kandidater som kan få midlertidig stilling i skolene i regionen, inntil de ev. tar praktisk-pedagogisk utdanning og kan få faste tilsetting.
For Akershus viser tallene at man har ansatt 200 flere lærere i år, men hele 50 av dem er ufaglærte, antallet ufaglærte økte med 9,3 prosent. Enda mer bemerkelsesverdig er situasjonen i statsråd Sanners hjemkommune. Den fikk tilsvarende ca 85 stillinger som følge av lærernormen, men maktet bare å få tak i 12 lærere, pluss 14 ufaglærte. Noe lignende, men ikke så påfallende, skjedde i Oslo, der fikk man bevilget tilsvarende ca 440 lærere, men fikk bare tak i drøye 200, pluss 17 ufaglærte.
Det var ikke rom for dem i herbergene. Fra min ringe bolig i Bærum fornemmer jeg at en hovedårsak her kan være boligprisene, i Bærum mer enn i Oslo. Spissformulert: Med mindre en lærer er forsørget av en abonnent på Dagens Næringsliv, kan hun ikke bosette seg i store deler av Bærum, og deler av Oslo. Innen Oslo kan man pendle noenlunde greit med T-bane; den dekker bare få skoler i Bærum. Skal man over på buss, blir det lett mye reisetid. Det rammer særlig dem som skal reise til Bærum vestfra. Bilkø er ikke så stas i lengden.
Tomme stillinger vises ikke i statistikken – lærermangelen er nær 4500. Det totale antall for tomme stillinger, som i Oslo og Bærum utgjør ca 60 + 220 = 280 lærere, er antagelig noe større, fordi andre kommuner heller ikke har lyktes fullt ut med å få tak i lærere. Tallene inngår ikke i den delen av grunnskolestatistikken som viser andelen ufaglærte – det tallet økte med 120 fra i fjor til i år. For å få korrekt bilde av økningen i lærermangelen må disse tallene legges sammen, til 4–500. Da øker den totale lærermangel til nærmere 4500.
Omfordeling: Ubrukte midler i Oslo og Bærum; lærermangel i utkantene. Hvis man ikke er villig til å avlyse neste års runde med lærernorm, risikerer man enda flere tomme stillinger, særlig hvis konjunkturene fortsatt bedrer seg. Siden dette er øremerkede midler, vil man altså ha flere hundre millioner skole-kroner ubenyttet i sentrale strøk, og mange ufaglærte i utkantene. Men allerede nå har man over 200 mill. Disse bør kunne settes inn i kraftige stimulusordninger av den type jeg tidligere har antydet: I skoler med mer enn f eks 20 prosent ufaglærte, bør kvalifiserte lærere få f eks 20 prosent mer lønn, stigende til f eks 50 prosent etter f eks 5 år.
Bostøtte i Oslo, Akershus og Rogaland? Med referanse til lønn bidrar Walbye med et interessant moment: « … hvor vil unge lærere bosette seg i framtiden? Oppe ved Barentshavet kan man få en nyoppusset bolig til en kvadratmeterpris på 4500 kroner. Nær hovedstadsskolen er prisen tidobbelt, minst. Lønn er bare en del av problemstillingen». Enkelte områder i de fylkene som i tillegg til Nord-Norge har mange ufaglærte, nemlig Oslo, Akershus og Rogaland (se over), har svært høye bokostnader. Kanskje burde noen av de ubenyttede millionene benyttes til bostøtte for lærere som ikke er forsørget av abonnenter på Dagens Næringsliv – men bare omfatte lærere som hadde tjenestegjort i en utkantskole.
Puslete tiltak – kultisk forhold til 3,5. Regjeringen har kunngjort to tiltak på nyåret. Det ene er å utvirke at ufaglærte som jobber i skolen, kan få avsluttet sin lærerutdanning. Årsaken til dagens lærermangel er som kjent kravet om 3,5 fra videregående skole for å bli lærer; hadde man justert det litt for 10 år siden, hadde vi knapt hatt noen mangel. Dette reiser følgende spørsmål: Skal man dispensere fra kravet, for denne gruppen? Lærermangelen vil bli forverret når kravet om 4 i matematikk slår ut i 2020 – skal man dispensere også fra dette? Fra 2022 skal alle lærere ha master – skal det kravet opprettholdes for dem det her er tale om?
Det andre tiltaket går på at lærere som er kvalifisert for høyere trinn, skal kunne kurses, med sikte på at de også skal kunne undervise fra 1. klasse. I den grad det er tale om studenter som tar akademisk grad og så praktisk-pedagogisk utdanning, så er dette en gruppe jeg kjenner, etter mange år som lærer i pedagogikk, ved lærerutdanningene i ved universitetene i Tromsø og Oslo.
For lenge siden var det slik at mange av dem ikke hadde kommet inn på lærerhøyskolene, og måtte ta en annen vei til læreryrket. Nå er det neppe slik lenger – nå har man valgt denne utdanningen for å bli lærer på de høyeste trinnene. Formelt gir denne utdanningen kvalifikasjoner fra 5. trinn. Studentene er imidlertid neppe særlig innstilt på å undervise fra 1. trinn – da hadde de nok valgt annerledes. Hvis regjeringen ikke hadde hatt et nærmest kultisk forhold til karakterkravene for opptak, kunne man heller kurset barnehagelærere, slik som foreslått av KrFs Grøvan. Den store økningen i søkningen til denne utdanningen de siste årene skyldes at mange ikke har kunnet bli lærere pga karakterkravene. Men de er motivert for å jobbe med små barn.
«Vi er nok ikke like mye verd, vi som bor her oppe!» Ifølge Utdanningsnytt sa statsministeren følgende under sin oppsummering av høsten: «For ett år siden sa jeg at lærernormen var den vanskeligste kamelen å svelge. Jeg må innrømme at den smaker bedre nå.» Hennes smak er mindre vesentlig. Spørsmålet er hvordan den smaker for dem som har nok fisk og kongekrabbe, men som mangler lærere. Jeg har merket meg et innlegg på Nordnorsk debatt, skrevet av Arne Pedersen, som er styremedlem i foreningen For Finnmark.
Det dreier seg om andre temaer – overkjøring av finnmarkingene, hva angår fylkessammenslåing og samarbeid med Russland. Men overskriften gjenspeiler det jeg i mitt stille sinn har tenkt om en politikk som medfører utbrukte skolemillioner på Østlandet, og forverring av lærersituasjonen i Finnmark: «Vi er nok ikke like mye verd, vi som bor her oppe!»
Ironisk nok er det også slik at kunnskapsministeren har tatt steg for å slette sine spor, allerede før han ble ansvarlig for problemene: Etter fylkes- og kommunesammenslåingen vil det bli mer besværlig å følge utviklingen i det som til nå har vært Finnmark ved hjelp av grunnskolestatistikken. Men det lar seg nok gjøre. Følg med, følg med!
