Svekket tiltro til frontfagsmodellen

Lønnsforhandlinger skal tjene flere viktige formål. I privat sektor skal lønnsøkning til de ansatte sørge for at arbeidstakerne får sin rettmessige del av verdiskapningen slik at ikke kapitaleierne stikker av med alt. Både lønnsøkning og avkastning på kapital bør stå i forhold til den økonomiske utviklingen i bedriftene. Frontfagsmodellens hovedfunksjon er at den delen av næringslivet som ikke konkurrerer på det internasjonale markedet, og offentlig sektor må tilpasse seg lønnsevnen i det konkurranseutsatte næringslivet. Samtidig skal modellen sørge for lønnsutvikling som medvirker til at alle sektorer rekrutterer nødvendig kvalifisert arbeidskraft.

Pandemien har på en særlig synlig måte vist hvor sammenvevd de ulike delene av arbeidslivet er. Det gjelder ikke minst forholdet mellom privat og offentlig sektor. Når smitten truer kapasiteten i helsevesenet, må vi stenge ned bedrifter. Når barnehage og skole stenges ned, får næringslivet store problemer. Vår avhengighet av forskning og utvikling av vaksiner og behandlingsformer, kan neppe overvurderes.

Kvalitet og omfang av offentlige tjenester kan ikke erstattes av økt eksport av aluminium. Å forbeholde begrepet verdiskapning for privat sektor er meningsløst. For eksempel er gravferdstjenester private, mens fødeavdelinger er offentlige, og selvsagt er ikke verdiskapningen ved gravferder større enn ved fødsler. Det samme gjelder forholdet mellom private og offentlige barnehager: Verdiskapningen er like viktig.

Les også: Lied: Frontfaget er ikke fasiten

Når man gjennomfører lønnsforhandlinger i konkurranseutsatt sektor, også kalt frontfaget, gjøres det en vurdering av hvilken lønnsøkning denne delen av arbeidslivet kan tåle. Det avtales lønnsøkninger sentralt innenfor en anslått ramme. Denne rammen søker å ta hensyn til at to tredjedeler av lønnsøkningen i dette tariffområdet blir avtalt lokalt. Det er dette anslaget som så legges til grunn for forhandlinger i de andre tariffområdene. Det sier seg selv at anslaget er usikkert, og statistikken viser at frontfagets lønnsutvikling over tid havner både under og over.

Fjorårets lønnsforhandlinger ble preget av pandemien, og de ble gjennomført seint på året for om mulig å redusere usikkerheten knyttet til hvordan pandemien påvirket økonomien. Rammen i frontfaget ble anslått til 1,7 prosent. Teknisk beregningsutvalg har nå kommet med sin første rapport. Den viser at mens offentlig sektor har holdt seg innenfor rammen, ender privat sektor med en lønnsøkning som til dels ligger langt over.

At skjermede næringer som varehandel og finansnæringen ender på en lønnsøkning som nærmer seg det doble av lønnsøkningen i offentlig sektor, er særdeles uheldig. Også frontfaget selv, industrien, ser ut til å ende på et resultat betydelig over anslått ramme.

Dette er et uheldig resultat. Særlig i et år hvor ansatte i utdanning og helse har lagt ned en stor ekstra innsats, mange uten ekstra kompensasjon. Resultatet bidrar rett og slett til å undergrave tilliten til frontfagsmodellen. Særlig fordi oppgjørene i lang tid har medvirket til et lønnsnivå som gjør det vanskelig å rekruttere nok kvalifisert arbeidskraft med høyere utdanning i offentlig sektor.

Resultatet vil uten tvil ha stor betydning for de kommende tariffoppgjørene. Det vil bidra til sterk forventning om at lønnsnivået for utdanningsgruppene i offentlig sektor må heves betydelig mer enn for tilsvarende grupper i privat sektor. Politiske myndigheter må bli ansvarliggjort. De både kontrollerer pengesekken og fungerer som part i forhandlingene. Myndighetene kan ikke gjemme seg og vise til partene som om de er noen helt andre. Og snart er det valg!