Politikk, lek og læring

Berit Bae har vært toneangivende i barnehagelærerutdanningen, og en av «profetene» ifølge Torill Strand (Strand, 2007). Baes uttrykk «det interessante i det alminnelige» har løftet barnehagelærere. Anerkjennelse av barnet i det relasjonelle arbeidet er viktig for henne. I sin avhandling analyserte hun samhandlingsprosesser på mikronivå. Nå interesserer hun seg for samfunnets makronivå, barnehagepolitikken.

Nye erkjennelser

I boka erkjenner Berit Bae: «Å måtte ta inn over seg det som er mangelfullt ved egen forståelse, og samtidig tilkjenne andre retten til deres perspektiv, har i perioder vært preget av motstand, både fra eget selv og fra andre. (…) Jeg har opplevd Lars Løvlies beskrivelse av erfaringens vei som preget av tvil og fortvilelse, som dekkende». Innsikten om barnehagepolitikkens innflytelse på barnehagen har hun først fått ved slutten av yrkeslivet, som medlem av Barnehagelovutvalget (Øie, 2012), men også gjennom veiledning av Oslobarnehager, samt som foredragsholder de siste årene. «Motivasjonen for boka springer ut av denne bakgrunnen» (s. 11).

Kritisk blikk på politikk

Kapittel 1, «Barns beste på vent? Et kritisk blikk på barnehagepolitikken», er intro til et faglig kampskrift. Hun har sett at politikk trumfer faglighet i spørsmålet om barnets beste. Men i «kampen om barndommen», (Løvlies uttrykk), kan seire også vinnes, jf. kampen om lek i 2016. Bae ser betydningen av formuleringene i barnehagelov og konvensjoner. De brukes flittig som utgangspunkt for drøfting av barnehagens oppgaver ifølge § 1, lek, danning, læring og omsorg, og av uttrykket «helhetlig». Begreper tolkes forskjellig, og brukes til ulike formål av politikere, forskere, undervisere og praktikere. Oppgavene drøftes ut fra tradisjon og forskning. Ulike tilganger viser kompleksiteten i barnehagearbeidet.

Nytt blikk

Bae drøfter barns deltakelse og rett til medvirkning (kap.2), lek og lekens stilling både i dokumentene, i forskning og praksis (kap.3). Med sitt nyvunne blikk for politikk ser hun at forståelsen av den nordiske barnehagetradisjonen svekkes (kap.4). Det tilskrives forvaltningens manglende barnehagefaglige kompetanse. Baes sentrale temaer om samspill mellom barnehagelærer og barn (kap.5) og mellom barna med ulike bakgrunn (kap.6) er med. Læring er et påtrengende barnehagepolitisk tema. Hun redegjør godt for barnehagepedagogikkens særpreg, blant annet det helhetlige læringsbegrepet, en helt nødvendig klargjøring for barnehagelærere i møte med politikernes knefall for et «skolsk» læringsbegrep (kap.7). Hun tar også opp miljøengasjementet (kap.8). Bokas styrke er at den knytter politiske føringer og pedagogisk klargjøring sammen. 

Faglig veiviser

En ting jeg savner, er refleksjoner om den største politiske endringen, ettåringer i barnehagen. Bae har heller ikke avklart verdibegrepet som hun bruker flittig. Boka kan fungere som en faglig veiviser i et terreng som er i ferd med å tåkelegges. Baes vending mot politikken kan bidra til at enda flere innser barnehagepolitikkens innflytelse.  

Referanser

• Strand, T. (2007). Barnehagepedagogikkens epistemologi: en studie av den norske barnehagepedagogikkens grunnlag og gyldighetsnormer (B. no. 78). Oslo: Unipub forl.
• Øie, K. E. (2012). Til barnas beste: ny lovgivning for barnehagene (B. NOU 2012:1). Oslo: Statens forvaltningstjeneste. Informasjonsforvaltning.

* Ingeborg Tveter Thoresen er tidligere rektor og førstelektor ved Høgskolen i Vestfold, forsker og forfatter. Er nå skribent og foredragsholder.