Illustrasjon: Tone Lilleng
Senterpartiet mener nasjonale prøver bør være utvalgsprøver
Debatt: Den enkelte elevs utbytte av å gjennomføre nasjonale prøver kan være like belastende og nedbyggende som hjelpsomt og oppbyggende.
La oss sette all tvil til side, hovedmålet for våre forslag i Stortinget er at elevene skal utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet og delta aktivt i samfunnet. Vi jobber for et utvidet kunnskapssyn som gir mer rom for praktisk og aktiv læring i skolen.
Senterpartiet ønsker seg en skole som både legger til rette for praktikere og teoretikere, der elevene kan få utløp for og motivasjon ved både praktisk og teoretisk mestring. Derunder følger vår kritikk av og den for omfattende målstyringen. For mange standardiserte prøver gir igjen for mange overordnete svar, som igjen blir brukt til å styre skolen nasjonalt. Det som testes, får oppmerksomhet, mens det som ikke testes eller ikke kan testes, blir nedprioritert.
Uavhengig hva man ønsker for norsk skole, er det en forutsetning at lærerne er med på det.
La oss sette den overordnede kritikken til side. 6. februar fremmet Senterpartiet forslag i Stortinget om at regjeringen skal gjennomføre nasjonale prøver som utvalgsprøver, sørge for at presentasjonen av resultatene fra de nasjonale prøvene gir mer presis og riktig informasjon enn tilfellet er i dag, og at de samlede kravene til rapportering og dokumentasjon i skolen reduseres. Uavhengig hva man ønsker for norsk skole, er det en forutsetning at lærerne er med på det. Lærerne er den viktigste enkeltfaktoren for elevene. Derfor har Senterpartiet over lang tid vært enige med lærerne om at tidstyver må vi få bukt med, og nasjonal overstyring er en uting. Nasjonale prøver er her et viktig element der vi mener styring og systematisk arbeid blir godt nok ivaretatt ved å gjøre dem til utvalgsprøver. Faglig skulle jeg ønske skoleforskere ville drøfte innholdet i forslagene våre. Det ville tjene debatten om man i større grad tar forslaget på alvor og vurdere dem på selvstendig grunnlag.
Så konkret til innlegget om nasjonale prøver og innlegget i Utdanningsnytt 25. februar skrevet av Ryen, Roe, Weyergang og Skar. Utgangspunktet er og skal være elevene. Nasjonale prøver ble riktig nok ikke innført for elevenes læringsutbytte isolert, men i sammenheng med strategisk styring. Likevel er det et selvstendig poeng å lytte til elevene som opplever mer stress og press i skolen. Dette kommer av manglende samsvar mellom krav som blir stilt og støtte som blir gitt. Gjennomføring av prøver og derunder nasjonale prøver er definitivt en viktig del av kravene elevene møter i skolen, og av det vi politisk kan gjøre noe med. Støtten som blir gitt er i stor grad opp til lærerne lokalt, som igjen avhenger av tid og ressurser til rådighet. Når forskning peker på at det uutnyttede potensialet som eventuelt er i nasjonale prøver krever mer tid og oppmerksomhet fra både skoleledere og læreres side, mener vi dette er feil medisin. Det vil være mer riktig å anerkjenne det lave utbyttet elevene har av nasjonale prøver og den omfattende tidsbruken som hører med for lærerne, og i stedet gjennomføre dem som utvalgsprøver.
Videre vil skolelederes engasjement rundt de nasjonale prøvene naturligvis påvirke lærernes engasjement rundt og utbytte av de nasjonale prøvene. Dette kjenner vi igjen fra all annen skoleutvikling, som å jobbe for gode skolemiljø eller forebygge mobbing. Spørsmålet blir da: Skal det bli instruert fra nasjonalt hold hva den enkelte skole og skoleleder skal prioritere, eller bør dette bli avgjort ut ifra situasjonen ved den enkelte skole? Senterpartiet mener økt handlingsrom lokalt er rett medisin. Av verktøyene som er til rådighet for å forbedre elevenes skolemiljø og rammer for å lære og prestere, kan vi ikke lage en standard eller størrelse på fastnøkkelen som passer alle.
Det hjelper lite med store ambisjoner for andre endringer og satsinger i skolen, når vurdering er en så sentral og styrende del av skolehverdagen både for elevene og lærerne. Vi får nå nye læreplaner, men står i fare for at endringene i klasserommet blir langt mindre enn nye læreplaner skulle tilsi. Ikke fordi lærerne ikke har kompetanse eller vilje til endring, men fordi lærernes tid i stor grad er bundet opp og vurderingsformene er uforandra. Nasjonale prøver er naturligvis bare en del av all vurderingen som skjer i skolen, men det tar vi også opp i forslagene våre i Stortinget. Fra flere hold blir det avvist at skolene kan forberede seg til nasjonale prøver, men man kan ikke av den grunn avfeie at måten prøvene blir gjennomført på påvirker undervisningen og prøvene elevene har ellers – det blir da sannelig brukt som argument for prøvene også, at det skal påvirke lærernes praksis.
Vi mener at gjennomsnitt på nasjonalt og fylkeskommunalt nivå er tilstrekkelig, ved at de nasjonale prøvene er utvalgsprøver.
Hvorfor godt arbeid med skoleutvikling skulle bli borte dersom nasjonale prøver ble utvalgsprøver, slik Ryen, Roe, Weyergang og Skar skriver, er vanskelig å forstå. Arbeidet med nasjonale prøver er overførbart til lærernes egen utforming og gjennomføring av prøver og undervisning – uten at Utdanningsdirektoratet og prøveutviklerne behøver å fortelle hvordan det skal bli gjort hver eneste gang læreren har en 5. eller 8. klasse. Et felles grunnlag med en ny elevgruppe er viktig, og dette jobber lærerne med på tvers av fag, klasser og trinn uavhengig av nasjonale prøver. Derfor mener vi også at gjennomsnitt på nasjonalt og fylkeskommunalt nivå er tilstrekkelig, ved at de nasjonale prøvene er utvalgsprøver. Resultatene på skolenivå og individnivå er det til syvende og sist nettopp skolene, lærerne og elevene som står ansvarlige for, med alt som spiller inn. Hvis nasjonale prøver er ment for styringen og den pedagogiske utviklingen, vil det underbygge argumentet med at utvalgsprøver er rett måte å gjennomføre prøvene på. Den enkelte elevs utbytte av å gjennomføre nasjonale prøver kan være like belastende og nedbyggende som hjelpsomt og oppbyggende.
De viktigste skoleutviklerne sitter ikke på Stortinget, men rundt i fylkes- og kommunepolitikken. Derfor er fjerning av rangering og sammenligning riktig, slik at skoleutviklingen lokalt heller baserer seg på lokal styringsdialog. Da mener vi skoleledere vil få større eierskap til sin utvikling, lærerne sårt tiltrengt frigjort tid til å følge elevene opp tettere, og elevene bedre oppfølging. Rammene nasjonalt blir allerede lagt gjennom lover og forskrifter, læreplaner og støttetiltak. Utover dette mener vi kunnskapen om hva som er viktigst å prioritere er størst lokalt. Det handler ikke om at lese-, skrive- og regneferdigheter ikke er viktig, men at det også er viktig å gi rom til andre ferdigheter. Sammen med ferdighetene henger nemlig kunnskap og holdninger som i sum utgjør kompetanser. Vi mener et utvidet kunnskapssyn som gir større rom for aktiv og praktisk læring, er det som trengs i skolen.
