Norskfaget i spenn mellom dannelse og redskap

Å lese ei skjønnlitterær bok er som å åpne ei dør og gå inn i rommet til et annet menneske. Forskning viser at litteratur kan gjøre oss bedre egnet til å forstå andres liv, tanker og følelser.

Politimann Jostein Sandvik mener til og med at når barn og unge kommer i kontakt med norsk kultur og litteratur i skolen, forebygger det kriminalitet, ifølge Klassekampen. Men mange norsklærere er bekymret for at skjønnlitteraturen er på vikende front, til fordel for mer nytte- og redskapstenkning i faget.

– Å gjøre norskfaget mer instrumentelt er jeg skeptisk til fordi språk og kultur henger tett sammen. Norskfaget handler ikke om å gi karakterer, men å bygge karakter, sier Thom Jambak.

– Skjønnlitteratur har bidratt til viktige veivalg

Jambak, som er norsklærer og medlem av sentralstyret i Utdanningsforbundet, fyrte av startskuddet for en debatt om norskfaget i kronikken «Norskfaget som nasjonsbygger» i Aftenposten før jul. Her ga han norskfaget æren for at Norge er et av verdens beste land å bo i, og han argumenterte for at det har ført til at vi forvalter oljeformuen bedre. Det er nemlig ikke bare kunnskap som bygger landet, det er like viktig med de verdiene som blir videreført gjennom skolen, mener han.

På pauserommet utenfor kontoret i Utdanningsforbundet forteller han over en kopp kaffe om foreldrene som var hjelpepleier og snekker, men at det var metervis med bokhyller i hjemmet, og at sitater fra Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson satt løst. 

– Denne dannelsen som mine foreldre, som ikke har høyere utdannelse, representerer, har gjort at Norge som nasjon har tatt de riktige valgene til fellesskapets beste, og at vi har høy tillit til hverandre, sier Jambak.

Smigret av frihet

Det store skiftet skjedde med Kunnskapsløftet i 2006, da det ble slutt på krav om at bestemte norske skjønnlitterære forfattere som Henrik Ibsen og Sigrid Undset, det som kalles den litterære kanon, skulle leses i læreplanene. Nå ble det opp til læreren selv å bestemme.

– Som ung lærer ble jeg først smigret over hvor stor frihet læreplanen ga. Men så svarte en lærer at han ikke syntes Ibsen var viktig da jeg spurte hvilket Ibsen-stykke han ville velge for sin klasse, og det syntes jeg var urovekkende. Vi trenger en felles litterær kanon og felles referanserammer for å utvikle kultur og demokrati. I dag risikerer vi at unge ikke får lest store norske forfattere som Ibsen, sier Thom Jambak.

Han er bekymret for at faget er blitt mer rettet mot tekster og mindre mot litteratur.

– Grunnleggende ferdigheter som lesing og skriving er blitt viktigere enn refleksjon over innholdet i tekstene. Ifølge professor Ole Karlsen, som har sett på eksamensoppgaver i nordisk litteratur, har Kunnskapsløftet ført til et kunnskapsfall. Studentene forstår ikke lenger de litterære virkemidlene, de mangler kunnskap om litteraturhistorie. Det er en ny generasjon norskstudenter som mangler erfaring i å lese litteratur.

Dannelse motstykke til narsissisme

«Skjønnlitteraturen fungerer som et speil som gjør oss mer empatiske og lærer oss opp i det å se og forstå andre. Desto mer vi forstår av hva som motiverer andre mennesker til å tenke, føle og handle slik de gjør, desto bedre vil vi også kunne samhandle og løse utfordringer sammen», skriver Audhild Norendal i en kronikk i Aftenposten. Sammenhengen mellom empati og litteratur ga nytt perspektiv på debatten.

Utdanning treffer henne på Høgskolen i Sørøst-Norge, der hun jobber som høgskolelektor i norsk. Det er eksamenstid og stille i korridorene.

