Har vi råd til å miste flere dyktige barnehagelærere som har vilje og lyst til å ta videreutdanninger og masterutdanninger selv om de ikke får noe økonomisk uttelling for det, spør Ingunn Gallefoss, som opplever at Utdanningsforbundet ikke kjemper for at barnehagelærere skal få samme goder som lærere i skolen. Arkivfoto: Utdanning
«Når vil Utdanningsforbundet prioritere lønn for videreutdanning til barnehagelærerne?»
Jeg har i alle år undret meg over at læreren i skolen har goder som vi barnehagelærerne ikke har og som jeg som medlem i Utdanningsforbundet opplever ikke har blitt kjempet for. Nemlig lønnskompensasjon for videreutdanning.
Jeg er barnehagelærer med to videreutdanninger og master i barnehagepedagogikk. Hadde jeg tatt meg jobb i skolen/høgskole/universitet hadde jeg kunnet kalle meg adjunkt, adjunkt med opprykk eller lektor. Dette er titler, men det er ikke bare det. Det er høyere lønn og høyere status og et synlig bevis på at politikerne verdsetter jobben vi gjør og at vi er viktige.
Jeg jobbet noen år i barnehage etter endt masterutdanning. I kommunen jeg jobbet i fikk jeg gjennom lokale forhandlinger et lønnstrinn ekstra på lik linje med alle som hadde minst 30 studiepoeng. Jeg fikk noe kompensasjon for min videreutdanning, men ingen for min masterutdanning. Jeg hadde en utdanning som ville gitt meg lektor stilling i skolen. I barnehagen var jeg pedagogisk leder på lik linje med de andre pedagogiske lederne uavhengig av utdanning.
Jeg har vært medlem av Utdanningsforbundet (Lærerlaget) siden jeg var student og hadde mitt første tillitsverv etter ett år i yrket i 1987. Jeg var på den tiden også vara i fylket. Jeg har stilt spørsmålet flere ganger: «Hvorfor jobbes det ikke for at barnehagelærerne skal få kompensasjon for videreutdanning og masterutdanning.
Barnehagelærere som tar master i Barnehagepedagogikk og andre type masterutdanninger innenfor barnehagefeltet er viktige tilskudd til barnehagen og barnehagefeltet. Barnehagen har siden 2006 vært til knyttet kunnskapsdepartementet og er en del av skoleløpet, noe som også presiseres i den nye Rammeplanen (Udir. 2017). Svarene jeg har fått oppover årene har vært ganske likelydige. Det ene har vært: «Det er så vanskelig». Et annet har vært: «Det er fordi lærerne har vært under staten og de forhandlet fram de vilkårene med staten». Hva så, spør jeg meg da.
Vi blir stilt krav til og likestilt med lærerne, men allikevel ikke. Vi har ikke samme vilkår som læreren i skolen. Vi er i samme forbund, men blir forskjellsbehandlet så lenge det ikke jobbes for like vilkår.
På Utdanningsforbundet sine sider leser jeg dette:
- Alle vet hva som skal til for å bremse lærermangelen: Høyere lønn og arbeidsforhold som gir lærerne mer tid til hvert barn og hver elev.
- Det sies ofte at en politikk er kunsten å gjøre vanskelige prioriteringer, men akkurat dette valget burde være svært enkelt: Rekruttering av godt kvalifiserte og motiverte personer til læreryrket i barnehager og skoler må være en sentral utfordring i årene som kommer.
- Vi forventer at kommunene og fylkeskommunene driver aktivt rekrutteringsarbeid for å skaffe kvalifiserte lærere til skolene og barnehagene.
Hvis vi skal likestilles med lærerne i skolen bør det gjøres økonomisk også. Vi, barnehagelærerne må mene at vi fortjener og likestilles med lærerne. Vi må slutte å godta svar som at det er så vanskelig. Hva er det er som er vanskelig? I skolen har de stige. Hvorfor ikke bruke den samme stigen? Fire år, adjunkt. Fem år, adjunkt med opprykk osv. Hvorfor skal dette være så vanskelig?
Mulig det ikke er politisk vilje, men vi må i hvert fall slutte å marginalisere oss selv. Vi fortjener bedre. Og har vi råd. Har vi råd til å miste flere dyktige barnehagelærere som har vilje og lyst til å ta videreutdanninger og masterutdanninger selv om de ikke får noe økonomisk uttelling for det?
De gjøre det av egen interesse og det er flott for det viser at de er interesserte i å utvikle seg for å gjøre en best mulig jobb.
