Det er snart førti år siden Fredrik var 13 år og med Læreren på tur for første gang. Skammen har veket plass for sinne. Han skjønner at det ikke var hans feil. Han er ferdig med det. Sier han.
– Jeg er ferdig med det, gjentar Fredrik og setter to krus med kaffe på salongbordet i hjemme i stua.
Fredrik vil gjerne prate. Men ikke åpent, med navn og bilde, ennå. Kanskje senere, når historien er eldre og hans egne barn er blitt voksne.
Fredrik begynte på Frakkagjerd ungdomsskole i Tysvær på slutten av 1970-tallet. Høsten som sjuendeklassing var fin. Han kom i en bra klasse og lærerne var flinke. Særlig likte han musikklæreren. Dette var Læreren, mannen som var aktiv i friidrettslaget, dirigent i flere korps og som startet et orkester i Tysvær. Han var en alle visste hvem var, som alle respekterte og likte.
– Jeg hadde ikke hørt rykter om at han var sånn. Jeg var jo bare 13 år og visste ikke så mye om sånne ting, sier Fredrik.
Men han fikk fort vite.
– At han kjørte meg hjem, var det ingen som stusset over. Han ble sett på som en engasjert lærer, sier Fredrik, og forteller om den første turen.
13 år gamle Fredrik stirrer ut av bilvinduet. Han og læreren er på tur, de skal overnatte i telt og fiske. Fredrik føler seg stor. Som en voksen, nesten. Læreren skryter av ham, prater og spør. Akkurat som han har gjort hver gang Læreren har kjørt ham hjem fra skolen. Etter at han ble voksen, har Fredrik skrevet private notater om det han opplevde:
«Jeg følte alltid at han ville komme nærmere og nærmere meg, på disse bilturene hjem. Han spurte om han kunne få en klem av meg engang. Samtidig så ville han at jeg skulle være med han på en biltur, med overnatting. Han skulle spørre mine foreldre om lov, sa han. De syntes jo dette var stor stas, at jeg lille 13 åringen deres kunne få bli med en sånn ansett lærer og kulturpersonlighet på tur. Jeg syntes alt var helt merkelig, men noe i meg sa at dette må jo bli gøy.»
Fredrik
Fredrik kjenner at farten bremses ned, blinklysene klikker, blinker gult og så stopper alt. Han husker ikke hva læreren sa eller hvordan den voksne mannen klarte å kle av seg i den trange kupeen. Husker bare at det skjedde.
Etterpå kler de på seg og kjører videre. Nå skal de på kaffebesøk, sier læreren og er glad. Fredrik vil hjem, og i alle fall ikke på besøk. Han er redd for at noen skal kjenne at det lukter sæd fra munnen hans. Men han sier ingenting og blir med på besøk til de voksne vennene til Læreren.
«Jeg tok opp kaffekoppen litt fra tefatet. Men skalv sånn på hendene, at jeg satte den hurtig ifra meg ned igjen. Nei takk, jeg er forsynt sa jeg, når spørsmålene kom om jeg ikke ville ha mer kaffe eller kake. Nei takk, mens hendene mine skjelvende gjemte seg under låret.»
Fredrik
– Det kunne vært bedre, livet mitt, sier han og tar en slurk av kaffekruset.
FAKTA: Overgrepslærerne
Utdanning har gått gjennom omtalte overgrepssaker siden 2010 og undersøkt alle saker hvor gjerningsmannen har vært eller er ansatt i skole eller barnehage.
Materialet omfatter 74 ansatte i skoler og barnehager. Sakene involverer alle typer ansatte: rektorer, lærere, barnehagelærere, spesialpedagoger, assistenter og ansatte i skolefritidsordningen.
61 er dømt i tingretten eller lagmannsretten. Av disse er 19 dømt i lagmannsretten. 5 av sakene er anket og ikke rettskraftige ennå.
10 er siktet og etterforskning pågår.
3 er tiltalt, og sakene skal behandles i rettsapparatet.
I 50 av sakene er det begått overgrep mot egne elever eller mot barn i barnehagen hvor gjernningsmannen jobbet.
I de resterende sakene er det enten overgrepsmateriale med ukjente offer, eller barn overgriperen har møtt på nett, på fritidsaktiviteter eller privat.
Ofrene
Minst 250 barn er ofre i sakene. 136 av disse er det ikke oppgitt kjønn på, 98 er jenter og 21 er gutter.
Ofrene er fra 3 til 18 år gamle.
I flertallet av sakene er overgrepene utført mot egne elever eller barn overgriperne har hatt ansvar for i barnehagen. Enkelte har forgrepet seg på egne barn, på ukjente barn over internett eller er dømt for å laste ned overgrepsmateriale. Sju av de overgrepsmistenkte eller dømte jobbet i videregående skole.
Slik har vi jobbet
Redaksjonen har gjennom flere måneder gått gjennom flere hundre presseklipp i tillegg til omtaler av overgrepssaker i private fora på nett. Det er i tillegg hentet inn informasjon fra politi, advokater og skoler.
Det har gitt nok informasjon til at Utdanning har kunnet søke og få utlevert tingrettsdommer i de aller fleste sakene. I tillegg er det søkt gjennom rettsdata fra lagmannsrettsavgjørelser. Dette er deretter systematisert for å få en fullstendig oversikt.
I de få tilfellene hvor det ikke har vært mulig å få utlevert dommen, er informasjonen hentet fra presseklipp og samtaler med politi, advokater og skoler.
Han lener seg bakover i stolen, men retter seg fort opp igjen. Fredrik har flyttet fra Tysvær. Han har barn og bruker det meste av tiden sin på dem. Han leser mye, er aktiv og er opptatt av musikk. Men han har ikke fast jobb. Han jobbet tidligere, men så orket ikke kroppen og hodet mer. Han snur seg, ser på havet igjen. Kikker på klokka og forsvinner ut av samtalen. Så er blikket tilbake, og han sier:
– Når klokka nærmer seg tre, blir jeg urolig.
Klokka tre var skoledagen over, og det var på ettermiddagene han ble utsatt for de verste overgrepene.
Lærerskolen, misbruker minst tre gutter
1967–1970, Notodden
En 14-åring blir invitert med på Danmarks-tur av Læreren. Gutten har ikke lyst. Han har allerede vært på tur med Læreren, og vet hva som venter. Men gutten klarte ikke å komme seg unna. Han blir med Læreren og samboeren hans på tur til Danmark.
Læreren er student og har praksis i skolen. Han er i slutten av 20-årene, kommer fra Tysvær, har vikariert i skoler på Vestlandet i flere år, og nå tar han lærerutdanning på Notodden. Han etablerer vennskapsforhold til flere av elevene. Det er særlig guttene han er opptatt av, og noen får ekstra mye oppmerksomhet. 14-åringen er en av dem Læreren er mest opptatt av.
40 år senere finner politiet flere noveller skrevet av Læreren. Den ene inneholder detaljerte beskrivelser av turen til Danmark og viser at Læreren allerede da misbrukte unge gutter.
Vidar Aarhus fra Tysvær gikk sammen med Læreren på lærerutdanningen. De hang litt sammen på fritida.
– Vi sang i kor og spilte i korps. Jeg fikk aldri mistanke om at han forgrep seg på elever der, sier Aarhus.
Men det gjorde Læreren.
– Ifølge novellen ble gutten utsatt for grove seksuelle overgrep, sier politietterforsker i Haugesund, Hans Gunnar Meland, som har hatt ansvaret for saken.
Meland kontaktet gutten, som nå var blitt mann.
– Da jeg ringte og fortalte hva det gjaldt, ble det stille i telefonen. Han ba om å få ringe meg tilbake, sier Meland.
Den kvelden forteller mannen samboeren sin om Danmarks-turen og overgrepene. Meland dro senere opp til mannen.
– Foreldrene mente at det å få dra til Danmark var en enestående mulighet for sønnen deres. Det var jo nesten ingen som fikk dra til utlandet på den tiden, sier Meland.
– Han fortalte at samboeren hans alltid har mistenkt at det var noe vondt i fortida, noe han ikke fortalte, sier Meland.
Også to andre gutter er beskrevet i novellene. En av dem var et kunstnertalent som barn.
– Han fortalte at han var veldig glad i å tegne som barn. Han var flink, et kunstnertalent. Dette oppdaget Læreren og hjalp ham med tegningen. Etter overgrepene tegner han ikke mer. Alt som har med tegning å gjøre, skjærer i hodet hans, sier Meland.
Læreren får jobb i Tysvær
1970–1973, Tysværvåg skule, Tysvær
Læreren er blitt 30 år. Han får jobb på skolen i Tysværvåg. Læreren engasjerer seg i lokalpolitikk, i idrettslaget og dirigerer også et skolekorps. Navnene som politiet fikk i 2010, avslører at minst tre gutter som ble misbrukt gikk på Tysværvåg eller spilte i korpset på denne tiden.
Læreren ønsker ikke å prate om dette. Særlig ikke med en journalist. Men høsten 2016 åpner han døra, inviterer Utdanning inn i stua og serverer kaffe. Stua er full av bilder og bøker. Klassisk musikk strømmer ut av to høyttalere. Han skrur ned, setter seg i en romslig lenestol og vender ansiktet mot stuetaket. Han vil ikke at det skal stå «gjerningsmannen ønsket ikke å uttale seg», og har bestemt seg for å forsøke å forklare.
– Det ville vært vanskelig å avsløre meg mens det pågikk. Jeg var svært åpen og ble oppfattet som en sosial person. Tror nok det var utenkelig for de fleste, sier Læreren.
