Margrethe Munthes samlede nyutgitt

Boka ble nylig presentert på Elverum, i bygda der Margrethe Munthe ble født og vokste opp. I hennes lærergjerning på to skoler i Oslo, Vaterland og Bolteløkka, gjorde hun seg bemerket med sin pedagogiske nytenkning, og hun så hvor viktig det var i skoledagen å ta hensyn til de fattigslige hjemmeforhold som noen elever hadde.

Hennes sanger hadde ofte oppdragende poeng, eksempler her kan være sangene: "Bare se, men ikke røre", "Sladrehank skal selv ha bank". "Men hva er dette for sure miner? Nei, jamen tror jeg du går og griner!"

Sanger om livets mange sider

Andre sanger igjen hadde en mer positiv og gjennomført oppmuntrende tone. Eksempelvis her kan nevnes "En premiegutt", som begynner slik: "Hans øyne de var lyseblå, og luggen var så gul … Vær trygg han klarer seg i alt, han er en premiegutt."

Vi finner også viser som er populære å synge også i dag, bl.a.: "Vi har ei tulle smed øyne blå" og "Å jeg vet en seter med så mange gjeter!"

Munthe diktet også sanger som var ment for de store høytider og høytidsdager, eks.: "17. mai er jeg så gla’ i, moro jeg har fra morgen til kveld!", "Å, jeg er så glad, så glad! Alle juleklokker klinger." Også julegrisen har fått sin sang: "Jeg har en liten vakker gris – du får den ei for noen pris!"

Willy Aagre, som er professor i pedagogikk ved Høgskolen i Vestfold skriver i boka "Hurra for deg, Margrethe Munthe. Sanger, liv og samtid" (Høyskoleforlaget), at Munthe diktet en del av sine sanger slik at var tilpasset eksisterende tyske melodier som hun kjente fra før.

Stor produksjon

Terje Thronæs har i anledning jubileet skrevet boka "Margrethe Munthe. Liv og sanger." (Elverum Historielag). Her lister han opp hele 170 sanger fra hennes hånd, en god del av dem var trykt i julehefter.

De mest kjente sangene hennes ble publisert i tre samlinger i årene 1905, 1907 og 1918, med titlene "Kom skal vi synge", henholdsvis 1, 2 og 3. Her finner vi til sammen 56 sanger. Bøkene kom i mange opplag, også som samlet utgave.

Den nyutgitte boka, som har fått tittelen "Bukke, nikke, neie", inneholder i alt 63 sanger. Knut Nærum har skrevet et etterord.

En gjenganger av en feil

Og som en liten ting tilføyer vi at en av sangene også i denne siste utgaven er beheftet med en vanlig avskriftsfeil. Den finner vi i den kjente sangen: "Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, …"

De ti første linjer i siste vers gjengis ofte slik: "Og når jeg ser opp, og skuer jeg fra topp/den lyse dal med skoglier blandet …"
Det ulogiske her er at du står nede og ser opp, og samtidig skuer fra topp.

Vi finner bl.a. den riktige og logiske versjonen i "Sang i Norge" (2008):

"Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp/den lyse dal med skoglier blandet …"

I den gale versjonen er ’når’ antatt å være konjunksjon, men det gir først logisk mening å anse ’når’ som verb. Og ’så’ i den riktige versjonen er blitt til verb (ser) i den gale versjonen.)

Vi kan spørre oss hvorfor Munthe har valgt en så "krøkkete" formulering, men det er vel verseformen som har vært overstyrende her.

De flotte, lett stiliserte tegningene i denne nye samlingen er i friske farger. De er utført av Eli Hovdenak.

Og tegneren har til sangen vi har omtalt i dette avsnittet, tatt teksten på alvor – vi finner en skiløper som står og ser opp.