Benoni – «en middels Mand og et godt Menneske»

Vi lærere fordyper oss flittig i klassikere som vi skal arbeide med i undervisning, men av og til har vi behov for å kople av. Da kan et møte med Hamsuns Benoni Hartvigsen være midt i blinken. Denne narraktige, men vellykkede oppkomlingen utfolder seg i de to romanene «Benoni» og «Rosa», begge utgitt i 1908.

Selv om Knut Hamsun var med i kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens forslag til litteraturkanon med romanen «Mysterier», er dikteren fremdeles kontroversiell for enkelte. Han var som kjent nazist under siste verdenskrig, og i verkene hans er det ikke vanskelig å finne fascistoide trekk. De finnes også i romanene «Benoni» og «Rosa», for eksempel i omtalen av Gilbert lapp.

Handelsstedet Sirilund er sentret i den lille kystbygda i Nordland der fortellingen om Benoni og Rosa foregår. Handelsmann Ferdinand Mack spiller en viktig rolle. Som eier av handelshuset og flere fartøyer er han bygdas mektigste mann, en posisjon familien har hatt i generasjoner. Fiskeren Benoni er en traust og sympatisk kar, høyreist og flott, og han har den prestisjefylte oppgaven å gå med posten. Prestefamilien Barfod bor i nabosoknet, og på en av postrundene sine støter Benoni på prestedattera Rosa. De kommer i prat. Da det blir et fryktelig regnvær, søker de ly i en hule. Idet uværet letner og de to kommer ut av hula, står samen Gilbert plutselig der.

Jøder og samer blir konsekvent framstilt som undermennesker og kjeltringer hos Hamsun. «Lappen» Gilbert varsler alltid ubehag eller ulykke. Da Gilbert seinere spør Benoni hva han gjorde i hula med Rosa prestedatter, faller Benoni for fristelsen til å svare hemmelighetsfullt. Etter hvert som Gilbert sprer ryktet og Benoni blir konfrontert av flere, innrømmer han at jo, han hadde «annammet» Rosa da de var i hula. Benoni blir innkalt til Rosas far og må innrømme at han har spredt usanne rykter. Han må undertegne et dementi, og som offentlig postmann må han selv lese opp denne erklæringen på kirkebakken. Men det klarer han ikke. Benoni er knust. Han leverer tilbake postlua med den norske løven og postveska og blir plutselig ingen ting.

«Livet var ikke høflig mere. Det var Vaaren snart, Kraaken begyndte at trække Kvist; men hvor var Glæden og Sangen og Smilene og Herligheten? Og hva kjæret Benoni seg om det rike Sildefiske nu!» («Benoni», side 7).

Men nettopp sildefisket gir Benoni et godt utbytte siden han har part i tre nøter. Plutselig sitter han med en stor sum. Mack sender bud etter ham og trøster ham etter tapet av anseelse, samtidig som han råder Benoni til å kjøpe sild. Dette blir starten på Benonis økonomiske suksess som etter hvert gjør at han blir partneren til Mack. Macks sjel var både sort og hvit, står det, han var mektig til å hjelpe folk, men han kunne også være en kjeltring, og han levde så utsvevende at han hadde barn med ni ulike kvinner i bygda. Mack var enkemann, og datteren Edvarda, som var gift med en finsk baron, hadde for mange år siden forlatt Sirilund.

Benoni ble satt til å føre Macks skip til Bergen, og han var så stolt at han holdt på å sprekke. «Benoni var som en admiral i Hjærtet da han steg i land fra Galeasen en Tid før Jul.» («Benoni», side 12). Nå hadde han fått oppreisning, og folk begynte igjen å kalle ham 'Hartvigsen', ikke bare 'Benoni'. Han ble til og med innbudt til Mack på julaften. Alle tjenestefolkene var der, og det ble en storslagen feiring i et hjem med sølv, krystall, malerier og flygel.

Rosa er Macks guddatter, og han går hardt inn for å kople henne og Benoni. Hun har vært kjæreste med Nikolai Arentsen, klokkerens sønn, i mange år. Han er sørpå for å fullføre jusstudiene. Etter hvert blir Rosa og Benoni forlovet, men Rosa er tilbakeholden. Benoni må tvinge seg til et kyss, og noen dato for bryllup vil hun ikke bestemme.

I jula reiser hun hjem til foreldrene, mens Benoni feirer jul hos Mack. «Det var ikke større Julestemning i Macks vide Storstue, Benoni var vant til andet. Om han saa sat alene på en Julaften brukte han at synge en Salmestubb mellom Drammerne og at læse Andagten» («Benoni», side 39). Kirka er både et åndelig og sosialt sentrum i bygda, og Benoni er en flittig kirkegjenger, men også i enerom vender han seg til Gud.