– Var du redd for å bli oppdaga?
– Noen få ganger var jeg det. Det var alltid anger og skam, men jeg klarte å undertrykke det, sier Læreren.
Læreren bor fortsatt i Tysvær. I det samme huset. Han er over 70 år og pensjonist. Han sitter i stua, omringet av minner. På 1970-tallet var han småbarnsfar, lærer og musiker. Han hadde mange venner og var en populær mann i bygda. En alle visste hvem var.
– Hvorfor gjorde du det?
– Jeg har dette mørket i meg, sier han.
«Mørket» er dragningen mot gutter i pubertetsalder. Pederast er ordet han bruker. Han var gift med en kvinne, og betrakter seg selv som bifil.
– Jeg hadde denne tiltrekningen mot unge gutter. Jeg klarte ikke å la være. Fristelsen ble for sterk, og styrken for svak. Men jeg visste at det ikke var rett, det jeg gjorde, sier Læreren.
Haugesund 2016
Hjemme i stua til Fredrik står et lite, gitarlignende instrument i hjørnet, lent mot veggen. Flere strenger er røket, og krøllete metalltråder henger ned.
– De strengene der har jeg ikke tenkt å fikse, sier Fredrik og peker på instrumentet.
Han tar helst ikke i det. Spiller aldri på det. Ikke siden den gangen. Læreren mente Fredrik hadde musikalsk talent, og at han burde melde seg inn i orkesteret. Rundt 60 ungdommer fra Tysvær spilte der.
– Jeg var stolt over at han syntes jeg var flink, at han likte meg, sier Fredrik.
Fredrik griper instrumentet.
– En gjeng begynte å spille sammen igjen som voksne. De spurte om jeg ville være med, men nei, det orker jeg ikke, sier han.
Han holder instrumentet med strak arm. Passer på at det ikke kommer i kontakt med kroppen.
Det er blitt et symbol på overgrepene som ofte skjedde i forbindelse med musikken. I musikktimene, på øving etter skolen og på turer med orkesteret. Etter den første turen med Læreren ville ikke Fredrik dra noen steder med Læreren. Han ville verken gå på skolen eller på orkesteret. Men han gjorde det likevel. Alt han ikke ville.
Fredrik husker klokka som varsler at skoledagen er slutt. Kameratene som smiler og slenger sekkene over skuldrene. Fredrik smiler også, utenpå. Beveger seg litt saktere enn de andre. Han griper bagen med instrumentet. Øving med orkesteret og dirigenten venter. Fredrik går over linoleumsgulvet i skolegangen. I øvelsesrommet er det travelt. Orkesteret skal avbildes, og Læreren organiserer oppstillingen. Fredrik stiller seg opp og smiler. Han vet at han kommer til å bli kjørt hjem. Vet at han ikke slipper unna i dag.
«Jeg gikk egentlig og ventet og håpet på at noen skulle hjelpe eller redde meg. Å være ung gutt i en sånn smertelig situasjon er ikke verdig noen. Men hvem skulle redde meg? Ingen fikk jo vite noe av meg. Og, læreren hadde jo sagt mange ganger at dette måtte vi ha for oss sjøl. Ellers så kom det til å gå galt.»
Fredrik
Læreren skifter jobb
1973–1989, Frakkagjerd ungdomsskole, Tysvær
Læreren får jobb på Frakkagjerd skole. Etter ett år ved skolen starter han et ungdomsorkester, tett knyttet til musikkundervisningen på skolen. Det blir veldig populært blant de unge.
Læreren er dirigent. På dagen er han klassestyrer, underviser på ungdomsskolen, og han misbruker ungdomsskolegutter. De fleste ofrene er elever han er lærer for. Noen går på en annen skole, men spiller i orkesteret. Ifølge navnene politiet har fått, er minst 20 offer fra Frakkagjerd ungdomsskole.
– Jeg opplevde han som en veldig selvsikker mann. Han drev litt i underholdningsbransjen. Likte å opptre med orkesteret og spilte mye på humor, sier Johannes Johannessen. Johannessen er i dag rektor ved Frakkagjerd ungdomsskole. Den gangen var han nyutdannet og nyansatt. Skolen var hans første arbeidsplass, og han var full av respekt for de eldre kollegene. Særlig Læreren.
– Han var nok litt fryktinngytende. Han visste best, og var en moralens vokter overfor ungdommens løssluppenhet. Han var en som hadde disiplin i klassen, sier Johannessen.
Likevel var Læreren populær.
– Som lærer kan man gjerne oppnå status selv om man "klipper bort" en del av læreplanen, og gjør det man vil. Sånn var han. Han hadde kontroll, selv om han gikk utenom pensum. Det kunne være populært blant mange elever og foreldre, sier Johannessen.
Læreren selv var klar over ryktet han hadde. Ryktet som en god lærer.
– Om enn jeg av mange ble oppfattet som en dyktig lærer, aktiv og engasjert, og har mange gode minner fra lærergjerningen, så skulle jeg likevel aldri ha vært lærer, sier Læreren.
Overgrepene han utførte, foregikk over lang tid, og guttene som ble misbrukt på Frakkagjerd, var mellom 13 og 16 år. De var populære, flinke i fotball, på skolen eller i orkesteret.
– Sånn sett er denne saken litt mot normalen. Dette var ikke gutter som trengte ekstra oppmerksomhet fordi de sleit på noen måter. Læreren så seg ut de mest populære guttene og gikk etter dem, sier politietterforsker Hans Gunnar Meland.
De fleste guttene som ble misbrukt i denne perioden, var elever av Læreren. Mange av dem var også med i orkesteret. Læreren ga dem tillitsverv på skolen og i orkesteret, han kjørte og hentet dem, og de fikk ofte belønning etter overgrepene.
– Etter å ha misbrukt den ene gutten, kjørte læreren han hjem. På veien stoppet han og kjøpte karameller til gutten, sier Meland.
Læreren tok kontakt med foreldrene til guttene han misbrukte. Han ble en familievenn, noe som gjorde det mer naturlig å ta med guttene på tur.
– Han var dreven som klarte å lure oppegående folk på den måten. Han var en person som innga tillit ut fra posisjonen han hadde. Han fikk kulturpris i kommunen og var en som alle visste hvem var og respekterte, sier Meland.
Guttene som ble misbrukt, visste at foreldrene deres stolte på Læreren.
– De var så sikre på at ingen ville trodd dem om de fortalte det. Læreren var jo en så gjev person. Han gikk inn og ut av hjemmene deres og alle stolte på ham. Som unge var de sikre på at foreldrene ville stolt mer på Læreren enn dem, sier Meland.
Guttene hadde enda en grunn til å holde overgrepene hemmelig.
– Mange var redde for å bli oppfattet som homofile dersom de fortalte hva Læreren gjorde med dem. Å bli utsatt for overgrep som gutt var skammelig galt. Man hørte om at jenter kunne bli utsatt, men ikke gutter, sier Meland.
Rektor blir varslet om overgrepene
1979, Frakkagjerd skole
To gutter har tatt med seg foreldrene sine og møtt opp på rektors kontor. Foreldrene er sinte og fortvila. Guttene har fortalt dem at en lærer har gjort fysiske tilnærmelser mot dem. De forteller rektor at Læreren har invitert sønnene deres hjem til seg, at han har tatt på dem og lagt seg ved siden av dem. Foreldrene får ikke den reaksjonen de forventer.
Rektor ved Frakkagjerd virker ikke overrasket over beskyldningene, og han gir foreldrene beskjed om at de selv må bestemme hva de vil gjøre med saken. De får inntrykk av at han selv ikke har tenkt å gjøre noe. I tillegg ber han dem om å tenke på konsekvensene en slik sak ville få for familien til Læreren. Særlig var rektoren bekymret for kona til Læreren. Det eneste foreldrene følte de fikk ut av møtet, var et halvveis løfte fra rektoren om at han skulle prate med Læreren og be han om å si unnskyld til guttene.
Denne historien forteller både foreldrene og de nå voksne guttene til politiet i 2010.
Rektor på denne tiden var en venn av Læreren og familien hans. De besøkte hverandre og samarbeidet tett. Rektoren døde i sommer, men ble avhørt av politiet i 2010 da denne saken kom opp. Da sa han at han ikke husket dette møtet.
Johannes Johannessen, som var kollega med læreren på 1970-tallet, hørte aldri noe om dette møtet, eller om overgrepene.
– Jeg jobbet tett med en kollega som hadde hørt ryktene. Han sa aldri noe til meg, men jeg har fått vite i etterkant at han varslet rektor, sier Johannessen.
Læreren er en mann som blir lagt merke til, både på lærerrommet og i nærmiljøet.
– Han kunne være kjempekjekke. Jeg husker en gang vi var på vinterferie på Rauland. Da ble jeg og familien invitert til familien hans. De var veldig sosiale og gjestfrie, sier Johannessen. Johannessen tror ikke mange hadde mistanker til Læreren.
– Han vant tillit hos folk. Han var ingen suspekt type. Det var ikke mulig for meg å se noe mistenkelig. Jeg er kanskje litt over grensen naiv, men jeg så ingenting, sier Johannessen.
Haugesund 2016
Fredrik tar en slurk av kaffen. Han husker godt den ene gangen han hadde håp om at overgrepene skulle slutte. Husker ryktet: En gutt har fortalt foreldrene sine om Læreren. Fredrik kjente gutten, og var så glad og lettet over at noen andre hadde sagt det. Så slapp han selv å fortelle for å få en slutt på det.
