Vi er en bygd i Oslo – som trenger hjelp!

Det er berikende med et multikulturelt miljø og mange forskjeller. De aller fleste av oss står side om side og har respekt for hverandre og et godt naboskap. Men her, som alle andre steder, har vi noen som faller utenfor – og kanskje noen flere her enn mange andre steder i landet.

Identitetsdanning skjer i sosialiseringsprosesser. Identitet handler om å oppleve tilhørighet og egenverd, både psykologisk og sosialt. Det psykologiske handler om aemosjonell og kognitiv tilknytning, og det sosiale handler om identitetsdanningens betydning for hvor individet plasserer seg selv i den sosiale referanserammen. Herunder er den viktige kulturelle identiteten som beskriver individets tilhørighet i gruppe, å være en del av et «vi» som er gjenkjennelig og identifiserbart, spesielt med tanke på språk og verdier.

Integrering og inkludering er svært viktig for disse barna. Ikke bare deres egen integrering, men også de foresattes. Men integreringen feiler for mange i de multikulturelle områdene. Prosessen er ikke aktiv, slik det kreves. Integrering handler om innsats fra majoritetsbefolkningen så vel som fra minoritetsbefolkningen. Det krever et ønske og en interesse om å høre til og å bli kjent med. I de multikulturelle områdene er behovet for å integrere seg mindre. Minoritetsfamilier er majoriteten her. Og majoriteten er ofte det som regjerer i små og store lokale og nasjonale samfunn.

Barnehage og skole er den største integrerings- og inkluderingsarenaen. En arena der felles verdier er rådende for et inkluderende fellesskap som favner hvert enkelt individ. Men vi mangler både ressurser og god nok kunnskap, samt en balansert debatt for å belyse hva som er viktig. Vi tør ikke si noe, fordi det som belyses ofte blir oppfattet som negativt og i verste fall rasisme. Uttalelser blir sjelden oppfattet som velmente eller som et ønske om bedring. Dette svekker inkluderings- og integreringsarbeidet, som jo er aktive prosesser og derfor ferskvare.

Regjeringen og politiet lukker øyne og ører når utfordringer i de multikulturelle områdene belyses. Et godt tiltak som skal bedre forutsetningene for god identitetsdanning, er «minoritetsrådgivere». Dette er et tilbud til noen utvalgte ungdomsskoler og videregående skoler. Det er vanskelig å forstå at en skole på Nordstrand har en slik rådgiver, men ikke ungdomsskolen på Mortensrud.

Minoritetsrådgiverne har flere hovedmål de jobber mot:

• å avdekke om elevene utsettes for vold i nære relasjoner
• å avdekke om de står i fare å bli tvangsgiftet eller kjønnslemlestet
• å avdekke om de utsettes for alvorlig begrensing av sin frihet

Noen vil mene at arrangerte ekteskap ikke er et problem for disse ungdommene, og begrunner det ofte med at det «er deres egen kultur» og den er helt naturlig å følge. Selv om historien langt tilbake støtter dette, er det naturlig å tro at slike religiøse eller kulturelle tradisjoner kan være vanskeligere for ungdom å imøtekomme når de vokser opp i et samfunn der majoriteten går på date og gifter seg med den de blir forelsket i.

Det kan være utfordrende å måtte bruke hijab i et samfunn der andre venninner er opptatt av frisyrer og hårfarger. Det kan være vanskelig å balansere ønsker og forventninger fra hjemmet med forventninger fra miljø og samfunn, hvis disse forventningene er svært forskjellige. Det er barna og ungdommen selv som bærer ansvaret for balansering, som jeg selv ville opplevd som vanskelig.

Barn i barnehagealder har i svært ung alder også et slikt ansvar. I barnehagen ser og hører vi barn som ikke ønsker å spise mat som er ny i barnehagen, de spør voksne om det er halal først. Barn på 3-5 år har fått dette fra foreldrene, ikke fra seg selv. Det er selvfølgelig viktig for en muslimsk familie. Men deres del av integreringen handler om å ha tillit til oss som jobber i barnehager – å stole på at vi respekterer det. Min del av integreringen og inkluderingen er å gi dem grunn til å gi meg den tilliten.

Ett av punktene som er uthevet som viktig i minoritetsrådgiveres fokus, er vold i nære relasjoner. Det er ikke uten grunn, men er basert på undersøkelser og faktatall. Søndre Nordstrand har et av Norges største barnevern. I barnehagen hører vi fortsatt for ofte at barn uttaler at de blir slått. I debatten og spørsmålet om hva som er norsk kultur og hva som er viktig fra norsk kultur, er det ofte mangel på svar. Men vi kan være trygge på det skandinaviske barnesynet som en god kultur, det samme kan vi om nasjonale og internasjonale forskrifter for barns rettigheter.

Men hvem skal opplyses om dette? Er det bare barn og ungdommer, slik som blir praktisert i dag? Eller skal foresatte få den samme muligheten til å lære det elever ved noen videregående skoler får høre hos en minoritetsrådgiver?

Identitetsdanningen foregår gjennom hele utviklingen. Å bli trygg og sikker på sin egen identitet for barn som står med ett bein i to kulturer, kan være svært krevende. Hvis tryggheten om hvem de er utfordres, kan redusert psykisk helse være inngangsbillett til atferdsproblemer. Vedvarende atferdsproblemer kan sette unge mennesker på siden av samfunnet, og da er veien til kriminalitet kort. Det er tross alt bedre å føle seg hjemme ett sted enn å streve med å balansere rett og galt mellom barnehage, skole og hjem.

Så hvorfor har ikke barnehager og skoler i de multikulturelle områdene en minoritetsrådgiver? Jeg har et ønske om å forstå den prioriteringen som er gjort.

I barnehagene bør man ha minoritetsrådgiver for foresatte. Barnehager og skoler er den første sentrale integrerings- og inkluderingsarenaen. Får foresatte denne veiledningen i barnets tidlige år, vil barn og unge ha tryggere identitet og større utbytte av en minoritetsrådgiver senere i utdanningsløpet.

Nå må regjeringen snart tørre å hjelpe en bydel som trenger det. Ikke sett oss i en sparesituasjon som gir økt negativt bilde og større avstander.