Hos Hamsun har mange personer en religiøs tilnærming til naturen, og også gudfryktighet er et trekk hos flere. Ofte er det bare antydet som hos Benoni, andre steder er det eksplisitt uttrykt som hos student Parelius som har synsvinkelen i romanen «Rosa».

Komisk

Det som gjør disse romanene ustyrtelig morsomme, er Benonis narraktighet. «Der kom Benoni Hartvigsen til Kirke. Han var i to Trøier og Røiserter med lakkerte Kraver paa Skafterne. Han lutet ingenlunde med Ryggen, men var rank som et Mindesmærke, og naar han sang Salmerne kjendte han ikke til Efterlatenhed. Talte han med Folk paa Kirkebakken da var han ingen Nar som ikke kjendte Bygdens ringe Folk igjen, men han sto ikke og frøs seg blaa for en Passiars skyld. («Benoni», side 25). Benoni uttrykker seg i et komisk språk når han forsøker å heve seg over sin naturlige talemåte, og han bruker to trøyer for å vise hvor mye penger han har.

Da Nikolai Arentsen kommer tilbake, skjer det som kanskje er uunngåelig? Han og Rosa blir sammen igjen. Benoni er i Lofoten som skipper på et av Macks fartøyer da dette skjer. Benoni har gitt Rosa både gullring og gullkors, og han skriver brev til henne. Nikolai ler seg skakk av brevet og mener det må være skrevet av en underjordisk. Rosa er lei for å såre Benoni, men hun må gjøre det slutt.

I Hamsuns romaner går det dårlig med personer som tar akademisk utdanning, også med Nikolai. Han er en depressiv kyniker, men morsom og sjarmerende. En ideolog i «Benoni» og «Rosa» er fyrvokter Schøning. Han er kunnskapsrik og bereist, men bitter, og han lever i et ekteskap som er skildret som et helvete. Ikke fordi det skjer noe fryktelig, men fordi det ikke skjer noe. Fyrvokter Schøning har oppdaget at det er sølv i noen berg i bygda, og han overtaler Benoni til å kjøpe disse bergene. Etter hvert følger Benoni rådet, og historien om hvordan han siden selger bergene til engelskmannen Sir Hugh er et spennende innslag. Dermed blir Benoni styrtrik. Det er godt for ham å få annet enn Rosa å tenke på, for han blir så nedslått da hun hever forlovelsen. «Benoni går hjem, det er ikke meget Mands Mot i ham, han har aldrig hat det saa trist» («Benoni», side 84). Han gjennomgikk i tankene det utvalg av kvinner som fantes i bygda og lurte på om han skulle finne seg en annen, men nei, det var jo ingen som var på hans nivå, så rik som han var blitt.

«Benoni matte i sin store Nød bli religiøs eller drikfældig. Det var et Valg paa Liv og Død. Aa, men han hadde saa smaa Ævner til Laster, han var jo en middels Mand og et godt Menneske» («Benoni», side 87). Ja, Benoni var et godt menneske. Han hjalp alle. Han ga dem kreditt på kramboden og husly hvis noen kom reisende til bygda.

Man får sjelden vite opphavet til Hamsuns personer, de dukker opp fra intet, som Nagel i «Mysterier» og August i trilogien om ham. Svend Vægter er en glad mann som kommer vandrende til Sirilund, blir venn med Benoni og får bo hos ham. Svend blir forelsket i Ellen, som er stuepike hos Mack, og de blir kjærester. Men Ellen har i likhet med andre kvinner i staben på Sirilund en spesiell oppgave, nemlig å gni Mack på ryggen når han tar sine karbad, og det gjør han flere ganger i uka. Dette nekter Ellen å slutte med. Litt etter at hun og Svend har giftet seg, føder hun en gutt med brune øyne. Både Ellen og Svend har blå øyne, men Mack har selvfølgelig brune.

En dannet manns blikk på Benoni

I romanen «Rosa» er synsvinkelen lagt til student Parelius, en vandrer på 22 år som kommer sørfra. Som løytnant Glahn er Parelius jeger, og kjærligheten til naturen har de felles. Han framstilles som kunnskapsrik og kunstnerisk anlagt, men han er tander og er ikke så sikker på seg selv. Kameraten hans er Munken Vendt som han skal møte og vandre sammen med. Parelius er gudfryktig. Da han kommer til Sirilund og får bo hos Benoni, går han spontant ned i et naust og takker Gud.