«Det begynte å gå rykter om denne mannen, rykter om at han gjorde eller ville gjøre ting med gutter som var alt for unge til at slike ting var lov. Jeg fikk høre at noen foreldre fikk vite om dette, jeg fikk vite om at flere lærere viste om dette, jeg fikk vite at rektor visste om dette. Endelig tenkte jeg, så kan noen stoppe dette forferdelige.»
Fredrik
– Vi så at foreldrene kom til skolen. Jeg var så glad, og spent, sier Fredrik.
Men foreldrene dro, og Læreren kom til klasserommet som om ingenting hadde skjedd. Han dirigerte orkesteret og kjørte Fredrik hjem.
«Jeg ville flykte, jeg ville rømme, jeg ville synke ned i jorden. Jeg ville ikke mer. Jeg ville ikke mer i dette livet. Samtidig så måtte ingen vite at jeg ville flykte, rømme, synke, at jeg ikke ville mer. Ingen måtte få vite noen ting.»
Fredrik
I 2016 er Fredrik ikke i tvil. Der kunne Læreren blitt stanset. Der kunne Fredrik blitt kvitt den byrden, men i stedet ble det starten på noe varig:
– Noe ble ødelagt i meg da. Jeg skjønte at ingen kom til å hjelpe meg.
Læreren innrømmer overgrep til rektor
Ca. 1980, Frakkagjerd skole
– Rektor sa det måtte opphøre. Jeg ble rystet etter den opplevelsen, og sånn sett var det en god advarsel, sier Læreren.
Advarselen han prater om, kom i 1980. En kollega hadde varslet rektor om ryktene.
Det var en ansatt på skolen som fortalte rektor at det gikk rykter om at Læreren var nærgående mot gutter. Ryktene sa at gutter danset nakne for Læreren i et anneks til huset hans. En av guttene ryktene gjaldt, var han som sa ifra til foreldrene sine året før.
Kollegaen sa i avhør med politiet at han fikk beskjed om at dette skulle han ikke bry seg med. Etter dette følte kollegaen at han ble frosset ut av ledelsen på skolen, og at han var «en enslig svale» i saken. Kollegaen trodde ikke rektor gjorde noe med saken, for Læreren fikk fortsette, både som lærer og dirigent for orkesteret.
Rektoren, som i dag er død, sa i politiavhør i 2010 at han husket denne episoden, og at han så alvorlig på ryktene om overgrep. Han pratet med Læreren om det, og Læreren innrømmet å ha misbrukt flere gutter. Læreren sa at overgrepene skjedde i forbindelse med orkesteret, og ikke skolen.
Læreren syntes det var ubehagelig å bli konfrontert med det han hadde gjort, men han fortsatte som lærer og dirigent.
– Hvorfor holdt ikke dette til at du søkte deg bort fra skolen?
– I mange år etter det klarte jeg å leve reint selv om jeg jobbet der. Jeg hadde egne barn, og det holdt meg oppe. Tanken på at jeg var far og hadde det ansvaret, sier Læreren.
– Burde de rundt deg ha satt foten ned og sagt at du ikke fikk være i skolen?
– Det er mulig. Det er klart det ville vært det beste. De som har det sånn som meg, bør unngå yrker der de blir utsatt for fristelser. Det gjelder også på fritida selvfølgelig, sier Læreren.
I avhørene i 2010 sa den tidligere rektoren at han ikke husket om Læreren nevnte navn på ofrene. Rektoren mente at han den gangen ikke hadde spurt Læreren hva han hadde gjort mot guttene. Ifølge rektoren varslet han daværende skolesjef om saken. Mannen som var skolesjef den gangen, er også død. Rektoren hørte ikke noe fra skolekontoret i kommunen og gjorde ingenting mer med saken.
I 1984 sluttet rektoren, og da tok Vidar Aarhus over. Aarhus, som tidligere hadde gått sammen med Læreren på Notodden, og som kjente ham både fra musikken og lokalpolitikken.
– Jeg overtok jobben uten å få overlapping. Den avtroppende rektoren hadde allerede flyttet, så jeg fikk ikke noen informasjon om ansatte eller skolen. Jeg visste ingenting om overgrepene, sier Vidar Aarhus når Utdanning møter ham hjemme på Haugalandet.
I dag er han pensjonist, men han husker godt de fem årene som rektor ved Frakkagjerd.
– Jeg kjente ham. Han var både kollega, dirigent i korpset og politikerkollega. Ikke i noen av sammenhengene så jeg noe mistenkelig, sier Aarhus.
Informasjonen om overgrepene hadde fortsatt ikke nådd Aarhus. Læreren sluttet på skolen i 1989, og da fikk han en god attest fra rektor Aarhus. «Han set store krav til seg sjølv og elevane, men har likevel ein lun og humørfylt væremåte.»
Tysvær 2016
Fredrik står i hjørnet, med ryggen til klasserommet. Ansiktet er vendt mot vinduet og skolegården, tilbake på Frakkagjerd ungdomsskole. Det er ikke et hyggelig gjensyn, men han rømmer ikke, blir bare stående.
– Jeg er ferdig med de tingene der, sier han og snur seg.
Dagens elever har gått hjem, og bygningen er nesten tom. Fredrik vil ikke møte noen fra den gangen, orker ikke at alle skal få vite.
– Vi satt her, og der sto læreren, sier han og peker mot klasseromsdøra.
Skolen er pusset opp, og musikkrommet er omgjort til fysikksal. Døra er flyttet, men Fredrik er ikke i tvil: – Og der var utstyrsrommet, sier han og peker mot tavla.
– Han kunne sende meg inn dit midt på dagen. Be meg om å hente et instrument, eller rydde eller hva som helst. Så kom han etter meg, sier Fredrik.
Læreren dro av seg buksa, eller Fredrik sin, og gjorde det han ville.
– Og etterpå måtte jeg gå ut til de andre og late som ingenting, sier han.
Å late som og å skjule ble han god til. Late som han hadde det bra, og skjule at han ble utsatt for overgrep. Noen ganger flere dager på rad, andre ganger kunne det gå et par uker mellom hver gang. Det foregikk gjennom hele ungdomsskolen, og Fredrik røpet seg aldri. Han mistenkte at læreren misbrukte flere enn ham. Visste om andre gutter som var blitt tatt med på fisketur. Gutter som også ble kjørt hjem og som fikk spesiell oppmerksomhet under orkesterøvingene. Men Fredrik torde ikke spørre dem.
– Hvis jeg gjorde det, ville jeg jo innrømme at jeg selv ble misbrukt. Ingenting var viktigere for meg enn å skjule det. Skammen var så stor, sier han.
Læreren brukte ikke vold, han hverken slo eller truet direkte.
– Han hadde et overtak, var voksen, og lærer. I tillegg var det denne skammen, det var så flaut, hva andre kom til å tro om meg. Ville de tro at jeg var homofil, at jeg likte det? sier Fredrik.
Fredrik møtte overgriperen både på skolen og på fritida. Orkesteret dro på turneer på Vestlandet, og Fredrik måtte alltid være med. Enkelte ganger var det bare han og noen få til. Det var på turene at Læreren utsatte Fredrik for de groveste overgrepene.
«Når telefonen ringte hjemme hos oss, og mamma kom så glad og sa det var læreren som var i telefonen. Han vil snakke med deg sa hun, han vil ha deg med på fisketur. Og, overnatting. Hun var stolt av at sønnen sin kunne være med den voksne læreren på tur. På fisketur. Øynene sluttet å smile, men jeg måtte jo ta telefonen, jeg måtte jo bli med på fisketur, jeg måtte jo ikke la noen få vite. Ingen måtte få vite, selv ikke min gode mamma. For alt i verden måtte ikke mamma og pappa få vite. De hadde jo blitt så skuffet. Skuffet over meg.»
Fredrik
Tredje jobb, overgrepene fortsetter
1989–1999, Tysværvåg barne- og ungdomsskule, Tysvær
Læreren søker seg bort fra Frakkagjerd til Tysværvåg skole. I denne perioden forsøkte han å leve «rent» og ikke misbruke unge gutter. Det klarte han ikke. Minst en gutt ble misbrukt disse årene. Læreren orker ikke å prate om dette. Han rister på hodet og lukker øynene når han får spørsmål om dette.
– Du har jobbet i ungdomsskolen stort sett hele arbeidslivet. Det skulle du kanskje ikke gjort om du ønsket å la være å forgripe deg?
– Jeg likte lærergjerningen. Men nei, jeg skulle nok ikke vært lærer. I tilfelle måtte det vært for voksne, sier Læreren.
Dagfinn Engen ble rektor på Tysværvåg i 1990, og han skjønte fort at mange foreldre var opptatt av Læreren.
– Hvert år kom foreldre med et klart krav til meg som rektor, de ville ha akkurat denne læreren. Han var så god til å holde orden, hadde disiplin i klassen og var godt likt. Alt jeg hørte om ham, var positivt, sier Engen.
Læreren tok initiativ til at elever skulle spille for de eldre som hadde faste samlinger på grendesenteret i bygda.
– Han fylte opp bilen med elever og dro til senteret og spilte. Dette var en engasjert lærer, en som tok seg ekstra av mange elever, uten å få betaling. Det var flest gutter han tok seg av, men det var vi ikke kloke nok til å se at det var noe rart med, sier Engen.
Lærerens tidligere sjef Vidar Aarhus var blitt pedagogisk og administrativ inspektør med ansvar for grunnskolen i Tysvær kommune.
