Unni Bleken: – Vi trenger ikke bedre barn

Dette skjer under Utdanningsforbundets debattmøte «Er leken i barnehagene truet?» 10. mai i år. Salen er full av sinte barnehagelærere som mener statsråden vil ødelegge barnehagen. Regjeringen varsla at en ny rammeplan skal bryte med barnehagetradisjonene Bleken og hennes utvalg satte ord på i planen som ble vedtatt i 1996.

Bleken nevner ikke at hun leda arbeidet med Norges første rammeplan for barnehager, men  forteller Isaksen hva hun synes om regjeringens nye planer:

– Det er ikke barna som trenger å forbedres, det er barnehagene.

– Som pensjonist har jeg god tid til å lese, fortsetter Unni Bleken, og ramser opp fem norske og internasjonale forskningsrapporter som hun mener alle har samme entydige konklusjon:

– Leken er truet i norske barnehager.

Gipsrosetter og rapporter

Noen dager etter klyver Utdannings fotograf og journalist inn i Unni Blekens klassiske Frogner-leilighet med gipsrosetter og stukkatur, og med stappfulle bokhyller og kunst på veggene.

Vi blir hjertelig tatt imot med te, croissanter og et ferdig notat laget spesielt for oss. «Det er en grense for hvor mange tapte slag barnehagefeltet kan tåle før seierens dag bare fremstår som en hildring i det fjerne. IKKE I MIN TID», slutter notatet.

– Du tuller ikke med Unni, advarte Anne Greve oss før vi dro.

Greve er førsteamanuensis ved barnehagelærerutdanninga ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun hadde Unni Bleken som metodikklærer i sin egen barnehagelærerutdanning. Greve vil ikke si at hennes gamle lærer er streng, men at hun fordrer innsats og konsentrasjon.

Nå har de to kontakt nesten daglig.

– Det er som å være oppe til muntlig eksamen hver gang. Unni har alltid lest en ny rapport eller uttalelse om barnehager som jeg forventes å ha vettige kommentarer til, sa Anne Greve.

Rektor ved barnehagelærerutdanningen i Oslo Unni Bleken fotografert av Norsk Skoleblad en gang på 1990-tallet. Foto: Elisabeth Arnet

– Snakkepakker, noe så kjedelig!

– Hva er galt med planene regjeringen legger fram i den nye stortingsmeldinga om barnehager?

Jeg spør over dampen fra tekoppen, godt plassert i sofaen.

– Isaksen sier barnehagene skal pirre barns nysgjerrighet. Barn er nysgjerrige uten at vi pirrer dem. Den store oppgaven er å sikre trivselen, så de får glede av nysgjerrigheten.

– «Barn trives alle steder der livet leves muntert og virksomt», siterer hun den danske pedagogen Line Mortensen fra 1950-årene.

– Nå vil regjeringen ha utviklingsplaner for det enkelte barn. Men barnehagen har alltid vært et sted for små barns fellesskap i lek med venner. Planer i barnehagen har som mål å gjøre kollektivet fruktbart og godt. Personalet skal ha mål for sitt arbeid, ikke for det enkelte barn.

Vi må likevel finne på noe for gutten som er sein i språket og bare ligger på gulvet og brummer med bilene sine. Og vi må ha strategier for å nå sentrale mål, som for eksempel at alle barn skal ha minst én god venn.

– Hva er galt med læring?

Unni Bleken stopper tekoppen før den når munnen og kommer med en ny ramse med referanser til flere ulike rapporter. Deretter konkluderer hun:

– Mye av interessen for læring er konsentrert rundt språket, men høytlesingens plass er sterkt svekket i barnehagene. Det samme gjelder sangen. Rim og regler brukes lite blant de minste. Det vår kultur tilbyr av språklige uttrykk til barn, har ikke lenger en naturlig plass i barnehagen. Dette er grundig dokumentert. I stedet har vi fått snakkepakker, noe så kjedelig!

