I nesten 20 år har Marco Elsafadi titulert seg som klemmefremmer

Marco slipper alle inn.

– Den er egentlig en villkatt som vi ikke kunne la gå ute da det begynte å bli kaldt. Da tok vi den inn og gikk til veterinær med den. Det den trengte av ormekur og kastrering, kostet oss den nette sum av 8000 kroner.

Ved første øyekast er dette en uvanlig høy og bredskuldret mann. At han har et mykt hjerte for tobeinte, har vi hørt mye om, men den firbeinte får også en kjærlig klapp av husherren.

Hjemmet vitner om at det har gått greit med gutten som ble født i en flyktningleir i Libanon. Foreldrene hans er palestinere. Han husker ikke selv noe fra tiden der. Familien flyktet videre til Tyskland, og Marcos første minner er derfra.

– Jeg pleier ofte å fortelle om postmannen som utgjorde en så stor forskjell i livet mitt. Han så at vi spilte fotball i gata, han tok seg tid til å bli kjent med oss. Etter en tid ordnet han det sånn at vi fikk spille på et lag. I to år kjørte han meg og brødrene mine frem og tilbake til trening og kamp i sin egen hvite Passat. Det han gjorde, var så viktig for å få venner og et sosialt liv. Alle kan vi utgjøre en forskjell for noen, og det behøver ikke være så mye.

Når Utdanning spør ham hva han drømte om som liten, advarer han om at vi kommer til å le av han. Han drømte at han ble kåret til verdens snilleste mann. Medaljen han fikk, dekket hele brystet hans.

– Følelsen jeg hadde da jeg våknet, var ubeskrivelig. Den drømmen har jeg båret med meg siden, forteller Marco.

I tillegg til drømmen om å være snill og foreldrenes oppdragelse, har Marco Elsafadi en del prinsipper.– Hvis mitt indre kompass viser at noe ikke er riktig, gjør jeg noe med det. For eksempel da Norge holdt tilbake bistand til Palestina i forbindelse med at Hamas ble valgt, tenkte jeg «dette er ikke riktig». Demokratiet Norge, som jeg er så stolt av å spille på landslaget for, støtter ikke et demokratisk valg fordi de ikke liker vinneren. Da takket jeg nei til å spille med flagget på brystet.

Årets Operasjon Dagsverk går til palestinske ungdommer. Fra flere hold er det oppfordret til boikott.

– Det er ikke første gangen at OD har vakt debatt. At unge hjelper unge, er vel flott uansett? Hvis jødiske barn trengte støtte, ville jeg ha støttet det også. For meg er alle like mye verdt, uansett religion eller hudfarge.

At all utdanning er like mye verdt, er også Marco opptatt av. I år er det Yrkesfagenes år, og han er hovedambassadør.

Sekretariatsleder Elisabeth Lange i Yrkesfagenes år sier valget av Marco var opplagt.

– Han har vært leid inn som motivator og inspirator for yrkeslandslaget helt siden 2012. Han kan snakke med alle, ung som gammel. I tillegg til å være en god person, er han meget klok og kunnskapsrik, sier hun til Utdanning.

Men Marco Elsafadi har ikke yrkesfagsutdannelse.

– Jeg skulle ønske at jeg hadde det. Derfor mener jeg at jeg er en troverdig ambassadør. Aller helst ville jeg vært tømrer. Jeg ble rådet til ikke å kaste bort de gode karakterene mine på yrkesfag. Det synes jeg i dag var et dumt råd. Istedenfor gikk jeg idrettsfag og hadde altfor mye fysisk aktivitet, sier han.

– Med to timer gym daglig pluss lagtrening ble det altfor mye. Mye av gymmen kunne jeg også klart meg uten, som tango og swing. Jeg ville mye heller ha gått yrkesfag, sier mannen som gjorde idretten til karrière.

Et litt stivt ganglag viser at han fortsatt prøver å nå tidligere tiders høyder: – Jeg spilte veteran-NM i basket i helga og var med på to lag. Det merkes.

Han har i tillegg til flere triumfer på idrettsbanen vunnet Mesternes Mester på TV i 2014. Han har også deltatt i Robinsonekspedisjonen på TV. Nå i høst deltar han i Hvem kan slå Mesternes mestere på TV2.

– Har «Skal vi danse» ringt og spurt om du vil være med?

– Det kommer jeg ikke til å delta i. Det ville tatt altfor mye tid. «Farmen kjendis» har også ringt flere ganger, men jeg kan ikke være borte i så lang tid, sier trebarnsfaren.

Han er mye på farten, med foredrag om mobbing og om relasjoner for både barn og voksne, og andre oppdrag. Sammen med broren Francois Elsafadi livnærer han seg blant annet ved å holde foredrag for alt fra næringsliv til skoler.

Nå i sommer var han med å arrangere «Guttas Campus» i Oslo for gutter som skal begynne i 10. klasse og trenger en ekstra dytt for å klare videre skolegang. Med utvalgte lærere og andre ressurspersoner tilbrakte de 24 timer i døgnet i to uker med guttene.

– Det var intenst, men veldig givende. Min oppgave var blant annet å gjøre dem til gode lagspillere; bakke hverandre opp. Hvem har ikke kjent på ubehaget ved å rekke opp hånden og stille det litt dumme spørsmålet. En skal kjenne seg så trygg at en kan spørre om det en lurer på. Ellers blir mye læring borte.