Rådmann, skolesjef og skoleansvarlig blir varslet
Ca. 1995, båten mellom Stavanger og Haugesund
Mannen som var skolesjef i Tysvær fra 1986 til 2003, er i dag så syk at han ikke kan bli intervjuet. I 1995 har han vært i et møte i Stavanger, og på båten hjem prater han med rådmannen i Tysvær kommune. Rådmannen forteller at han har blitt kontaktet av en mann som var blitt utsatt for overgrep av Læreren. Offeret hadde spilt i et skolekorps i en bygd utenfor Haugesund hvor Læreren var dirigent.
Læreren skal ha misbrukt gutten over lang tid. Den unge mannen skal ha fortalt at også flere andre gutter ble misbrukt av Læreren, og at de vurderte å anmelde ham.
Rådmannen fortalte dette til skolesjefen og følte det var nok. Han anmeldte ikke saken, og mente heller ikke at dette var en kommunal sak, siden overgrepene skjedde på fritida til Læreren.
Politiet blir varslet om overgrepene
6. september 1996, Tysvær lensmannskontor
En mann kommer til Tysvær lensmannskontor. Han møter lensmannsbetjent Frans Gisle Hansen og sier at han ble utsatt for seksuelle overgrep da han gikk på Frakkagjerd ungdomsskole. Han sier at han ble misbrukt av Læreren, og at han frykter at Læreren fortsatt begår seksuelle overgrep mot elevene sine. Mannen var blitt misbrukt fra han var 10 til han var 15 år, og nå vil han anmelde forholdet for å hindre at flere gutter blir offer for Læreren.
Et halvt år senere avhører lensmannsbetjenten et vitne i saken. Vitnet navngir enda en gutt som Læreren skal ha «kladdet» på. Det går nok et par måneder før Hansen avhører enda en mann, i mai 1997. Også dette vitnet sier at han ble utsatt for tilnærmelser fra Læreren. Mens denne etterforsk-ningen pågår, jobber Læreren ved Tysværvåg skole, og han misbruker en gutt jevnlig. Læreren blir ikke kalt inn til avhør.
Frans Gisle Hansen jobber ikke lenger i politiet og ønsker ikke å kommentere saken. Han begrunner det med at han husker lite av det som skjedde den gangen, og at han fortsatt er bundet av taushetsplikten.
I dag er Racin Tjøsvoll lensmann i Tysvær.
– Hvorfor ble ikke læreren kalt inn til avhør rett etter anmeldelsen i 1996?
– Det kan jeg ikke svare på. I slike saker tas det i dag kontakt med påtalejurist og legges en plan for etterforskningen. I den planen ville det fort bli prioritert å avhøre en mistenkt. Når det er lenge siden et forhold har funnet sted og fornærmede er blitt voksen, kan en likevel oppleve å få gode forklaringer om overgrep. Dette kan styrke en sak og føre til hurtig og effektiv etterforskning, sier Tjøsvoll.
– Burde politiet ha kontaktet Tysværvåg skole og informert dem om anmeldelsen?
– Jeg har ikke kjennskap til vurderingene som ble lagt til grunn i denne saken, sier Tjøsvoll.
Tysvær 2016
På Frakkagjerd skole er det stille. Fredrik går sakte gjennom gangene. Skolen er pusset opp og bygget om, men mye er sånn som det var. På veggen inn mot rektors kontor henger bilder av kullene som har gått ut. Han leter etter sitt eget ansikt, og virker lettet da han ikke finner det. Han skulle ønske at grunnen til at han ikke er avbildet, er at han aldri har gått her. Han ser på ansiktene til lærerne, på alle som kunne ha sett og reddet ham.
– Jeg kan egentlig forstå at ingen så det på meg. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule det, sier han.
Det var skyldfølelsen som hindret ham i å fortelle. Midt oppi all skammen, husker han én ting han var stolt av.
– Læreren inviterte lillebroren min og min bestekamerat med på tur. Da reagerte jeg. Jeg sa til dem at de ikke fikk lov til å dra. Og så sa jeg til Læreren at jeg kunne bli med i stedet, sier Fredrik.
I notatene sin har han skrevet:
«Jeg hadde så vondt i magen, jeg hadde så vondt i hele meg. De måtte ikke gå igjennom dette som jeg var utsatt for. Jeg måtte fortelle at de ikke kunne. Men, hvordan kunne jeg si det? Jeg fortalte de hva jeg hadde hørt av rykter og sladder. At de for all del ikke måtte være med på fisketur med han. Men, du har jo vært med flere ganger sa de til meg. Jeg måtte lyve igjen, og si at det ikke skjedde med meg. At det var rykter fra andre. Jeg klarte å redde de, men jeg ga meg sjøl.»
Fredrik
Fredrik skulle ønske noen andre hadde reddet broren hans. Og ham selv.
– Lærerne på skolen, hvordan kunne de unngå å se det? spør Fredrik.
Han husker blikkene Læreren sendte ham. De brant.
– Ansatte på skolene i dag lærer kanskje å kjenne igjen tegn på at barn blir seksuelt misbrukt, men får de beskjed om å se på de andre lærerne? Kanskje burde de studere dem litt nøyere, og se hvordan de ser på elevene, sier Fredrik.
Noen timer tidligere møtte vi rektor ved Frakkagjerd ungdomsskole. Fredrik ville ikke bli med. Rektor, Johannes Johannessen, var nemlig ung lærer på Frakkagjerd den gangen Fredrik gikk der.
– Jeg hadde han i gym. Han var grei, sier Fredrik og spør: – Visste han om det?
– Nei, jeg visste ingenting. Skjønte absolutt ingenting, sier Johannes Johannessen til Utdannings journalist og fotograf, som har fått kaffe og vann og sitter bak skrivebordet. Johannessen sier selvfølgelig ja når Utdanning ber om å få Fredrik med på en omvisning senere på ettermiddagen.
– Jeg kunne godt tenkt meg å si unnskyld til han. På vegne av skolen, og kanskje meg selv. Beklage at jeg har vært så naiv, sier Johannessen.
– Han visste ikke, nei, sier Fredrik og stanser og peker på veggen, på tapetet ved siden av klassebildene fra før til nå.
– Før hang det bilder av orkesteret her.
Nå er det ingenting der. Til og med spikerhullene er sparklet og tettet og malt over i hvitt.
Læreren innrømmer overgrep til politiet
28. januar 1999, Tysvær lensmannskontor
Lensmannsbetjent Frans Gisle Hansen avhører Læreren. Læreren innrømmer at han har begått seksuelle overgrep mot flere gutter i lokalsamfunnet. Han innrømmer forholdene som ble anmeldt i 1996, men sier at han ikke har begått seksuelle overgrep etter 1980. Hansen skriver at Læreren «er veldig klar over at han har gjort noe galt, er uendelig lei seg overfor de det har gått utover.» Hansen informerer Læreren om at sakene er foreldet.
– Det gikk tre år før mistenkte ble avhørt. Hvorfor?
– Jeg kan dessverre ikke svare på det. Selv åpenbart foreldede saker i denne kategorien etterforskes så langt det finnes nødvendig, og avhør av mistenkte foretas fortløpende under etterforskningen, sier Racin Tjøsvoll.
Foreldelsesfristen for denne typen seksuelle overgrep mot barn var den gang 10, 15 eller 25 år. Alt etter hvor grove overgrepene var. Sakene som ble anmeldt hadde minst en strafferamme på 10 år og ville da være foreldet ti år etter at de ble utført. I dag er reglene endret.
– I denne type sak vil det også oppstå en varslingsplikt dersom vedkommende fortsatt arbeider med barn. Hvorfor saken ble behandlet som den ble, kan jeg ikke uttale meg om, sier nåværende lensmann i Tysvær, Racin Tjøsvoll.
Rektor, skolesjef og lensmann blir varslet igjen
Vinteren 1999, Tysværvåg skole
Livet på skolen går som vanlig, helt til rektor Dagfinn Engen blir oppringt av moren til en kommende førsteklassing.
– Hun fortalte at faren til sønnen hennes var blitt misbrukt av læreren, og at hun ikke kom til å sende sønnen til en skole hvor han jobbet, sier Engen.
Engen visste ikke hva han skulle gjøre med opplysningene, og gikk ned på lensmannskontoret. Han fikk prate med lensmann Dagfinn Torstveit.
– Jeg sa at jeg trengte hjelp og spurte hva jeg skulle gjøre. Jeg spurte også om det var noen saker på ham, sier Engen.
Lensmannen skal ha funnet fram anmeldelsen fra 1996, den om et overgrep på 1970-tallet.
– Lensmannen sa at det var kommet en anmeldelse tre år tidligere, men at den saken var foreldet. Etter hans råd ga jeg derfor beskjed til foreldrene om at politiet ikke hadde noe straffbart forhold på lærerens rulleblad, sier Engen.
Daværende lensmann Torstveit ønsker ikke å kommentere disse hendelsene, på bakgrunn av at det er lenge siden og at han ikke var direkte involvert i etterforskningen i 1996.
Nåværende lensmann Racin Tjøsvoll har ingen forklaring på at lensmannskontoret ikke foretok seg noe mer etter å ha fått disse nye opplysningene.
– Det har jeg ingen forklaring på, sier Tjøsvoll.
Engen skjønnte at politiet ikke hadde planer om å foreta seg noe i saken.
– Flere foreldre hadde kontaktet foreldrerådet og fortalt om overgrep. Dette var folk jeg kjente godt, og jeg skjønte at det var reelt. Foreldrene krevde å få han bort, og jeg skjønte dem godt, sier Engen.
Rektor Engen prater også med Vidar Aarhus, skolesjefens nestkommanderende i kommunen.