Hun har ennå tekoppen foran munnen når hun fortsetter:

– Fra første stund har det som skaper trivsel og glede blant små barn, vært bestemmende for innholdet i barnehagen. Nå er barnehagen i ferd med å bli skolens barnehage.

– Jeg har alltid ment at opplæring og oppvekst må ha en politisk sammenheng, fra de minste til de nesten voksne. Barnehageplasser til alle var en forutsetning for å få gjennomslag for det. Men jeg hadde aldri trodd at skolesystemet skulle vise seg så ignorant overfor barnehagens særart.

Det er omsider tid for en slurk te og en bitte liten pause.

– Alt som skaper dagen, er like viktig

– Hun jobbet svært mye, understreket den yngste av de to sønnene, pianist og journalist Halfdan Bleken, om barndommen med en engasjert mor. 

Han forteller om foreldre som ga stor frihet.

– Jeg begynte svært tidlig å overnatte i skogen, gjerne alene. Det var alltid helt greit, de spurte ikke engang hvor jeg dro. Nå er det nesten så jeg synes de var vel lettsindige, sier han.

– Han har nesten beskyldt meg for ikke å passe godt nok på ham, gliser Unni Bleken når jeg trekker fram dette.

– Jeg så jo at han trivdes. Den eneste regelen vi ga var aldri å bruke fyrstikker. Aldri. Den brøt han, kommenterer hun tørt.

Vi snakker om frihet i barndom. Unni hadde det meste av oppveksten i Trondheim, men noen barneår levde hun i Kristiansund. Derfra forteller hun at små venninner og hun moret seg med å balansere på kanten av store vannbasseng.

– Det var farlig, men det gikk bra, sier hun.

– Vi kan ønske gårsdagens frihet for dagens barn. Men er den institusjonaliserte barndommen kommet for å bli?

– Ja. Og derfor må barnehage og skole sikre barna luft og rom og frihet rundt livene sine.

– Da vi lagde rammeplanen, var det klart for oss at alt som skaper dagen, er like viktig, fortsetter hun.

– Måltider, påkledning, stell og hvile må tilrettelegges godt og omsorgsfullt, skal barna få frie og trygge rammer. I regjeringens nye planer er dette skjøvet ut i periferien. Det gjeve er det voksenstyrte. Da tenker jeg på gutten i en barnehage i Trondheim som ble spurt om hva som var det morsomste i barnehagen: – Å tægn! – Hva var ikke morsomt, da? – Å tægn når æ må!

– Jeg har sett likedan ut siden jeg ble født, kommenterer Unni Bleken dette bildet. Hun er fjorten år og  til høyre på bildet. Søster Sissel er to år yngre. Foto: Privat

– Raseri og bitterhet eksploderer

Det er 67 år siden unge Unni begynte på barnehagelærerutdanningen ved Menighetspleiens Barnevernsinstitutt i Trondheim, og hun er fortsatt ikke mett.

– Hvorfor valgte du dette utdanningsløpet?

– Mor gjorde det helt klart at min søster Sissel og jeg skulle ha utdanning. Hun ble enke tretti år gammel, med to jenter på tre og fem. Det var tøft. Men som enke skaffet hun seg utdanning, det var hun med rette mektig stolt over.

– Å ta en lengre universitetsutdanning hadde krevd lån. Jeg hadde alt en kjæreste som hadde slike planer, og syntes at to lån var for tøft. Og så ønsket jeg å arbeide med mennesker, forteller hun.

Lillesøster er blitt kjent forfatter med navnet Sissel Lange-Nielsen.

– De aller fleste fra min klasse i utdanningen fortsatte i feltet til vi ble pensjonister. Det tror jeg var fordi utdanningen var grundig, god og krevende. Mange valgte riktig nok å ta videreutdanning i spesialpedagogikk. Jeg skjønte aldri at barn ble mer interessante hvis det var noe spesielt med dem. Det lille barnet er for meg det mest fascinerende og spennende som tenkes kan, uansett.