Ved at synsvinkelen legges til Parelius som har en borgerlig bakgrunn, blir Benoni enda mer narraktig framstilt enn i den første romanen der synsvinkelen for det meste ligger hos Benoni. Parelius oppdager fort at Benoni er som et barn, forfengelig og pompøs. Han skryter av rikdommen sin i alle sammenhenger. Han vil ha Parelius til lærer. Han tok til seg kunnskap veldig fort, «fordi hans Hode kunne saa lite før og var næsten jomfruelig Jord». («Rosa», side 21)

Parelius forelsker seg i Rosa. Han synes at hun er så vakker med det tilbakeholdne vesenet. Før Benoni igjen blir sammen med Rosa, blir han forført av Edvarda, som nå har tittelen 'baronesse'. Hun er kommet hjem med sine to døtre etter at mannen er død. Benoni går inn i et seksuelt forhold til Edvarda med den største selvfølgelighet, men da blir Rosa blir sjalu, og det er sjalusien som fører henne tilbake til Benoni – på samme måte som det var Benonis interesse for Rosa som endelig fikk Nikolai Arentsen til å bestemme seg for giftermål. Men Nikolai blir fort lei av ekteskapet med Rosa, og som prokurator i bygda er han mislykket. Alkoholen blir hans flukt.

Det ender med at Mack betaler Nikolai for å dra sørover i hemmelighet. Siden gjør Mack og Benoni en avtale med ham om at han skal registrere seg som død. De kjøper rett og slett Rosa fri.

Benoni og Rosa blir på nytt et par, men knirkefritt er ikke forholdet. Parelius blir boende hos paret mens han maler bilder av huset som Benoni har bygd samt av fartøyene han har del i. Det er bygdas nest fineste hus med flere rom og en glassveranda med kulørte ruter samt et duehus. Paret tar til seg lille Martha som er datter til en av krambodsvennene. Gifter seg i stillhet gjør de også.

Kjærligheten er hard

Edvarda Mack får stor plass i romanen «Rosa», og hennes forhold til løytnant Glahn i romanen «Pan» blir gjenkalt i hennes opprevne sinn da hun forteller historien til Parelius. Glahn var hennes store kjærlighet, men han er død. Hun er rastløs og ensom, på jakt etter erotiske opplevelser. Hun deltar i seksuelle orgier med Gilbert lapp. Som en blek parallellfortelling til kjærlighetshistorien mellom Edvarda og Glahn beskrives forholdet mellom Edvarda og Munken Vendt. Som Glahn er han maskulin og tiltrekkende, jeger og atlet, men i motsetning til Glahn er han gudløs. Løytnant Glahn hadde en panteistisk tilnærming til livet og naturen, og det var Edvarda blitt grepet av.

Parelius blir lærer for Edvardas to døtre, og de farter rundt i naturen og har det fint sammen, men Parelius er ensom. «Uker gaar, vi mærker allerede at Dagene blir længer, det velsignede Lys vender så smaat tilbake. For at bekjende alt var disse Vinteruker ganske tunge for mig at bære og jeg vilde ikke ha utholdt dem saa godt uten Guds gode Hjælp. Han være lovet! Og da jeg selv var Skyld i min Skjæbne har jeg ingen at laste». («Rosa», side 150).

Kvinnene i hamsunske univers får det ikke bra før de blir mødre. Også Rosa blir lykkelig når hun og Benoni får en sønn. Men Nikolai Arentsen er selvsagt ikke død. Han dukker opp igjen for å få mer penger fra oppdragsgiverne sine før han til slutt drukner seg rett for øynene på Benoni og noen andre menn i bygda. Alt faller på plass. Student Parelius kontemplerer over livet og naturen. Han elsker Rosa, men det er ikke noe håp om gjengjeldelse.

Parelius skal vandre videre og tar farvel med menneskene i bygda. Rosa er nå strålende forelsket i Benoni, og sønnen deres er alt for henne. Vemodige Parelius har bare sin gudfryktighet og sin ungdom å sette sin lit til. Slik lyder nest siste avsnitt i romanen «Rosa»:

«Da jeg kom hjem, bad jeg varmt til Gud som alene kunde hjælpe meg fremdeles. Jeg sov ikke om Natten: Kjærligheden er haard. Men jeg talte Timerne og laa litt paa Sengen og satt paa en Stol til Dagen kom. Klokken var ikke mere end som tre om Morningen saa tok jeg min Børse og min Sæk og vandret Nord i Skogene» («Rosa», side 182).

Hos Hamsun kan menneskene være gudfryktige enten de er narraktige og enkle som Benoni eller sammensatte og kloke som Parelius. Det uforlignelige språket med den nordnorske klangen gir særegne leseropplevelser. At Knut Hamsun er én av tre norske forfattere som har fått Nobelprisen i litteratur, er ikke vanskelig å forstå.

Sitatene er hentet fra:

Knut Hamsun: Samlede Verker, 9 bind. København 1916: Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag.

* Mette Elisabeth Nergård er dosent ved fakultet for grunnskolelærerutdanning og internasjonale studier, Høgskolen i Oslo og Akershus.