«Skråsikkerhet er utviklingens fiende»

Vi som jobber med utdanning, vet at det er komplekse prosesser som ligger til grunn for at et menneske lærer, hva det lærer, eller hvorfor det eventuelt ikke lærer. Utdanningsprosesser er svake prosesser, sier Gert Biesta. De er ikke effektive intervensjoner, men risikable foretak. Som for eksempel det å vekke lengselen etter å «være i verden på en voksen måte». Derfor må det være slik at den som er under utdanning må forstå hva som foregår, delta frivillig, og selv sette sitt preg på utdanningen.

For oss som bruker livene våre på å forstå og beherske disse prosessene, er det som Biesta sier både frustrerende og fantastisk. Frustrerende, fordi man aldri vil kunne beherske prosessene fullstendig. Fantastisk, av akkurat samme grunn. Et kjennetegn hos lærere jeg har stor respekt for, er at de anerkjenner betydningen av den andre i undervisningsrelasjonen. Lærere som justerer seg i møtet med den andre, mestrer det usikre best. De anerkjenner det menneskelige og skjøre i møtet mellom to individer. Derfor finner de styrke i det usikre. Å anerkjenne at man er i ukjent terreng, gjør at man trår varsomt. Da tråkker man sjeldnere feil. I dette ligger også en anerkjennelse av det komplekse i utdanningsprosesser. Vi som jobber med utdanning, bør være nysgjerrige, ydmyke og på leting i hele vårt yrkesliv. Det fortjener alle som er avhengige av oss.

I en tid der målbare resultater, rangering og effektstudier har hatt vind i seilene, har Biestas syn på utdanning hatt dårligere vilkår. Hans teori og ideer har vært lite verdsatt i styringen av utdanning. Nå er dette heldigvis i ferd med å snu. Klokkertroen på måling, rangering og manualtenkning, blir erstattet av mer aksept for usikkerhet, mer ydmykhet og sterkere forståelse av kompleksitet. Vi ser et skifte i utdanningspolitikken, som jeg tror vil føre til bedre lærerarbeid.

Dette betyr ikke at vi som er lærere kan gjemme oss bak at utdanningsprosessene er komplekse. Vi kan ikke bare peke på andre faktorer og rammer, og undra oss vårt eget ansvar. Vi skal etterlyse mer forskning på det vi gjør, vi skal observere hverandres praksis, vi skal snakke profesjonelt sammen om hverandres yrkesutøvelse. Vi skal også si stopp når vi opplever misbruk av makt, selv om det er våre kollegaer som utøver denne makten.

Nå, når vi skal bidra til en ny utdanningspolitikk, skal vår stemme målbære interessene til dem vi er satt til å ivareta. I relasjonen med barn og unge kommer det komplekse og usikre til syne. Vi kan ikke forhånds-definere et barnehagebarn, en elev eller en student. Vi har likevel kunnskap om barn og unge, om faget vårt og om utdanningsprosesser. Og vi må hele tiden søke ny kunnskap. Likevel vil vi være uenige i faglige spørsmål. Utdanningssystemer som ikke anerkjenner faglige uenigheter og interessemotsetninger, er farlige systemer. Det er feil å bruke forskning som skjold eller våpen. Jeg vil avslutte med et sitat fra Sølvi Lillejord, som jeg må hente fram fra hukommelsen. Direktøren for Kunnskapssenter for Utdanning sier omtrent dette: «Når forskning ikke brynes mot praksisrefleksjon, ender man fort opp med teknikk».