– Men du snakket ikke helt sant da sa til statsråden sa du hadde arbeidet i barnehagefeltet hele ditt liv. Du var husmor i ti år!

 – Kjæresten med studielånet var blitt min mann og hadde fått et lektorat i norsk på universitetet i København. Bare for tre år først, men det ble ti. Samtidig fikk vi to barn. Det var deilig å være hjemme mens barna var helt små, men ganske trasig da de kom opp i fireårsalderen, sier hun.

Tilbake i Norge sa hun «aldri mer husmor» til ektemannen og ble barnehagestyrer på Bogerud i Oslo.

– Det var den morsomste tida i yrkeslivet, for styreren i nabobarnehagen og jeg fant på så mye gøy, sier hun.

– Vi må aldri tilbake til husmødre gjennom hele yrkesliv. Aldri. Har du sett hvordan vennlige, høflige eldre kvinner forvandles til de verste rivjern når de blir lettere demente? Det er som om raseri og bitterhet eksploderer i dem.

– Jeg tror det kommer av husmorlivet. De var ferdige med livsverket rundt førti. Og etter det? Stelte for en mann?

Reiste landet rundt

Fra barnehagestyrer gikk veien videre til videreutdanning, lærer og senere rektor ved Barneverns-akademiet i Oslo, som var førskolelærerutdanninga i byen før den nye høgskolen kom. Unni Bleken var også innom Norsk Lærerlag som tillitsvalgt på landsplan.

– Jeg satt bare to år som leder for førskolelæreravdelingen. Da var mannen min blitt syk, og verv som tillitsvalgt ble for krevende, sier hun.

På tampen av tida som rektor fikk hun oppdraget å lede arbeidet med den første rammeplanen for barnehagen. Den var ferdig samtidig med at rektor Bleken gikk i pensjon.

– Dermed reiste jeg landet rundt og informerte om rammeplanen. Informasjonsbehovet var stort, og som enke og pensjonist var det godt å ha noe å gjøre, sier hun.

Jeg prøver igjen med spørsmålet som er blitt ignorert et par ganger tidligere:

– Hva er du opptatt av, utenom barnehager?

Det når omsider inn, men hun ser litt forbauset ut.

– Kontakten med familien betyr mye, men de er mektig lei av barnehageprat, sier hun.

– På småbruket på Hedemarken, der jeg er hele sommeren, er det også barnehagefri sone, fortsetter hun.

– Jeg leser mye skjønnlitteratur, gjerne fra fremmede kulturer, som japansk og arabisk. Pensjonisttreffene på Høgskolen i Oslo og Akershus er en stor glede. Hver onsdag kan vi komme til fri lunsj, og annenhver uke har vi forberedte foredrag. Det er nesten mest interessant de dagene samtalene bare utvikler seg. Slike treff betyr svært mye for eldre mennesker, sier hun.

Vi har tømt flere tekanner. Det hadde vært høflig å takke for seg for lenge siden, men et siste spørsmål:

– Er det forståelig at politikerne vil se resultater av pengene de legger ned i barnehagen?

– Ja, men knytt ikke evalueringen til enkeltbarnet. La den heller være lokal. Oppdager skolene i et område at barna fra en barnehage har særlige vansker med å konsentrere seg eller være i gruppe, må dette tas opp med barnehagen.

– Hvor mye av dagen tror du de bruker på å vente, barna i store basebarnehager, spør hun mens jeg står i gangen og knyter skolisser.

– Det blir jo venting når det er egne rom for alle aktiviteter, og ventelister for å bruke formingsrommet eller puterommet. Noen burde skrive masteroppgave om det, sier hun.

– Ikke gi deg til å vente du også, gjør det selv, svarer jeg.

– Hadde jeg vært ung, så skal jeg love at jeg hadde gjort det, sier hun til avskjed.