– Det er trekk ved dagens Norge som ligner de samfunnskritikeren Christopher Lasch pekte på i en bok om narsissisme i USA på 1970-tallet. Enkeltindividets behov for selvrealisering går foran kollektiv tankegang. Det handler ikke lenger om hva en kan gjøre for samfunnet, men hva samfunnet kan gjøre for en selv, sier Norendal. 

Motvekten til narsissisme er dannelse, mener Norendal. Hun refererer til antologien «Den moglege sjølvoverskridinga. Norskfaget som danningsfag», som definerer dannelse som en selvoverskridelse som gir mennesket nye perspektiver, bedre innsikt og dypere forståelse for omverdenen og sine medmennesker.

Lesing øker empatien

De som leser litteratur, blir bedre til å gjenkjenne andres følelser, ifølge en studie fra New School for Social Research i New York. Forsøket gikk ut på at noen leste skjønnlitteratur av høy kvalitet, andre populærlitteratur som krim, mens en tredje gruppe ikke leste. Etter studien skulle de gjenkjenne den følelsesmessige tilstanden til menneskene på bilder.

– De som hadde lest skjønnlitteratur av høy kvalitet, hadde lettere for å gjenkjenne følelsene til menneskene på bildet. Det viser at det ikke er likegyldig hva en leser. Kvalitetssikret skjønnlitteratur bør få en gjenerobret plass i norskfaget, sier Norendal.

Hun har jobbet som norsklærer i ti år ved Porsgrunn videregående skole. Også hun er bekymret for resultatfokus og målstyring. Hun ser noen sykdomstegn i samfunnet som hun relaterer til presset om å prestere, slik det kom fram i programmet «Sykt perfekt».

– En klasse fikk i oppgave å øve inn et eventyr til et lite skuespill, og en gutt spurte hva slags vurdering de fikk på dette. Da jeg svarte at det ikke var noen karakter, ville han ikke være med.

– Målstyring og testing gjør at en blir innkrøkt i seg selv og sine egne resultater, det vet jeg mange lærere mener. Norsk har gått fra å være et dannelsesfag til å bli et praktisk kommunikasjonsfag.

– Modent for forandring

Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener det har vært en ensidig formidling av norsk litteratur og språkhistorie fra nasjonsbyggingsperioden fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, og at faget var modent for forandring.

– Svenskene rister på hodet av oss av denne overfokuseringen på nasjonale forfattere fra 1800-tallet. Hvorfor kan ikke elevene også lese Homer, Dante og Shakespeare – den klassiske internasjonale litteraturen? sier han.

Berge studerte for over 10 år siden over 3000 eksamensoppgaver fra ungdomsskolen mellom 1997 og 2001. Funnene ble publisert i bøkene «Ungdommens skrivekompetanse» i 2005. Her fant han og forskerkollegaene ut at flertallet av elevene valgte å skrive fiksjonsfortellinger, og ikke mer analytiske oppgaver. 

– Fortellende skriving hadde da en for stor plass i norskfaget på bekostning av andre sjangre. Denne prioriteringen kunne også bidra til å forklare hvorfor norske elever gjorde det så dårlig PISA-undersøkelsen i 2006. Det er blant derfor at det fra og med Kunnskapsløftet er blitt et sterkere innslag av sakprosa i norskfaget.

Uten bekymring for litteraturens rolle er han ikke.

– Alt skjer jo så fort nå, viktige samfunnsdebatter skjer på Facebook-sider, store aviser veltes. Det er en utfordring å utvikle et fag som har så mye å si for den kulturelle hukommelse i et samfunn som er under rask endring, sier Kjell Lars Berge.

 Landslaget for norskundervisning vil ha færre karakterer

Karianne Skovholt i Landslaget for norskundervisning mener færre karakterer er den største kampsaken for norskfaget. Og ungdom må læres opp til å fordype seg i litteratur som er mer krevende enn flyktige tekster på nettet.

– Hva er ditt inntrykk av norsklærernes synspunkt om de endringene som har skjedd i norskfaget etter Kunnskapsløftet?

