Ny rapport: – Lite som tyder på dårligere lønnsutvikling under KS

Hvem bør ha forhandlingsansvaret for lærerne – kommunene eller staten? Spørsmålet har i årevis vært et hett tema som stadig diskuteres blant lærerne. I 2004 fikk kommunene gjennom KS ansvaret for å forhandle om lønn og arbeidstid, til tross for store protester fra lærerne. Før den tid var staten forhandlingsmotpart.

Fafo har nå utredet spørsmålet for Utdanningsforbundet, noe som ble bestemt på landsmøtet i 2015. Nå er rapporten ferdig, og denne uken ble den behandlet i representantskapet i Utdanningsforbundet som med stort flertall vedtok at sentralstyret skulle ta til orientering.

– Nå må rapporten diskuteres på grasrotnivå ute i lokallagene, og så må landsmøtet ta et valg ut fra signalene som kommer nedenfra, sier Asle Jahren i fylkesstyret i Utdanningsforbundet Akershus. Han sitter også i representantskapet.

• Her kan du lese rapporten fra Fafo.

Stemmene fra grasrota

Han var en av dem som engasjerte i seg i debatten i representantskapet. Noe av bakgrunnen for Fafo-rapporten var smellen Utdanningsforbundet gikk på i 2014, da medlemmene i en uravstemning stemte klart nei til forhandlingsresultatet som ledelsen hadde anbefalt. Det hele endte med storstreik, og et forbund som ble tatt på sengen av grasrotopprøret.

Forbundet fikk knallhard kritikk for håndteringen i en evaluering fra medlemmene i 2015. I etterkant har Utdanningsforbundet jobbet med å bedre kommunikasjonslinjene ned mot grasrota, for å unngå lignende overraskelser i fremtiden.

– Hvordan vi behandler denne rapporten blir en slags prøvestein for om de kommunikasjonslinjene vi har forsøkt å bygge etter den store bommen i 2014 fungerer, sier Jahren.

Tre bekymringer for staten

Et av de store spørsmålene er om lærerne ville hatt bedre lønnsutvikling med staten som forhandlingsmotpart. Ifølge Fafo-rapporten er det vanskelig å svare på.

Umiddelbart etter overførselen til kommunene fikk lærerlønna en nedtur, men så snudde det. I rapporten står det at det er lite ved lønnsutviklingen i de andre periodene som tilsier at lærerne ville hatt en større lønnsutvikling dersom forhandlingsansvaret ikke var blitt overført.

Utdanningsforbundet har på sine nettsider ramset opp noen punkter basert på rapporten. De handler om følgende:

• Staten vil også ha lokale forhandlinger. Overordnet sett ønsker staten at en større del av lønnsdannelsen skal skje lokalt i den enkelte virksomhet. Dette er ikke i tråd med Utdanningsforbundets politikk som er å forhandle mest mulig sentralt.
• Lærerne kan miste streikerett for spørsmål om arbeidstid. Streikerett om arbeidstidsbestemmelser er en særordning som ble avtalt da forhandlingsretten ble overført fra staten til KS. Det er ikke sikkert lærerne vil beholde denne retten dersom staten skulle ta tilbake forhandlingsansvaret.
• Bedre lønnsutvikling i kommunene. Fafo har sett på lønnsutviklingen før og etter overføringen av forhandlingsansvaret i 2004. Etter 2008 har lønnsveksten i kommunene vært større enn i staten. Rett etter overgangen til KS opplevde lærerne imidlertid en periode med dårlig lønnsutvikling.

– Rapporten sier ikke noe om veivalg

Asle Jahren sier Fafo-rapporten er et bra historisk dokument som beskriver utviklingen på feltet veldig godt. Samtidig trekker han fram at rapporten er tydelig på det er et politisk spørsmål hvor forhandlingsansvaret skal ligge.

– Rapporten sier altså ingenting om hvilket veivalg Utdanningsforbundet skal gjøre. Og på det punktet leser nok jeg rapporten litt annerledes enn en del andre i representantskapet som mente å lese mellom linjene at vi ikke må tilbake til staten. Jeg fant ikke den samme konklusjonen mellom linjene, sier Jahren.

– Staten bør legge rammene

Han understreker imidlertid at også han er usikker på hva som er riktig veivalg.

– Det er to hovedargumenter for å vurdere en tilbakeføring til staten. Det ene er at jeg mener vi blir dårlig behandlet av KS i forhandlinger om lønn og arbeidstid. Jeg synes ikke de viser respekt for oss som motpart. Det andre er at det er naturlig om rammene for hvordan vi skal drive skole og barnehage blir fastsatt nasjonalt, uten innblanding fra tilfeldige politikere på kommune- og fylkesnivå. Med staten som motpart vil det være tydelig at de skal legge rammene for norsk skole, sier Jahren.

– Tror du det er et aldersskille her, at det er eldre medlemmer som lengter tilbake til staten?

– Det ser jeg ikke bort fra, men jeg tror også det går et skille når det gjelder fagforeningsbevissthet.

– Vi må bruke streikemakten

I Fafo-rapporten står det blant annet at «Nasjonal styring sikres ikke lenger gjennom statlige tariffavtaler».

– Er det en fare for å romantisere staten som arbeidsgiver?

– Det er opplagt en fare, og det må vi passe oss for i denne prosessen. Jeg er som sagt heller ikke selv sikker på om det er lurt å forlate KS-området.

– Det kan være en fare for å miste streikeretten om arbeidstidsbestemmelser med en overgang til staten. Høres ikke det ut som en risikabel vei å begi seg inn på?

– Vi skal ikke være redde for å stå opp for meningene våre, og dette er én av tingene jeg er mest uenig med sentral ledelse om. Da vi virkelig sto opp gjennom streiken i 2014, fikk vi en liten bedring i resultatet, uten at vi mistet noe. Vi må stå opp for krav og bruke streikemakten vår. Vi må ikke være så redde, sier Jahren.

– Er det ikke en fare for å vanne ut maktmidler som streik om man bruker dem hele tiden?

– Selvsagt, men det har Utdanningsforbundet aldri gjort. Vi har på ingen måte misbrukt det maktmiddelet. Vi må huske at rettigheter oppnås gjennom kamp. Det er ikke mange kamper fagforeninger har vunnet uten å bruke maktmidler, sier Jahren.