Marcos eldste datter er ni år. Han pleier å spørre henne om hvordan hun har hatt det i friminuttene, hvem hun har skapt glede og trivsel for, og om det var noen som ikke hadde noen å være sammen med.

– Å være faglig flink er bra, men det sosiale er viktigst. Jeg hadde mange venner på skolen og var ikke bevisst på at flere kanskje ikke hadde noen å være sammen med. Hvis noen for eksempel hadde sagt til meg at kan ikke du spørre hun jenta som ikke har noen å spise med om hun vil spise med dere, hadde jeg kunnet gjøre det.

Allerede da han spilte i Kristiansand som 18-åring, engasjerte han seg i unge og hvordan de hadde det. Han har vært trener og miljøarbeider. Etter hvert startet han sin egen organisasjon for sårbare unge i barnevernet, New Page. I løpet av fire-fem år hadde organisasjonen rundt 60 ansatte i Bergen, Stavanger og Oslo. Den ble lagt ned i 2011 etter at kommunen utlyste en anbudskonkurranse med strenge og formelle krav som ekskluderte mange av organisasjonens ungdomsarbeidere. New Page var en ideell stiftelse der 44 prosent av de ansatte hadde minoritetsbakgrunn.

Selv om Marco stort sett hadde venner i barndom og oppvekst, er det to episoder han pleier å dra frem. Den ene er da tre søsken og han dro alene fra Berlin til Kragerø. Der hadde faren, som hadde reist i forveien, slått seg ned. Storesøster på 16 år hadde ansvaret for de tre mindre brødrene på reisen. De hadde fått id-papirer. Det manglet moren deres, så de måtte dra alene. Faren til Marco hadde funnet ut at Tyskland hadde begynt å sende libanesere tilbake og tok ikke sjansen på å bli i Tyskland.

– Da vi kom fram, var jeg ganske frustrert. Jeg hadde reist fra venner og familie i Tyskland og ankom et land der jeg ikke kunne språket. Ikke hadde jeg sett faren min på åtte måneder og forsto ikke hvorfor vi måtte flytte. Det fikk vi først vite mange år senere.

Marco var ti år og lei seg, men da ringte det på døren. To jenter hadde sett at det bodde barn i leiligheten og ville ha dem med ut for å hoppe tau.

– Vi lekte og ble med dem hjem. Der fikk vi formidlet at vi likte å spille fotball. Jentene fortalte det til faren sin, og smakk-smakk ordnet han det sånn at vi fikk begynne på et fotballag. Da vi begynte på skolen noen uker senere, kjente vi mange av klassekameratene, for dem spilte vi fotball med.

Talentet hans gjorde at han som 18-åring fikk tilbud om å spille basketball for Kristiansand i eliteserien, og flyttet dit.

– Den første helgen på hybelen i Kristiansand ble den lengste jeg kan huske. Ikke fantes det mobiler eller internett. Ingen familie eller venner i nærheten.

På ny skole på mandagen begynte han å planlegge returen til Kragerø.

– Da det ringte ut, skulle jeg gå ut. I korridoren kom jeg på at jeg ikke kjente noen og gikk tilbake til klasserommet. Det var enklere å sitte der alene, enn at alle så at jeg ikke hadde noen å være sammen med.

Midt i det andre friminuttet kommer en observant elev tilbake til klasserommet for å hente Marco og sier: «Hei du, bli med ut og hils på noen kompiser».

– Hadde ikke han reddet meg, ville jeg tatt toget til Kragerø og aldri dukket opp til den første treningen med mitt nye lag.

Følelsen av å være utenfor er noe Marco vil at alle skal jobbe mot, om det er å sende en melding til en kollega som er syk eller gi noen en klem. Selv har Marco måttet kjempe ekstra hardt for å stå på de beina han står på.

Han hadde vunnet NM-gull med Ulriken i april i 2009, to måneder før ble han pappa for første gang, kan vi lese i Bergensmagasinet. I juli følte han seg dårlig, trapper ble tunge å gå, og det prikket i føtter, fingre, tunga og halve ansiktet. Han ble lam fra føttene til brystet og innlagt på Haukeland sykehus. Der ble nervesykdommen Guillain-Barré konstatert.

«To bergensere blir slått ut av denne sykdommen hvert år», sa legen. «Ja, men jeg er jo ikke bergenser», sa Marco Elsafadi. Begge lo.

– De fleste blir friske. Men etter tre-fire måneder fikk jeg beskjed om at jeg ikke ville kunne gå igjen. I beste fall kunne jeg gå med hjelpemidler. Jeg satte i gang, først med elektrisk stimulans på leggmusklene og etter hvert beinhard trening. Sakte, men sikkert ble jeg bra igjen, sier idrettsmannen.

– Marco, er det noe du er redd for?

– Det vi mennesker frykter, er døden, fysiske og emosjonelle smerter. Jeg har tatt et oppgjør med mye av det jeg frykter. Min største frykt er å svikte barna mine, ved å forlate dem for tidlig, svarer han.

– Jeg og samboeren min har snakket om at hvis én av oss dør, skal den andre bringe kjærligheten for våre barn videre til dem. Jeg har laget en boks til hver av dem der jeg putter oppi historier og lager scrapbooks med minner. Det er på et vis arrogant å tro at barna mine ikke vil klare seg uten meg, men skulle det skje meg noe, håper jeg de vil minnes meg med masse kjærlighet.