– Jeg tror meningene er delte og at hver enkelt norsklærer har sitt norskfag, der noen har forkjærlighet for å undervise i skjønnlitteraturen, mens andre liker sakprosa, språkhistorie eller språkbruk i digitale medier.

– Samtidig vet jeg at mange norsklærere mener skjønnlitteraturen er på vikende front, til fordel for mer nytte- og redskapstenkning. Jeg tror vi vil se en trend der lærerne vil rette oppmerksomheten mot innholdet i faget, og kanondebatten kommer garantert tilbake.

– Norsk er kjent som skolen viktigste dannelsesfag. Hva menes med dannelse?

For det første er dannelse knyttet til identitetsutvikling gjennom å ha kunnskap om kulturarven.

For det andre er dannelse knyttet til begrepet «literacy», det vil si å ha lese-, skrive- og snakkekompetanse, og å kunne bruke denne kompetansen hensiktsmessig i ulike situasjoner. Norskfaget skal utvikle elevene til å bli selvstendige, aktive og nyttige borgere som kan ta del i samfunnet.

– Reduseres til et språkfag

– Tar Ludvigsen-utvalget vare på norskfaget som kultur- og dannelsesfag?

– I Ludvigsen-utvalgets NOU «Fremtidens skole» blir norskfaget redusert til et språkfag, på linje med de andre språkfagene i skolen. Etter høringsrunden er dette rettet opp, og i Stortingsmelding 28 «Fag – Fordypning – Forståelse», som bygger på Ludvigsen, er norskfaget fortsatt et språkfag og et fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling. Det var en viktig seier for norskfaget!

– Flere kritiserer norskfaget for å ha blitt for instrumentelt og målstyrt. Hva mener du om det?

– Jeg tror dagens karaktersystem er det største problemet og det som kan gjøre norskfaget instrumentelt. Med færre karakterer vil norsklærerne få bedre tid til fordypning og gode læreprosesser med gode muligheter for underveisvurdering.

– Hva bør norskfagets kjerneelementer være i framtida?

– Det er et vanskelig spørsmål å svare på, og jeg vil overlate denne diskusjonen til flere av mine norskfaglige kolleger. Samtidig vil jeg si at de grunnleggende ferdighetene, lese-, skrive- og snakkekompetanse, er norskfagets kjerne. Norskfagets tekster, sakprosa og skjønnlitteratur, står sentralt i arbeid med å fremme elevenes kulturelle dannelse og grunnleggende ferdigheter.

Kritisk og utholdende

– Evnen til å lese tekster kritisk er viktigere enn noen gang. Og så tror jeg evnen til å lese grundig og lenge om gangen er viktigere enn noen gang før. Ungdom må læres opp til å fordype seg i litteratur som er mer krevende enn de flyktige tekstene på nettet og i sosiale medier, sier Karianne Skovholt som er førsteamanuensis i norskdidaktikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) og styreleder for Landsforeningen for norskundervisning (LNU).

Røe Isaksen forstår behovet for en felles kulturarv

– Jeg sympatiserer med mange av argumentene for at vi burde ha en kanon, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H).

Isaksen poengterer at en litterær kanon er en måte å fremheve noen felles klassikere på, en felles kulturarv som alle burde kjenne til.

– Samtidig er det jo ikke slik at en kanon diktert fra sentralt hold i seg selv skaper eller vedlikeholder en litteraturarv, og dagens læreplaner med sine kompetansemål bygger jo nettopp på en tanke om at det er skolen og lærerprofesjonen sammen som forvalter fagene og deres innhold. Da må vi også ha tillit til at lærerprofesjonen skjøtter den jobben og sikrer en videreformidling også av våre store forfattere, sier han.

Kunnskapsministeren er imidlertid skeptisk til en kanon som dikteres fra politiske myndigheter.

– Derimot ville det vært et spennende initiativ om lærerprofesjonen selv, kanskje sammen med sentrale kulturinstitusjoner og litteraturmiljøer, diskuterte seg frem til en kanon. Den diskusjonen vil jeg gjerne delta i, men jeg ønsker ikke å diktere den fra departementet, understreker kunnskapsministeren.