– Engen ringte. Og senere ringte en bekjent og sa at noen måtte gripe inn overfor denne læreren, sier Aarhus.
Aarhus varslet skolesjefen i Tysvær og fikk beskjed om at det var fint om han og rektor Dagfinn Engen ordnet opp i saken. De blir enige om å kalle Læreren inn til møte.
Læreren forteller om overgrep til rektor og skolesjef
23. mars 1999, Tysværvåg skole
Dagfinn Engen og Vidar Aarhus har kalt Læreren inn til et møte på skolen. Det går ikke mange minutter før Læreren innrømmer overgrep. Han nevner navnene på noen gutter han forgrep seg på mens han jobbet ved Frakkagjerd ungdomsskole.
– Han gråt. Var fortvilet og sa at dette var et mørke i ham, som han var ferdig med. Det var gamle saker og han fortalte at han hadde sagt unnskyld, sier Vidar Aarhus.
– Vi spurte han om det var noe som foregikk nå, men da sa han «nei, nei, nei». Han sa at det var gamle saker og at han ville besøke ofrene og si unnskyld. Han innrømmet overgrep på faren til gutten som skulle begynne hos oss, og han nevnte også navnet på tre-fire til, sier Dagfinn Engen.
Engen syntes synd på Læreren.
– Han sa at han angret og at han var ferdig med de tingene der, og jeg trodde på ham. Han var så sterk på så mange områder. Det gjorde at det var lett å like ham og å tro på ham, sier Engen.
Rektor og Aarhus syntes også det var viktig å finne ut hvor overgrepene skjedde.
– Han sa at ingen av overgrepene skjedde i skoletiden. Og jeg trodde på ham. Jeg var naiv, og sikker på at det ikke var mulig å få til overgrep i et skolesystem, sier Aarhus.
– Hvorfor var det verre om det skjedde i skoletiden enn på fritiden?
– Jeg hadde en tanke om at det som skjedde i skoletiden var mitt og rektors ansvar, sier Aarhus.
Under møtet ble de tre enige om at Læreren ikke kunne fortsette som lærer i Tysvær.
– Rektor Dagfinn Engen pratet jo med lensmannen. Da vi så at politiet ikke kunne gjøre noe, bestemte vi oss for å prøve å få til en løsning hvor han sluttet hos oss. Vi sa til han at han ikke kunne jobbe i Tysvær eller noe annet sted på Haugalandet, sier Vidar Aarhus.
– Vi sa til han at han ikke kom til å få gode dager på skolen. Han måtte finne noe annet, sier Dagfinn Engen.
De ble enige om å hjelpe ham med å undersøke mulighetene for førtidspensjon.
– Men han var for ung til det, sier Engen.
Læreren fortsatte å jobbe en liten stund til, men så ble han sykmeldt. Han søkte nye jobber. Lærerjobber. Aarhus informerte skolesjefen om utfallet av møtet, og husker at skolesjefen var fornøyd.
Tysvær 2016
På Frakkagjerd skole har Fredrik funnet musikk-rommet. Fløyter, trommer og gitarer er plassert i hyller og på gulv. Fredrik klimprer på strengene til en gitar, bøyer seg og kikker i de nederste hyllene.
– De instrumentene vi brukte, er ikke her. De har vel kastet dem til helsikes, sier han og ler.
Han vandrer rundt i rommet. Leser skriblerier på pultene, tar på instrumentene og smiler.
– Jeg har jo noen gode minner fra ungdomsskolen også, sier han.
Men overgrepene har skyggelagt dem. Lagt skygger over voksenlivet også. Fredrik giftet seg, fikk barn og hadde jobb. Han trodde han var ferdig med minnene om overgrepene, men etter noen år gikk ekteskapet i stykker. Han klarte ikke å jobbe og lukket seg inne.
Selv som voksen kjente han skam. Skam over å ha latt det skje.
– Læreren snakket hele tiden om at det var likeverdig. Det kunne jo være fysisk godt og det gjorde jo alt enda verre, sier han.
– Jeg var så forbanna på meg selv. Hvorfor gjorde jeg ikke noe? Hvorfor sa jeg ingenting? spør Fredrik.
Og har svarene; han torde ikke si nei til Læreren, og han fryktet at noen skulle oppdage det som skjedde. På en tur med orkesteret møtte han en jente.
– Etter det ble det slutt. Jeg var jo blitt større, og jenta gjorde at han lot meg være, sier Fredrik.
Han fortalte om overgrepene til kjæresten sin.
– Det var overraskende enkelt. Men jeg sa samtidig at jeg var ferdig med det, at alt var bra nå, sier han.
Det var det dessverre ikke. På videregående skole hadde han det tøft. Minnene plaget ham. Bildene og lydene fylte hodet. Fredrik drakk mye, hørte på høy musikk, tok tabletter og gjorde det han kunne for å flykte fra sine egne tanker. Men klarte det ikke.
Læreren får en strålende attest
21. mai 1999, Tysværvåg barne- og ungdomskule
– Jeg trodde jeg var ferdig med det. Da jeg fikk den attesten, syntes jeg det var godt og bra. Jeg var bestemt på å ikke jobbe i ungdomsskolen igjen, og det gjorde jeg heller ikke, sier Læreren.
I attesten står det: «…er ein høgt respektert lærar og kollega. Han har ei god hand med arbeidet som klassestyrar, er arbeidsam og fagleg svært dyktig. Han er interessert og engasjert i det meste som rører seg i skulen.»
– Jeg skrev det som sant var. Han var en ettertraktet lærer, en kulturpersonlighet. Det stemte alt det, sier Dagfinn Engen, som var rektor og Lærerens nærmeste overordnede.
– Du visste at han var en overgriper. Likevel skrev du ingenting om det i attesten?
– Nei, det var aldri et alternativ. Men jeg var usikker på om jeg skulle gi ham en attest. Men det står i avtalen at lærere som slutter, har krav på en attest, og ut ifra at han ikke var dømt for noe, og det vi trodde da, ble det bestemt at han skulle få attest. Jeg valgte å fokusere på det faglige, sier Engen.
– Var det riktig å gi ham en attest?
– Den gangen tenkte jeg: Hva skal mannen leve av? I en attest var det var vanlig å liste opp de områder som læreren behersket godt, og de erfaringer han hadde fra arbeidet sitt. Men det kunne kanskje vært en annen måte å gjøre det på, sier Dagfinn Engen.
Han fikk støtte av sin leder, Vidar Aarhus.
– Engen ringte og lurte på om vi skulle gi ham en attest. Tanken var at dersom han skulle komme seg videre, måtte han få det. Jeg anbefalte Engen å skrive en attest om hans faglige dyktighet, sier Aarhus.
Aarhus leste aldri attesten, men han visste at den ble skrevet.
– Jeg var i tvil om jeg skulle skrive en attest til ham, men etter å ha pratet med skolesjefen og Aarhus, gjorde jeg det, sier Engen.
– Jeg føler meg som en judas, sier Læreren.
– For du forgrep deg igjen?
– Jeg falt igjen. Og da jeg gjorde det, sviktet jeg dem, og spesielt han som skrev den til meg, sier Læreren.
– Du får det til å høres ut som en ulykke. Et fall. Men det var jo en lang prosess hver gang. Du innledet et vennskap til guttene først, og så startet overgrepene lenge etterpå.
– Jeg tenkte ikke sånn. Jeg var umoden i min tankeverden. Fikk den der «gi-faen-følelsen», sier han og ser ned i fanget.
Han rister på hodet.
Året etter får Læreren en kort, men god slutt-attest fra skolesjefens kontor i Tysvær. På dette tidspunktet har Læreren sagt opp jobben sin i kommunen, og informert om at han jobber i videregående skole i Vardø. Svaret fra skolesjefen lyder:
«Tysvær skule- og barnehagestyre takkar … for vel utført teneste gjennom mange år i kommunen.»
Læreren får jobb på en skole i Vardø
Sommeren 1999
Læreren søker om permisjon fra Tysværvåg skole. Han skriver i søknaden at han vil prøve seg i videregående skole. Skolesjefen innvilger permisjonen. Etter å ha søkt flere lærerjobber rundt om i landet, fikk Læreren napp sommeren 1999.
– Han hadde god faglig kompetanse og var akkurat det vi trengte, sier Lisbeth Sandtrøen.
Hun var rektor ved Vardø videregående på denne tiden. Hun mottok søknad og den fine attesten.
– Attesten var veldig god. Vi hadde ingen grunn til å tvile på at dette var en god lærer, sier hun.
Hun intervjuet Læreren over telefon og fikk et godt inntrykk. Læreren opplyser at han sluttet frivillig i Tysvær, og hun mener det stemte med attesten hans.
– Han var en hyggelig fyr, sier Sandtrøen.
– Jeg møtte han den sommeren, og da hadde han ikke fått noen ny jobb. Men så fikk jeg høre at han hadde fått jobb i Finnmark. Det var i videregående skole, og det var jeg glad for. Der var det jo litt eldre elever, sier Engen.
Vidar Aarhus og Dagfinn Engen var satt opp som referanser i søknaden til Læreren, men begge nekter for at de ble kontaktet av rektoren i Vardø.
– De ringte aldri. Hadde de gjort det, ville jeg sagt noe om overgrepene, sier Vidar Aarhus.
Også rektor Dagfinn Engen var satt opp som referanse i CV-en til Læreren. Han hørte heller ikke noe fra Finnmark.
– Ville du fortalt om overgrepene dersom du fikk en telefon?
– Ja, det ville vært naturlig å si i en samtale, sier Engen.
