Konferansen «Barn på flukt» ble arrangert på NOVA kinosenter i Trondheim på FN-dagen, 24. oktober. Initiativtaker var forskningsinstituttet NTNU Samfunnsforskning.
- Vi skal diskutere kunnskapen vi som samfunn har tilegnet oss om utfordringer og løsninger i alle faser av et flyktning- og integreringsløp, sa professor og forskningssjef Berit Berg i sin innledning.
Etter å ha sett NRK-serien «Flukt», som Leo Ajkic var programleder for, bestemte Berg seg.
- Jeg måtte bare få deg hit. Du var ikke enkel å få tak i. Men til slutt lyktes jeg og du sa ja. Og så er du bare en helt utrolig nydelig person, sa Berg.
- Tusen takk for en nydelig introduksjon, sa Ajkic da han gikk på scenen.
For TV-serien «Flukt» ble Leo Ajkic kåret av Gullruten til årets mannlige programleder. Han er også kjent fra tv-programmer som «Typen til», « Leo & de utstøtte» og « Leo og u-landslaget».
Snakket om flukten og sosiale forskjeller
Ajkic fortalte forsamlingen om hvordan det var å komme til Norge som flyktning. Sammen med familien flyktet han fra det tidligere Jugoslavia første gang som sjuåring. Da han var 11 år gammel kom han til Norge med moren og søsteren. Her ble han gjenforent med faren som alt var i Norge.
Tiden da Leo gikk på Nygård skole i Bergen har han betegnet som den beste tiden i livet sitt. Her fikk han venner fra mange nasjoner, som Sudan, Somalia og Vietnam. Samtidig forteller han om fattigdom, sosiale forskjeller, mangelen på forbilder og sosial tilhørighet.
- Jeg ble født i 1983, i et land som den gang het Jugoslavia, og som i dag består av fem eller seks land. Kanskje syv? Hvem vet. Under den kalde krigen kalte folk oss kommunister. Jeg kaller det sosialisme med et mål om lik fordeling og sånne ting. Et land der du kunne ha jobb, hus, en grei bil, dra på ferie. Du var ikke superrik. Du kjørte ikke luksusbil og datet vakre modeller med silikon. Det var ikke akkurat den amerikanske drømmen. Men du kunne leve et helt greit liv der, sa Ajkic.
Frykt spredte seg på lekeplassen utenfor skolen
- Men så startet en slags paranoia. Vi barna på lekeplassen, utenfor skolen, så soldater i gatene. Diskusjonen begynte å gå om ting vi hørte foreldrene våre snakket om. Vi merket uvisshet og spenninger. For vi barn plukker opp ting. Nøyaktig hva som foregikk visste vi ikke. Det vi begynte å merke var hatet mellom ulike nasjonaliteter. Vi var ikke lenger jugoslaver, men noe annet.
- Etter tre, fire måneder av krigen var jeg på flukt for første gang. Sammen med min mor og min søster gikk jeg om bord i en buss. Det var tre busser. Vi satt i den midterste. En av bussene ble skutt på. Bussene var bare for kvinner og barn, men et par menn snek seg med. Hvordan flukten ble organisert, er jeg usikker på. Jeg vet ikke om det var naboer som hjalp oss, om FN var involvert, om penger ble betalt. Men vi kom oss i alle fall over grensen til Tyskland. Der bodde vi hos familiemedlemmer.
På tide å begynne på skolen