Her får 9.-klassingene være med på å slakte gris

Han sitter foran den tomme innhegningen der tre griser har holdt til siden i vår. Bak ham henger tre nyslakta skrotter.

Sammen med de andre niendeklassingene starta han skoledagen denne tirsdagen 22. september med å sykle de åtte kilometerne fra Stor-Elvdal ungdomsskole i Østerdalen opp til småbruket til læreren deres, Audun Strand.

Bacon, Ribbe og Svor

Tjue rødkinna ungdommer samler seg raskt rundt dagens hovedpersoner, de tre grisene som Audun kjøpte i vår. Da veide de 20 kilo, nå veier de 150, og i dag skal de slaktes. Ungdommene rekker så vidt å gi dem navn før Audun kommer med rifla: Bacon, Ribbe og Svor.

– Ingen synes akkurat dette er gøy, sier Audun Strand da han informerer om hva som skal skje.

I panna på grisen skal han skyte ei kule som eksploderer inne i hjernen. Da dør grisen, men hjertet vil fortsette å pumpe, og grisen vil ha kraftige muskelkramper som kan vare noen minutter.

Sprell levende død

Så lokker han grisene til seg med noen epler, koser og klør litt, og plutselig smeller det. Sjøl for en som har niglodd, er det vanskelig å se hva som egentlig skjedde midt oppe i hyggen.

Men ikke for Ole Eriksen. Han er også lærer ved Stor-Elvdal ungdomsskole og underviser i dag i par med Audun Strand. Nå er han svært kjapt framme og stikker grisen i strupen med en skarp kniv. Blodet renner og grisen spreller.

De to andre grisene er nysgjerrige på de rare bevegelsene til kompisen. Men når spasmene gir Bacon et kraftig spark av en bakfot midt i trynet, gir interessen seg, og uberørt fortsetter de med sitt.

Hett vann over slaktet

Til slutt ligger den slakta grisen stille. Sterke ungdommer sleper 150 kilo bort til slaktebenken og lemper dem opp. Det dunker da griseslaktet når benken og sender ut en siste urinstråle. Den treffer blink på en gutt som tar det pent.

Ei tønne med hett vann står klar i et bål bak slaktebenken. De syklistene som var først framme, har henta ved og holder bålet ved like. Nå demonstrerer lærerne skålding: Et par øser med varmt vann over en del av kroppen, og så går de i gang med å skrape av busta og det øverste hudlaget.

Ivrige elever tar over etter tur, men ikke Eline Byggstøyl og Selma Henriksen.

– Vi er de mest jålete i klassen. Får vi jord på henda, må vi dusje, sier Eline.

De er hjertens enige i at de ikke skal bortpå noe blodig grisebust.

Selma forteller at hun hadde lyst til å snu seg bort da Audun skjøt.

– Men jeg ville angre om jeg ikke så, og jeg trodde Audun skulle stå lenger borte når han skjøt, sier hun, og så sier hun ikke noe mer om det.

Begge to har mødre som jakter, men de er enige om at jakt var drittkjedelig.

Kraftige spasmer

Ingen elever blir pressa til noe som helst under slaktinga.

– De som vil trekke seg bort når vi skyter, gjør det. Ingen må delta i arbeidet etterpå, sier Audun Strand, som i år har elever på tunet under slakting for åttende gang.

– Hvilke fag knytter dere griseslaktinga til?

– Vi knytter det i hovedsak til mat og helse, men også kroppsøving, naturfag, livssynsfaget og norsk.

Med unntak av de to selvutnevnte jålene, Eline og Selma, er interessen stor blant elevene. Ingen uttrykker noen sorg eller medfølelse over at dyra de nettopp har gitt navn, skal dø.

På direkte spørsmål om hvordan de opplevde avlivinga, er flere enige om at spasmene til grisen var kraftigere og varte lenger enn de hadde forestilt seg. De konstaterer likevel lett at opplevelsen var grei.