Rektor ved Vardø videregående skole, Lisbeth Sandtrøen mener hun eller den tidligere rektoren ved Vardø videregående ringte Tysvær kommune.
– Vi gjør jo alltid det ved ansettelser. Men jeg husker ikke hvem av oss som ringte, sier Sandtrøen.
Hun kan heller ikke si hvem de pratet med. Hun kontaktet Tysvær kommune, men husker i dag ikke hvem hun pratet med. Læreren hadde kun gode skussmål, og rektor Sandtrøen ansetter Læreren. Det angret hun ikke på da han kom opp til Finnmark og startet å undervise.
– Han var en flink lærer. Veldig dyktig og godt likt, sier Sandtrøen.
Foreldreutvalget ved Tysværvåg skole får informasjon om at Læreren skal slutte ved skolen. De er fornøyd.
Fjerde lærerjobb, overgrep mot én gutt
Vinteren 2000
Læreren får kontakt med en ung gutt i nabolaget der han bor i Vardø. Gutten går på ungdomsskolen, men han sliter faglig og sosialt. Læreren blir kjent med foreldrene til gutten og tilbyr seg å hjelpe. Han inviterer gutten hjem til seg for å hjelpe han med leksene.
Etter hvert tar han gutten med på turer. Han får låne familiehytta til gutten, og der tilbringer de to mange helger. Læreren misbruker gutten seksuelt både hjemme hos seg selv og på turene. I tre år blir gutten utsatt for seksuelle overgrep, flere ganger i uka. Læreren tar bilder av overgrepene.
Læreren blir anmeldt, igjen
25. februar 2009, Tysvær
Det er vinter og kaldt ute. En voksen mann slår opp døra til Tysvær lensmannskontor. Han er i femtiårene, har vokst opp i Tysvær og gikk på ungdomsskole på Frakkagjerd. Mannen vil anmelde sin gamle lærer.
– Han ville anmelde en sak fra 1970-tallet, og politiet skjønte fort at denne saken var foreldet, sier Hans Gunnar Meland.
Meland var ikke ansatt ved lensmannskontoret på Tysvær da anmeldelsen kom, men startet noen måneder senere. Det var ikke han som tok imot anmeldelsen, og heller ikke han som sendte den til henleggelse. Anmeldelsen inneholdt opplysninger om at Læreren og dirigenten i orkesteret på Frakkagjerd skal ha forgrepet seg på gutter på 1970-tallet. Overgrepene skal ha skjedd både hjemme hos mannen, på skolen og på turer.
Meland vokste opp utenfor Tysvær samtidig med offeret. Politimannen husker orkesteret.
– Jeg kjente godt til det og visste om noen som spilte der. Derfor merket jeg meg navnet på den anmeldte, sier Meland. Noen måneder senere dukker navnet opp igjen.
Kripos får tips om Læreren
28. august 2009, Tysvær
Meland er tilbake på jobb etter ferien. Raskt leser han gjennom mailer, klikker seg inn på innkomne tips og stanser opp. Kripos har sendt over et tips om at en navngitt person i Tysvær har lastet ned overgrepsbilder av barn. Kripos får inn flere hundre av disse tipsene månedlig, og har ikke kapasitet til å undersøke alle. Men Meland kjenner igjen navnet. Det er Læreren.
– Dette tipset og anmeldelsen som kom inn i februar, gjorde at vi fikk medhold i retten til å foreta ransakelse.
Lærerens hus blir ransaket
8. september 2009
Hans Gunnar Meland og en kollega banker på døra hjemme hos Læreren. Kona åpner og viser dem til annekset i hagen. Der sitter han, den pensjonerte Læreren og tidligere dirigenten.
– Han satt foran pc-en da vi kom inn. Han hadde nettopp sett på overgrepsbilder, sier Meland.
Læreren ble tatt med til lensmannskontoret for avhør. Politiet tar også harddisken, flere disketter og en bunke med papirer med seg. Dette går de gjennom i dagene som kommer.
– Vi fant overgrepsbilder som han har lastet ned fra Internett, men vi fant også egenproduserte bilder, tegninger og historier om overgrep, sier Meland.
Det viser seg at den pensjonerte Læreren har dokumentert sin overgrepshistorie godt. Han har skrevet det han kaller «erotiske fortellinger» med navngitte gutter og stedsnavn. Han har tegnet overgrepssituasjoner og tatt overgrepsbilder av gutter. Materialet viste at Læreren hadde misbrukt gutter siden 1960-tallet.
– Verden raste for ham. Han ble totalt tatt på senga, og han kom med innrømmelser. Han fortalte om overgrep og kom med navn på flere gutter. Men alt han pratet om lå tilbake i tid, sier Meland.
Også materialet politiet fant, viste overgrep som var foreldet. Politiet fryktet at de ikke ville få Læreren dømt til mer enn noen få måneder for å ha sett på overgrepsbilder på nett.
– Men så finner vi en diskett med bilder som ser ut til å være av nyere dato. Et offer som kunne være på riktig side av tidsgrensa, sier Meland.
På disketten fant de overgrepsbilder hvor Læreren var en eldre mann. Gjennom arbeidstaker-registeret fant Meland at mannen nylig hadde vært ansatt ved en skole i Vardø i Finnmark. Meland kontakter politiet der oppe og får raskt identiteten til gutten på bildene. Dette viser seg å være den gutten i nabolaget til Læreren som hadde fått ekstraundervisning av ham og som hadde vært med Læreren på mange turer. Læreren var blitt en nær venn av foreldrene til gutten.
– Etter hvert som vi etterforska saken, viste det seg at dette var en typisk framgangsmåte for Læreren. Han gjorde seg til venns med foreldrene og skaffet seg tilgang til guttene, sier Meland.
Læreren arresteres
11. september 2009
Læreren hentes i hjemmet sitt, kjøres til Haugesund og settes på en celle. I fengslingsmøtet i Haugaland tingrett fikk politiet medhold i fengsling av Læreren i to uker med brev- og besøksforbud.
– Vi etterforsket den siste overgrepssaken, samtidig som vi gikk tilbake og så historien hans. Det var viktig å få belyst hvilken person han var og hva han hadde gjort tidligere, selv om disse sakene var foreldet, sier Meland.
Utover høsten får Hans Gunnar Meland og politiet i Tysvær kontakt med stadig flere menn. Lista over ofre blir stadig lengre. Både Læreren og ofrene politiet prater med, kommer med nye navn.
– Vi hadde en lang liste med navn og pratet med alle. De fleste hadde holdt dette hemmelig, og alle tenkte at det måtte være flere som dem der ute, sier Meland. Politiet gikk ut i Haugesunds Avis og oppfordret ofre for Læreren å ta kontakt.
Dagfinn Engen og Vidar Aarhus ble sjokkert da nyheten kom ut.
– Jeg ble fortvila. Sint på ham, forbanna. Han hadde sett meg inn i øynene og løyet. Og så tenkte jeg på gutten i Finnmark. Det var, og er, vondt, sier den tidligere ansatte ved skolekontoret Vidar Aarhus.
– Da saken fra Finnmark kom opp, følte jeg meg aldeles rundlurt. Jeg ble dobbeltskuffa. Han dro oss ned i søla, alle sammen, sier tidligere rektor ved Tysværvåg, Dagfinn Engen.
– Vi var i sjokk, sier tidligere rektor i Vardø, Lisbeth Sandtrøen.
At flere kommunalt ansatte i Tysvær visste om Lærerens overgrepshistorie før han kom til Finnmark, gjorde saken enda tyngre for rektoren i Vardø.
– De burde gitt oss et hint. Da ville vi undersøkt det nærmere og latt være å ansette ham, sier Sandtrøen.
Læreren leverte aldri politiattest til skolen i Vardø.
– En eventuell politiattest ville vært ren. Han var jo ikke dømt for noe. Derfor burde han ikke ha fått med seg en god attest. Ingen med en sånn historie bør få med seg en attest, sier Sandtrøen.
Etter at overgrepssaken ble omtalt i lokalavisa, tok mange menn turen til Tysvær lensmannskontor.
– Den siste mannen kom i romjula 2009. Han hadde grublet lenge over om han ønsket å rippe opp i det som skjedde, sier Meland.
Læreren kom også med navn i avhør utover høsten, men det var mange han ikke nevnte. Blant annet Fredrik. Senere når han ble konfrontert med navnet, bekreftet han overgrep mot han også.
Politiets samtaler med ofrene var mange, og lange.
Det gjenspeiler seg også i hvordan guttene har det som voksne menn. De fleste jobber, har familie og et aktivt liv. Men overgrepene preger dem alle. I ulik grad.
– Det var en som satt ytterst på stolen og fortalte at han var blitt befølt av Læreren. En annen lente seg tilbake og pratet fritt om grove seksuelle overgrep. Det som gikk igjen, er at veldig få av dem har fortalt noen om det som skjedde, sier Meland.
Å få en telefon fra politiet var en lettelse for de fleste av dem.
– Endelig kan jeg få lov til å prate om det, var det mange som sa. Og endelig kunne de bli trodd, sier Meland.
Mange av mennene var likevel glade for at dette ikke hadde kommet fram før, av hensyn til foreldrene sine.
– Flere av foreldrene skjøv jo barna sine i armene på læreren. De mente dette var en kjempekar som kunne hjelpe gutten deres. Mange er glade for at foreldrene slapp å få vite hva læreren utsatte dem for, sier Meland.
Overgriperen lagde sår i guttene. Sår som ikke er grodd. Én orker ikke tegne, én drikker ikke kaffe av liten kopp og en tredje spiser ikke karameller. Mange av dem har hatt problemer med nærhet og seksualitet. Alle samtalene har gjort etterforskeren klar på at man må ha åpenhet om seksuelt misbruk av barn.
