Lærere bør trene sammen på å håndtere utagering og vold, mener forsker
– Det handler om å være i forkant, sier forsker og kursholder Ole Greger Lillevik.
Publisert
Sist oppdatert
Han er førstelektor ved Universitetet i Tromsø og en av forfatterne bak heftet «Tiltak mot vold og aggresjon i skolen». Han sier voldsepisoder kan få alvorlige konsekvenser for dem som er involvert.
– Lærere blir skadet og skremt, og de opplever tap av trygghet. Og det er selvsagt også et problem for eleven som utøver volden, sier han.
Utdanning har skrevet om hvordan lærere i flere kommuner nå kurses i hvordan de skal håndtere utagering og vold fra elever. Flere kartlegginger viser at dette er et omfattende problem i skolen, og de yngste elevene er mest voldelige.
– Lavere terskel for våpen
Flere og flere skoler henvender seg til han med ønske om kurs og opplæring. Han sier det er vanskelig å si om vold i skolen er et økende problem ettersom det også handler om at ansatte er blitt flinkere til å melde fra. Han tror imidlertid at det kan være en økning i mer alvorlige trusler.
– Og terskelen for å ha med kniv eller andre våpen på skolen er muligens blitt lavere. Det er en bekymring, sier Lillevik.
Å gardere seg helt mot voldshendelser mener han er umulig. Innføring av veldig strenge sikkerhetstiltak vil gå utover andre områder som omsorg og nærhet til elevene.
– Jeg har sluttet å snakke om at man skal ha et helt sikkert arbeidsmiljø, for å jobbe med mennesker vil alltid medføre en viss grad av risiko. Men det skal være trygt nok, sier Lillevik.
– Skal man forvente at en lærer skal klare å håndtere elevens sinne og aggresjon?
– Det er en del av det å jobbe med barn og unge. De har ofte et reguleringssystem som ikke er modent ennå. Da er det en del av oppdraget å hjelpe dem til å regulere det, sier Lillevik.
Lærere blir slått, sparket, lugget og får gjenstander kastet etter seg. Børge Stave kurser dem i hva de skal gjøre når det smeller.
– Finnes ikke fasitsvar
Han sier det viktigste er at lærere har tenkt gjennom på forhånd hva de skal gjøre om det oppstår en situasjon.
– Hvem man skal varsle, og hvordan man kan sikre seg selv og de andre elevene. Men det er veldig situasjonsbetinget, det finnes ikke noe fasitsvar, sier Lillevik.
Han mener skoler og lærere også må ha et bevisst forhold til hva vold er et uttrykk for.
– Hvis vi tenker at vold er ondskap, gjør det noe med praksisen. Tenker vi at vold er fortvilelse, skaper det andre typer reaksjoner og tilnærminger, sier Lillevik, som mener aggresjon kan bli sett på som en avmaktstilstand.
– Avmakt er mangel på å bli hørt, sett og forstått. Når man jobber med unge mennesker som føler avmakt, må man pøse på med forutsigbarhet, trygghet og anerkjennelse, sier han.
Samtidig understreker han at man må drive risikovurdering med tanke på elever hvor det er stor fare for voldelige episoder.
– Konfliktsituasjoner bygger seg gjerne opp over tid. I tidlig fase har man et stort handlingsrom for å forebygge, mens i senere fase blir handlingsrommet mindre. Humor kan for eksempel fungere bra i tidlig fase, men veldig dårlig sent i fasen, sier Lillevik.
– Men når du som lærer ser at en elev ikke har det bra, ta kontakt og gjør noe med det. Kommer man inn tidlig er det nesten ikke grenser for hva man kan få til.
Anbefaler å øve med lærerkolleger
Selv om en skole er flink til å forebygge, kan det allikevel oppstå truende episoder.
– Blir man stresset, redd eller sint mister man fort oversikt over situasjonen, mens om man er forberedt bærer man med seg psykisk og fysisk trygghet. Man kan for eksempel spille ut situasjoner som kan oppstå i lærerkollegiet og diskutere disse. I slik scenariotrening kjenner man på stresset og hvordan det er å stå i det. Det handler om å være i forkant, sier Lillevik.
Han sier skolene først og fremst skal øve på konfliktsituasjoner, ikke å håndtere vold rent fysisk.
– Det handler om å forstå hvilke situasjoner man skal gå inn i, og når man bør trekke seg unna. Å forsøke å avvæpne noen med en kniv er kanskje noe andre enn læreren bør gjøre, sier Lillevik.
– Men hvis en elev angriper en annen elev, vil læreren måtte gripe inn?
– Ja, men da er det en nødssituasjon. Hvis man først gir lærerne opplæring i å avvæpne en elev med stikkvåpen, gir det fort en forventning om at lærere skal gripe inn i situasjoner med våpen. Det er en forventning man ikke bør legge på verken lærere eller ansatte i barnevernsinstitusjoner. Da kan de ende opp med å gå inn i situasjoner de burde holde seg unna, sier Lillevik.
– Er det ikke en fare for at lærere fort føler skyld etter voldsepisoder, at de tenker at de burde gjort noe annerledes?
– Hvis en elev utøver vold, er det alltid elevens ansvar. Men når vi står midt i en situasjon, utgjør vi en forskjell. Noe av den volden som foregår i skole og barnevern kan være en konsekvens av ansattes atferd. Det må vi ta inn over oss. Ikke for å finne syndebukker, men for å utvikle bedre praksis, sier Lillevik.
– Kultur trumfer struktur
– Er det mange lærere som faller ut av yrket etter voldsepisoder?
– Jeg har ikke tall på det, men jeg vet at det skjer. Og er det én, så er det en for mye. Skolene må ha gode rutiner for å følge opp både lærere og elever etter en alvorlig hendelse. Skoleledelsen er lovpålagt å ha strukturer på plass, sier Lillevik.
Men han peker på at kultur allikevel trumfer struktur.
– Hvis det ikke er kultur for kollegastøtte, risikerer man en dobbelt krenkelse. Først blir den som er utsatt for vold skremt og skadet, deretter opplever de kollegaer som ikke forstår at de er skremt og skadet. Noe av kjernen i en krenkelse er ikke å få anerkjennelse for hvordan du føler det her og nå. Å bygge en støttende kultur er vel så viktig som å bygge strukturer, sier han.