– Om lag halvparten av disse elevene har vært med foreldre på jakt. Under elgjakta har de sett mye av det vi gjør her. En del har dessuten husdyr hjemme, sier Audun Strand.

– Hva synes du sjøl om å ta livet av dyr du har levd med gjennom en lang sommer?

– Jeg er glad dyra har hatt ei god tid her, med god plass å boltre seg på. De har vært ute i sol, regn og torden, ikke innesperra som i et kommersielt grisefjøs. Å slakte dem nå er en sjølsagt del av det hele, sier Strand.

Han har fora dyra med kraftfor og med vegetabilske varer som de lokale butikkene ellers hadde kasta.

Fra voll til voll

Skåldinga er over. Tobias Negård og de andre er klar for neste steg: Vomming. Slaktet får buken og brystet spretta opp, og innmaten dras ut. Det gir pedagogene gode muligheter til å vise fram innvollene en etter en: Hjerte, lever, tarmer.

Milten får spesiell oppmerksomhet, for Ole Eriksen kan fortelle at den brukte folk før til å spå været med. Audun Strand setter en bit av en gammel hageslange inn i lungene, blåser i den og viser hvordan lunger fungerer. Hode, hale og klover blir skåret av, og slaktet blir heist opp i stativet bak slaktebenken.

Neste gris får eple, kos og kule i panna av Audun, og prosessen gjentar seg. Men nå får ungene mer å holde på med. I tillegg til å skålde bust og hud kan de undersøke hode, labber og innvoller på egen hånd.

Sjølstudium

Etter pølsegrilling rundt bålet på tunet er det på'n igjen. Snart ligger den tredje grisen på slaktebenken. Nå skålder elevene med vante hender, og vomminga går også uten særlig snakk. Samtidig gir tre hoder og innmat fra tre dyr gode muligheter for sjølstudium.

For første og eneste gang denne skoledagen hever Ole Eriksen stemmen:

– Ikke stikk i tarmene, brøler han.

– Da kommer det til å stinke her, legger han til.

Tarmene får være i fred, men andre innvoller blir grundig skåret opp og studert. Linsa detter ut av et øye, og de som myser gjennom den, konstaterer at verda blir snudd på hodet.

Selma Henriksen har funnet gummihansker, og med dem på har hun gravd hjernen ut av et grisehode. Hun konstaterer at en grisehjerne er så liten at den på langt nær fyller hånda hennes. Eline Byggestøyl nøyer seg med å ta selfie sammen med Selma og hjernen.

Stor-Elvdal kommune hadde på denne tiden ingen registrerte tilfeller av covid-19, men ifølge Strand skulle elevene egentlig ha holdt én meters avstand: – Det er de ikke så veldig gode til, enda vi har terpet mye på det. Utendørs blir en eventuell smittefare riktignok sett på som mye mindre. Samme gjeng var uka før på fire dagers overnattingstur, blant annet i telt, med godkjennelse fra smittevernlegen i kommunen.

Ivrige jegere

Audun Strand og Ole Eriksen underviser begge i matematikk og naturfag, Audun dessuten i kroppsøving og valgfaget friluftsliv, Ole i kunst og håndverk. Begge er svært ivrige jegere.

– Og i ethvert jaktlag er det noen som er særlig opptatt av å ta hånd om slaktet etter at dyret er skutt. Audun og jeg har vel begge den rollen på våre jaktlag, sier Ole, som forklaring på hvordan de har sikra seg kunnskapen om å håndtere slakt.

– Vilt eller gris, det er i prinsippet det samme arbeidet, sier han.

For Audun er slaktedag med elevene en sterk motivasjon til å holde gris over sommeren.

– Unger må vite hvordan maten kommer i butikken, sier han.

Tobias Negård setter seg opp for å sykle tilbake til skolen sammen med de andre.

På ettervinteren avholder skolen det tradisjonelle lekebryllupet for niende klasse, med taler, sang, og mat. Der møter han én av de tre, Bacon, Ribbe eller Svor, igjen.