– Når du ser voksne karer sitte og gråte, kan du selv tenke deg hvordan de har hatt det. Tenk deg den ungdomstiden!
Meland rister på hodet.
– Vi mistenker at det fortsatt er en del menn der ute som har vært utsatt for overgrep av denne Læreren, men som ikke ønsker å snakke om det, sier Meland.
Ansatt ved skolekontoret og rektor blir anmeldt
26. november 2009
Vidar Aarhus ved skolekontoret i Tysvær kommune og rektor Dagfinn Engen blir anmeldt av 13 tidligere elever fra Tysvær. De to blir beskyldt for ikke å ha brakt videre opplysningene om overgrepene til sine overordnede eller til politiet.
– Jeg ble anmeldt for første gang i mitt liv. Satt timevis i avhør. Det var belastende og særlig når jeg visste at jeg hadde overbrakt informasjonen til min overordnede. I tillegg hadde Dagfinn Engen kontaktet politiet om saken, sier Vidar Aarhus og legger til: – Men det er klart at belastningen ikke er noe mot det guttene opplevde.
– Det var vondt å bli anmeldt og å sitte i avhør. Men jeg kan skjønne det. Politiet måtte få klarhet i hva som hadde skjedd og hvem som visste, sier Engen.
Han syntes det var godt å få fortelle sin versjon.
– For da saken fra Finnmark kom opp, og det ble kjent at jeg hadde skrevet en attest til han, tenkte jeg jo på hva folk måtte tro om meg. Jeg hadde stått i det og egentlig forsvart han. Jeg var dum nok til å tro at han var ferdig med de greiene der, sier Dagfinn Engen.
– Hva tenker du om attesten du skrev?
– Det er klart, når jeg leser dette i dag, ser jeg jo at det ser veldig dumt ut. Det er vondt. Jeg var naiv, sier Engen.
Også Vidar Aarhus har tenkt mye over at Læreren fikk med seg en attest.
– I ettertid ser jeg at attesten var til hans fordel. Det er vondt. Jeg ser at jeg var naiv den gangen. Jeg hadde hatt så stor respekt for ham. Han var en dyktig lærer, dirigent og musiker, og når han så meg inn i øynene og lovet at han var ferdig med det så trodde jeg ham. Det skulle jeg ikke gjort, sier Aarhus.
Han ser at han kunne handlet annerledes da han fikk kjennskap til overgrepene i 1999.
– I ettertid har jeg skjønt at en sånn legning ikke er noe man blir ferdig med. Jeg kunne tatt et ansvar og bedt skolesjefen om å varsle Vardø, sier Aarhus.
Dagfinn Engen føler fortsatt at han gjorde det han kunne i 1999.
– Kanskje noen trodde jeg sto i ledtog med denne mannen, at jeg visste det, men valgte å ikke gjøre noe. Men jeg gikk til politiet og til min overordnede med en gang jeg fikk høre om det, sier Engen.
Etterforsker Hans Gunnar Meland skjønner at elevene ønsket å få undersøkt hva de ansvarlige i skole og kommune i Tysvær visste.
– Det er helt klart at de har et ansvar her. Den røde tråden er vel at de prøver å redde seg selv, sier Meland.
– Denne læreren burde aldri fått lov til å jobbe i nord. Hadde bare noen ymtet frampå, ville han ikke fått jobben der oppe, sier Meland.
Tidligere rektor Dagfinn Engen tror det hadde hjulpet med klarere retningslinjer i slike saker.
– Jeg skulle jo ønske at den tidligere rektoren på Frakkagjerd hadde gitt meg beskjed. Da kunne vi stanset læreren lenge før, sier Engen.
– Akkurat det samme tenker rektoren i Vardø om deg?
– Ja, det er klart. Det er jo det. Vi burde hatt det i retningslinjene våre. Men det står ikke noe der om at rektor er pålagt å gi beskjed til ny arbeidsgiver, sier Engen.
Etter at Læreren ble dømt, sluttet Engen som rektor ved Tysværvåg.
– Jeg ba om å få ny jobb. De siste årene før jeg ble pensjonist, jobbet jeg som lærer ved en liten skole. Jeg ville bort fra rommene og det miljøet hvor han hadde ferdes, sier Engen.
I etterforskningen kommer det fram at også mannen som var rektor på Frakkagjerd skole på 1970-tallet, kan ha utvist tjenesteforsømmelse ved ikke å stanse Læreren. Denne rektoren er nå død.
I dag er både Engen og Aarhus pensjonert. De er fortsatt opptatt av denne saken og blir opprørt når lignende saker omtales.
– Slike saker burde ikke bli foreldet. Når politiet sa til oss at han ikke var mistenkt for noe, at alt var foreldet, ja så var det ikke så mye vi kunne gjøre. Hadde sakene i Tysvær ikke blitt foreldet, ville jo han blitt dømt lenge før, sier Aarhus.
– Jeg var på et kurs senere og lærte at folk med den legningen sjelden blir friske. Det er alltid en risiko for at de kan fortsette å forgripe seg. Men det visste jeg ikke da, sier han, og rister på hodet: – At det går an å bli så rundlurt. Så manipulert.
Læreren selv vil ikke klandre verken kona, politi, rektor, skolesjef eller andre som burde ha sett og som faktisk fikk vite.
– Nei, det var min feil. Alt, sier Læreren.
Men som overgriper har han opplevd at han ikke klarte å stoppe seg selv. Til lærere og rektorer som har mistanker om overgrep, har han ett råd.
– Gi beskjed med en gang. Til både den det gjelder, politi og rektor. Det viktigste er at barn ikke skal oppleve det igjen. De skal ikke få sånne traumer.
Læreren blir dømt
19. september 2010, Haugaland tingrett, Haugesund
Læreren blir dømt til fire års fengsel for seksuelle overgrep mot gutten i Vardø. Overgrepene startet da gutten var 14 år, og gutten ble misbrukt mellom to og tre ganger i uka fram til han var 16 år. Læreren dømmes også for å ha produsert 147 overgrepsbilder av gutten. Han ble også dømt for å ha lastet ned og oppbevart 1580 overgrepsbilder av barn.
Læreren sonet i Bergen fengsel. Der gikk han i terapigruppe hvor han pratet om overgrepene og følelsene sine.
– Det var første gang jeg lærte om dette. Jeg har alltid hatt det sånn, uten at noen har forklart meg hva det er. Jeg er vel kanskje bifil. Og pederast, sier han.
Han skammer seg, men opplever at dette er følelser han ikke blir kvitt.
– Jeg fant en stor tysk undersøkelse som viser at de fleste som har det som meg lar være å forgripe seg. Følelsene kan man ikke noe for. Men det er det der med å ikke gjøre noe, sier Læreren.
Han er religiøs. Mer nå enn før:
– Nå har jeg min kristne tro. Den er sterk, sier han.
Når han leser om overgrepssaker i avisa og hører om mange lærere som forgriper seg, tenker han på alle ofrene.
– Det er så mange som har det vondt i sånne saker. De reelle ofrene, barna. Og så er det alle familiene rundt. Men jeg tenker jo også på familien til gjerningspersonene, på venner, kone og unger. Og på overgriperen: Tar noen vare på ham og hjelper ham til å forstå?
Læreren bedyrer at han ikke synes synd på seg selv eller på andre som forgriper seg på barn. Ansvaret ligger hos overgriperne. Hos ham.
– Personer som meg, som har lignende legning og svak karakterstyrke, må aldri være i noe yrke der de er i befatning med barn eller ungdommer. Heller ikke fritidsaktiviteter, sier Læreren.
Ofrene får erstatning fra Tysvær kommune
Oktober 2011, Tysvær
Selv om Læreren bare er dømt for overgrepene mot gutten i Finnmark, har i alt 20 ofre fått erstatning av Tysvær kommune. Fredrik får 250.000 kroner for overgrepene han har vært utsatt for. Gutten i Vardø får 200.000. De andre ofrene får mellom 30.000 og 250.000 kroner.
Læreren må betale 2,4 millioner kroner i erstatning
22. november 2012, Haugaland tingrett, Haugesund
Læreren blir dømt til å betale 2,4 millioner kroner i erstatning til det ene offeret i Vardø. Retten mente at overgrepene gutten ble utsatt for har skapt alvorlige traumer hos ham.
Selv sier Læreren at han aldri får gjort opp for seg.
– Jeg har sonet min dom, slik har jeg fra samfunnet og lovens side gjort opp for meg. Likevel har jeg ikke gjort opp for meg, føler jeg. Jeg prøvde, men det er ikke mulig, sier Læreren.
– Når man har gjort det jeg har gjort, er det ikke bare fengselsdommen man må sone. Det er bygdas dom, familiedom og vennedom. Jeg lever i skam. Jeg er blitt en person ingen vil ha noe med å gjøre, sier han. Og legger til: – Men jeg sitter ikke her og synes synd på meg selv. Det er ikke meg det er synd på.
Tysvær 2016
På Frakkagjerd skole går Fredrik mot utgangsdøra. Slipper den tunge døra, lar den lukke seg bak ham og stanser i skolegården.
– Jeg vet at jeg sa at jeg er ferdig med det, men helt ferdig blir jeg vel aldri. Jeg måtte bli 30 år før jeg innså hvor stor skade læreren hadde gjort, sier han.
Fredrik jobber fortsatt med minnene. Posttraumatisk stress-syndrom er diagnosen. Og helt kvitt den blir han kanskje aldri.
