Hvorfor krangle om smuler, når vi kan kreve en større kake?

Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet og forhandlingsleder i Unio kommune, rettet nylig en invitasjon til Fagforbundet og deres leder, Mette Nord, med ønske om samarbeid i oppgjøret som kommer. Unio vil bruke handlingsrommet som ligger i frontfagsmodellen til å sikre offentlig sektor en høyere ramme (enkelt sagt, mer penger i potten) i årets lønnsforhandlinger.

Slik vil Unio sikre at det gis rom for viktig lønnsvekst for alle grupper, samtidig som grupper med høyskole-/universitetsutdannelse og enkeltgrupper med lønnsetterslep og særlige rekrutteringsutfordringer – slik som sykepleiere og lærere – prioriteres for et nødvendig løft. Unio mener det må være rom for begge deler, uten at grupper må settes opp mot hverandre.

Les også: Unio kan droppe alliansen med LO og YS i lønnsoppgjøret

Nord er en av dem som hevder å være opptatt av «hele laget». Hun stiller seg positiv til et samarbeid med Unio, men Fagforbundet vil ikke kjempe for enkeltgrupper, svarer hun i Fagbladet. «Det er lite fornuftig å prioritere enkeltgrupper i årets oppgjør» sier hun, og viser til sykepleierne og lærerne. «Hele laget» skal altså prioriteres, men de særskilte og langvarige utfordringene som rammer disse gruppene er det «ikke fornuftig» å prioritere. Nord holder fast på at om noen skal få mer, må andre få mindre. Det later altså til at Fagforbundet og LO kommune nok en gang vil bruke frontfagsrammen som en urokkelig fasit for lønnsoppgjøret i offentlig sektor.

Nord er ikke alene om å signalisere dette. Sist uke meldte også Jørn Eggum, leder i Fellesforbundet – det største fagforbundet i privat sektor og medlem i LO-familien – seg på i debatten om lønnsoppgjøret i offentlig sektor. Som leder av Fellesforbundet er Eggum forhandlingsleder for frontfaget. Overfor TV2 avviser han kontant forslaget om å prioritere offentlig sektor i årets lønnsoppgjør. I Dagbladet omtaler han Unios krav som «kortsiktig og egoistisk», og mener Unio går til angrep på frontfagsmodellen. Eggum, som ellers er tydelig i talen hvis utenforstående prøver å blande seg inn i hans eget oppgjør, går altså ikke selv av veien for å blande seg godt inn i et oppgjør han og Fellesforbundet ikke er en del av.

Om det skulle være noen tvil: Eggum og Fellesforbundet dikterer IKKE lønna til offentlig ansatte. Lønnsforhandlingene i frontfaget skal være normgivende over tid, ikke en fasit eller et tak. Dette er det bred enighet om, blant eksperter og partene. I sitt eget handlingsprogram har LO slått fast at «Frontfagsmodellen skal gi rammer for hele arbeidslivet, men ikke være til hinder for at det kan gis kompensasjon til grupper som systematisk og over tid har er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.». Det er tilfellet i offentlig sektor.

Et annet vesentlig poeng, som sjelden kommer godt nok frem i disse debattene, er forskjellene i hvordan lønnsoppgjørene i offentlig og privat sektor gjennomføres. I frontfagsforhandlingene er det først sentrale forhandlinger. Det er dette resultatet som utgjør frontfagsramma. I etterkant gjennomføres det lokale forhandlinger, hvor såkalt friske midler – nye penger – legges på bordet. Slik er det ikke i offentlig sektor. Der bestemmes størrelsen på pengesekken i det sentrale oppgjøret. Gjennomføres det lokale forhandlinger, er det med deler fra denne pengesekken. Vi har ingen friske midler å forhandle om, med mindre regjeringen bestemmer seg for å legge ekstra midler på bordet.

Les også: Fellesforbundet sier nei til å prioritere offentlig sektor i årets lønnsoppgjør

Derfor er det også nødvendig og naturlig å henvende seg til politikerne for offentlig sektors del. Det er snakk om to helt forskjellige måter å forhandle på. For å si det litt forenklet: Direktørene og eierne styrer pengesekken i privat sektor, regjeringen styrer pengesekken i offentlig sektor.

Et ekstra løft for offentlig sektor avhenger derfor av at regjeringen er i dialog med partene. Det er verken hårreisende, slik Eggum har uttalt, eller «å gripe inn overfor partene» slik LO og NHO ofte hevder. I lønnsoppgjøret i offentlig sektor må politikerne sees som en del av partene, nettopp fordi de styrer pengesekken til kommunene, og dermed også det reelle handlingsrommet i forhandlingene.

Et annet viktig poeng er de store skjevhetene i lønn mellom mannsdominerte yrker i privat sektor og kvinnedominerte yrker i offentlig sektor, med lik utdanningslengde. Jo høyere utdanningslengde vi snakker om, dess større er lønnsforskjellene. Dette må det gjøres noe med, for å sikre bedre kjønnsbalanse og rekruttering i begge sektorer. Frontfagsmodellen skal nemlig også bidra til å sikre at det er jevn konkurranse om arbeidskraft og kompetanse mellom sektorene. Om skjevhetene opprettholdes, og i verstefall økes, kan det få alvorlige konsekvenser for rekruttering og verdiskaping.

Det er altså ikke Unio, men LO-toppene, som er på kollisjonskurs med frontfagsmodellen. Gjennom sitt «forsvar» av modellen risikerer de å bidra til at den mister legitimitet og oppslutning. Det vil være alvorlig. Enda mer alvorlig er det imidlertid, etter min mening, at en arbeidstakerorganisasjon rykker ut på denne måten, med motargumenter og pekefingre, og slik bidrar til å motarbeide helt legitime krav fra andre arbeidstakere. LO snakker om «hele laget» (Nord) og at «nå er det vanlige arbeidsfolks tur» (Eggum), men på en måte som gir inntrykk av at de mener alle andre enn de «egoistiske» sykepleierne og lærerne, de det er «ikke fornuftig» å løfte.

Sykepleiere og lærere også vanlige arbeidsfolk. Vi jobber ikke «på gølvet» i industrien, men står i den viktige førstelinja sammen med alle de andre viktige yrkesgruppene. Vi følger mennesker gjennom hele livet, fra vugge til grav. Vi danner, utdanner, støtter og pleier. Vi yter omsorg, bygger og forvalter ny kompetanse og leverer tjenester av høy kvalitet. Vi driver uunnværlig verdiskaping.

Gjennom pandemien har vi sykepleier og lærere vist at offentlig sektor holder samfunnshjula i gang og sikrer at ansatte i privat sektor kan gå på jobb. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom offentlig og privat sektor, selv om enkelte liker å fremstille det som ensidig.

Unio vil samarbeide om å sikre en ramme som gir alle grupper i offentlig sektor et fortjent og nødvendig løft i årets lønnsoppgjør, samtidig som det gis rom for å løfte grupper som er berørt av store rekrutteringsutfordringer og/eller lønnsmessige etterslep. Det er å prioritere hele laget.

Svarene LO har gitt så langt, kan tyde på at de er ute etter noe annet. Om de ikke støtter kravet om en økt ramme, vil gruppene settes opp mot hverandre og tvinges til å kjempe på bekostning av hverandre. Det vil gi en alles kamp mot alle, stikk i strid med det Unio ønsker. Dette er det verdt å merke seg når «profesjonskamp»-argumentene kommer. Det gir ingen mening å skulle krangle om smuler, når vi kan stå sammen om å kreve en større kake.