Pedagog-guru står fortsatt på lærernes side
Den danske pedagogen Egon Clausen frontet radikale endringer i dansk skole på 1960-tallet. 23. november fylte han 75 år.
I 1970 skrev han «Den lille røde bok for lærere». Boka ble hyllet av datidas revolusjonære lærere, men skremte mange i borgerskapet.
Clausen ler av det hele der han vennlig tar mot Utdanning i sitt vel møblerte hjem i Charlottenlund, den mest fasjonable forstaden til København. Men han vil ikke være med på at han har latt systemkritikken drukne i den private velstanden sin.
– Uaktuell i dag
«Den lille røde bok for lærere» tok et oppgjør med det danske skolesystemet. Clausen mente lærerne skulle hate systemet og uavlatelig vise til alternativer til det. Den kom i kjølvannet av «Den lille røde bok for elever», ei bok som autoritære rektorer forbød å ha i skolebiblioteker.
– «Den lille røde for lærere» gikk i strupen på alle som fant seg til rette i skolesystemet da du var ung. Hvor aktuell synes du boka er i dag?
– Boka er uaktuell i dag. Forholdene i skolen har endret seg siden jeg skrev den. Systemet som boka kritiserer, har endret seg. Noen fag er tatt av timeplanen. Andre er kommet til. Elevene har mer medbestemmelse. Lærerrådene er nedlagt, skolens styring er annerledes, og skoledagene er blitt lengre. Da jeg skrev «Den lille røde», var jeg ung og så alt nedenfra. Senere har jeg selv vært leder, riktignok ikke i en skole, men i Kultur- og samfunnsavdelingen i Danmarks Radio. Der erfarte jeg at ledelse er en komplisert sak. Livet er en livslang læringsprosess, sier Clausen.
Hyller teamarbeid
Utdanning får ham til å gi et tilbakeblikk på skolesystemet slik han opplevde det som ung lærer:
– Vi var den gangen ensomme i klasseværelsene som privatpraktiserende lærere. Det førte til at den enkelte lærer hadde vanskelig for å snakke med kollegaer om undervisningen. Det gjaldt å overleve, og lærere gikk helt alene med problemene sine. Man talte ikke om dette, men vi så det på dem at de hadde problemer da de kom til pauser på lærerværelset. Dette har heldigvis forandret seg. Nå arbeider lærerne mer sammen i team og deler erfaringer og undervisningsopplegg. Undervisningen er blitt offentlig. Det er et virkelig framskritt.
Clausen tar fram en tegning av hvordan man på 1950-tallet så på læreren. Forholdet mellom lærer og elev var som en krig, og læreren ble framstilt med rustning.
– I dag ser vi på lærer-elev-forholdet som et fellesprosjekt. Sammen arbeider de to gruppene seg fram.
– Håpløs lærerutdanning
– Hvilket utbytte hadde du av lærerskolen?
– Jeg syntes ikke den var god nok. På mange måter syntes jeg lærerutdanning var spill av tid. Noen lærere var prester som visste alt om det gamle og det nye testamentet, men ikke noe om psykologi og pedagogikk. Synet på kunst og samtidas litteratur var håpløst gammeldags. Modernismen forsto man ikke. Vi ble utdannet til en verden som ikke lenger fantes. Kort sagt: Lærerskolen var en institusjon som produserte fortid.
– Med hvilke forventninger møtte du skolen som lærer?
– Da jeg ble lærer, flyttet jeg fra provinsen til en forstad til København. Da begynte det å skje noe. Forventningene var høye, og det viste seg også at barna var noen elskelige vesener. Så jeg elsket å være lærer. Jeg forberedte meg grundig til timene, men fikk også tid til å skrive artikler om skoleforhold i de førende danske avisene.
– Hvordan ble du tatt imot som ung lærer?
– Jeg ble godt mottatt. Kollegene på skolen var veldig vennlige. Det samme var inspektøren. Det var i 1960-åra, og det var rom for å eksperimentere. Alle syntes det var morsomt da elevene fikk lov til å male og tegne på Morris Mascot-en min. Foreldrene var tilsynelatende også tilfredse. Jeg fikk i alle fall ingen klager. Skolen lå i et område med mange gartnerier, så barna kom ofte med blomster til meg. Det var en herlig tid, men læreplanen trengte fornyelse.
– Hvorfor sluttet du som lærer?
– Jeg ble oppdaget av Danmarks radio og gikk dit i 1972, forklarer Egon Clausen.
Skriveriene hans gjorde at noen av de ledende politikerne oppdaget ham. Slik fikk han bli med i forskjellige utvalg i Undervisningsministeriet for å meisle ut en tidsmessig skole.
– Vi arbeidet med å hive ut det gamle og ta inn nye saker.
– Hvordan virket det på kritikken din av skolen å bli en del av det departementale og etablerte?
– Jeg tok lærernes parti og står fortsatt på deres side. Det er for mye mistillit til lærerne i samfunnet. Det blir lagt altfor mye vekt på kontroll, evalueringer og eksamener. Jeg mener lærerne må ha selvstendighet og metodefrihet.
Skriver om krigen
Når vi spør om den unge pedagog er blitt gammel, svarer han muntert at han er gammel av skinn, men fortsatt ung av sinn. Han har flere bokprosjekter på gang. Nå skriver han på historien til Unge Pædagoger, som ble stiftet i 1939. I motsetning til hva norsk skole ble utsatt under 2. verdenskrig, ble ikke dansk skole nazifisert.
– Regjeringen vår samarbeidet med tyskerne, men det var mange lærere som erkjente at om ikke krigen kunne vinnes med våpen, kunne den vinnes med mental forandring. Skolen skulle oppdra elevene til demokrati, menneskerettigheter, likestilling og en antiautoritær holdning. Dette er verdier som i dag er viktigere enn noen gang.