– Men jeg må se framover. Jeg har innsett at det ikke var min skyld. At jeg var en av mange gutter han valgte å forgripe seg på, sier han.
Læreren innrømmet etter hvert overgrepene mot Fredrik også: «Siktede sier at han begikk diverse overgrep, alt mulig, mot …»
Fredrik var til stede i rettssalen da læreren ble dømt for overgrepene i Vardø.
– Det var greit å se at han fikk straff for det han har gjort. Men jeg skulle selvfølgelig ønske han ble dømt for det han gjorde mot meg også, sier Fredrik og går mot bilen sin.
Glad for å kunne forlate skolen, for at det ikke er Læreren som kjører ham og med et håp om at hans historie kan hjelpe andre misbrukte barn.
– Det er for jævlig å tenke på at det finnes unger som har det sånn i dag òg. Unger som går til skolen og barnehagen med en stor, vond klump i magen.
«Dette handler om en lærer som har begått overgrep mot elever i hele sin yrkesaktive karrière»
Politiadvokat Brita Lysaker førte saken mot Læreren for retten. Han ble dømt, og det er advokaten fornøyd med.
– Denne saken var vond og vanskelig å jobbe med, men får man en pådømmelse, orker man å jobbe videre. Man er glad for å ha stoppet en overgriper. Jeg er glad for at vi hadde så sterke og gode bevis at han fikk dom som fortjent, sier hun.
– Han fremstår som en sympatisk mann. Det er tydelig at ofrenes foreldre syntes at han var en fantastisk lærer. Han virket genuint opptatt av guttenes ve og vel, sier Lysaker.
Dette går igjen i flere av overgrepssakene Lysaker har for retten.
– Man ser det ikke på dem at de er overgripere. De er ofte høyt respekterte personer, både psykologer, leger og lærere, sier hun.
De gamle sakene fra Notodden og Tysvær ble en del av grunnlaget for straffesaken. Men til tross for at dette var grove saker og at gjerningsmannen har innrømmet dem, kan han ikke få straff for dem.
– Disse overgrepene er foreldet, så de blir han ikke straffet for. Han slipper unna, og så drar han nordover og begår nye overgrep, sier Lysaker.
Hun skulle gjerne sett at Læreren ble etterforsket og dømt langt tidligere.
– På den tiden var det tabubelagt for gutter å bli utsatt for overgrep. Jeg tror ikke man var klar over signalene barn som ble utsatt for seksuelle overgrep, sendte ut. Guttene må jo ha vært preget av det, sier hun.
Hun tror dette er grunnen til at historien er blitt så lang: – Uhindret har han fått lov til å holde på hele karrièren, sier hun.
Lysaker mener alle som arbeider med barn har et ansvar.
– Alle som jobber i skole og barnehage, må lære seg å se etter forandringer ved barna. Det er også veldig viktig å fortelle barn hva som ikke er lov til å gjøre med kroppen deres, sier hun.
Hun mener også at de rundt Læreren har et ansvar.
– Folk i kommunen og skolevesen fikk vite om overgrepene. De valgte det enkleste: å lukke øynene, sier Lysaker. Hun ser ingen formildende omstendigheter for den fremgangsmåten.
De første overgrepene skjedde på 1960-tallet, de siste på 2000-tallet.
– Dette er nært i tid. Mange i kretsen rundt denne læreren burde gå i seg selv og tenke over hva de bidro med, sier Lysaker.
Læreren fikk en god sluttattest fra Tysvær. Den ble viktig i rettssaken.
– Hvem kunne gi en slik lærer en god attest? Det er klart skolen i Vardø tar imot ham når han kommer med en slik attest. Han framsto som en voksen lærer med lang erfaring og ingen merknader, sier Lysaker.
– Det er et grovt overtramp å sitte med slike opplysninger og ikke gjøre noe med det, sier hun.
Lensmannskontoret i Tysvær fikk kjennskap til overgrepene allerede i 1996. De gjorde ingenting med saken.
– Sitter man som lensmann med positiv informasjon, skal etterforskning igangsettes, sier Lysaker.
Hun har ikke fått informasjon om hvorfor dette ikke ble gjort: – Når politiet mottar anmeldelser i foreldede saker, avhøres mistenkte. Blant annet for å beskytte den anmeldte. I denne saken burde lensmannen kalt inn den anmeldte læreren. Da ville saken blitt etterforsket, sier Lysaker.
Hun er fornøyd med at Tysvær kommune ga ofrene erstatning.
– Det er et lite plaster på såret. Erstatningen viser at de blir trodd, men det tar ikke fra dem smerten de opplevde, sier Lysaker.
————————————————————————————————————————
«20 personer har fått erstatning for overgrep begått av læreren»
Advokatfirmaet Eurojuris i Haugesund hjalp kommunen med å finne ofrene og regne ut erstatningene.
– Kommunen tok kontakt med spørsmålet: Hvordan kan vi håndtere dette? De ville gjerne ta ansvar, sier Roe Lauvås, fast advokat for Tysvær kommune
Tysvær kommunen opprettet et oppreisningsutvalg som vurderte hvert overgrepsoffers sak. Kommunen betalte 250.000 til de mest utsatte ofrene, 30.000 til de minst berørte, totalt til 20 ofre.
– Man kan ikke kompensere for slike skader, men ofrene virket fornøyd med at kommunen tok ansvar. Noen av dem har anmeldt, andre ikke, sier Lauvås.
Han mener kommunen har gjort det de kunne for å rydde opp og for å forhindre at dette skal skje igjen.
Advokaten gikk gjennom politiets materiale. Ut ifra det klarte de ikke å se at tidligere rektorer, skolesjefer, rådmann eller ordfører hadde gjort noe straffbart i saken.
– Vi fant ikke beviser på at noen hadde gjort noe ulovlig, så vi klarte ikke å henge straffansvar på noen av dem. Heller ikke kommunen, sier Lauvås.
– Selv om kommunen ikke var ansvarlige ut fra reglene, valgte de en erstatningsordning. I tillegg har både lærere og barnehagelærere fått kurs i meldeplikten, sier Lauvås.
Han blir opprørt over saker hvor gjerningsmannen jobber i skole og barnehage.
– Man kan undre seg over hva som driver dem. Dette er folk som jobber med barn, og så ødelegger de dem på den måten, sier Lauvås.
Flere identifiserte ofre ønsket ikke å prate med politiet, å anmelde eller å få erstatning.
————————————————————————————————————————
Annonse
«Dersom han skulle fått en attest, burde det stått at denne mannen aldri bør jobbe med barn eller ungdom igjen»
– Dette er en historie om typisk norsk naivitet, sier psykolog Pål Grøndahl.
Han er tilknyttet SIFER, et kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, og har vært ekspertvitne i mange rettssaker mot overgripere.
– Her har vi en mann som har utviklet en stil. Han er manipulerende og har opptrådt slik det har vært forventet av ham i alle situasjoner. Mot elevene var han streng, krevde disiplin og fikk makt over dem. Det er typisk for serieovergripere å finne sårbarheten og gå etter den, sier Grøndahl.
Læreren oppførte seg også riktig overfor de voksne rundt ham.
– Når han ble konfrontert, var han en angrende synder. Han skifter som en kameleon, og det bidro til at han kunne fortsette i så mange år, sier Grøndahl.
Det største feilen de ansvarlige i skole, kommune og politi gjorde, var å tro på ham.
– Skolen har ikke gjort nok. Enhver instans burde reagere og følge opp. I stedet valgte de å tro på overgriperen og løftene hans. Det var jo også det enkleste for dem, sier Grøndahl.
Å takle en mistenkt overgriper slik, er ikke uvanlig.
– Han gråt og uttrykte anger. Når overgriperen gjør det, får man empati med dem. Det kan man gjerne ha, men man må ikke være naiv, sier Grøndahl.
Han har selv møtt flere overgripere som har opptrådt slik.
– Man bør teste grensene til den anklagede. Dersom personen sier at han ikke skal gjøre det mer, må man for eksempel si: Dette har du sagt før, men du gjorde det igjen, sier Grøndahl og legger til at man ikke bør stanse der: – Så lenge jeg ser at dette har skjedd mange ganger, tror jeg ikke på deg når du sier at du ikke skal gjøre det igjen. Kan vi da bli enige om at du ikke bør være i nærheten av barn?
– En serieovergriper er nettopp det. Historikken har vist at han misbruker barn. Da må man gå ut fra at det vil fortsette. Med den historien denne mannen har, ville jeg ikke stolt på ham et øyeblikk, sier Grøndahl.
– I tillegg fikk han en attest. Det blir feil. Skulle han fått en attest, burde det stått at denne mannen aldri bør jobbe med barn eller ungdom igjen, sier Grøndahl.
Rektor bør ikke ta det første møtet med en mistenkt overgriper alene.
– Det er mindre risiko for å bli lurt dersom man tar med seg en kollega, en uten tette bånd til den mistenkte, sier Grøndahl.
– Dette skjer i dag også. Enkeltindivider er kanskje mer på vakt og kan mer om pedofili og overgrep, men de fleste er ikke det. Skolesystemet er ikke årvåkent nok til å forhindre dette, sier han.
– Man vil automatisk tenke at dette skjer ikke på min skole, sier Grøndahl.
I tillegg mener psykologen at man må sette klare grenser for læreres aktiviteter sammen med elever på fritiden.
– Man må stille spørsmål ved om en lærer skal få dra på hyttetur alene med en elev. Eller på fisketur. Hvorfor i all verden skal de det? En tur som bare er en sosial hendelse, bør ikke forekomme.