Matematikklæreren Gunnar (73) har egen fanklubb

Det hele startet da en kompisgjeng mimret om skoledagene sine, og den tidligere matematikklæreren ble nevnt i samtalen.

– Alle mente han var den beste læreren de hadde hatt. Jeg var ikke så veldig skoleflink, men etter at jeg fikk Gunnar (73), ble jeg mer interessert i skolen, forteller Remi Rabben Hansen.

Gruppa «Vi som digger Gunnar Trønnes» fikk raskt mange medlemmer. Nå teller de 110.

Ifølge Remi var Gunnar en lærer som ønsket å ha alle elevene med seg.

– Han var veldig engasjert. Han ga seg ikke før alle hadde skjønt hva han underviste i.

Han ga seg ikke før alle hadde skjønt hva han underviste i.

Remi Rabben, tidligere elev og facebookadministrator

Gunnar selv vil ikke spekulere i hvorfor fanklubben oppsto, men at matematikk er favorittfaget, stemmer godt.

– Jeg har ikke de 60 studiepoengene som kreves i dag. Likevel virker det som det går bra, humrer han.

Følger med dem i livet

For 51 år siden var Gunnar Trønnes ferdig på lærerskolen og kom til øya Hitra i Trøndelag for første gang.

– Første jobb var ved en barneskole. I 2002 begynte jeg ved Fillan videregående, forteller han over telefonen.

Gunnar er også engasjert i sport, særlig håndball. Han jobbet i Hitrahallen noen år og har vært håndballtrener for flere lag. Den dag i dag går han på alle kamper som spilles på Hitra og naboøya Frøya, så langt det lar seg gjøre.

– Jeg må jo følge med, både på dagens og på tidligere elever, sier han.

En som har hatt ham som trener, er May Britt Postholm, professor ved lærerutdanningen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Takket være ham ble hun kåret til Hitras idrettsjente to ganger.

– Anbefalingene han skrev, har jeg limt inn i album, forteller Postholm.

Hun husker at Gunnar kunne være streng, men også svært opptatt av at alle hadde det bra.

Vi følte at han gjorde sitt beste for oss. Da ville vi også gjøre vårt beste.

May Britt Postholm, hadde Gunnar som håndballtrener

– Vi følte at han gjorde sitt beste for oss. Da ville vi også gjøre vårt beste, forteller Postholm, som selv er utdannet lærer.

I sin første lærerjobb fikk hun Gunnar som kollega.

– Han var så inkluderende overfor alle, også meg, minnes hun.

Etter hvert ble hun forsker. For noen år siden skulle hun holde en av sine forelesninger for 300 lærere. I salen satt hennes gamle trener.

– Han kom frem etterpå, synlig stolt, og skrøt av meg. Jeg har kjent Gunnar i 50 år og har bare godord å si om ham, sier hun.

Matematikktrim

Gunnar tilbyr også en annen form for trening.

– Før store prøver, som tentamen eller eksamen, tilbyr jeg mattetrim på ettermiddagstid, frivillig og gratis. Det er gøy at ungdomsskoleelever setter av noen timer fritid til å bli bedre i matematikk, sier han.

Dette begynte han med fordi han syntes skoleuka hadde for få timer med matematikk.

– Ungdommene pleier å ta med seg noe godt å spise. Ikke alltid sunt, men det er jo viktig å ha det hyggelig også. Vi holder på så lenge de har lyst, forteller han.

Men én gang måtte han be om at de stoppet.

– Det var to jenter som etter fire timer, gjerne ville fortsette. I og med at det var håndballkamp på TV samme kveld, måtte jeg be dem runde av.

Én av jentene var Maren Kjærringvåg (21).

– Det var greit å runde av for å se kamp, jeg spilte håndball selv. Men jeg var nok på alle Gunnars mattetrimmer mens jeg gikk på ungdomsskolen, forteller hun.

Før hun fikk Gunnar som lærer, var hun ikke så interessert i matematikk.

– Det endret seg med ham. Han var engasjert og opptatt av at vi skulle lære oss faget, han var rettferdig og en vi hadde respekt for. Han skal ha all ære for at jeg valgte realfag på videregående, forteller Maren.

Da hun gikk i 10., ble hun trukket til å komme opp i muntlig matematikk.

– Gunnar hjalp oss som skulle opp i matte. Slik fikk jeg toppkarakter, som flere av mine medelever, sier Maren Kjærringvåg.

I dag bor hun i Trondheim og studerer til sykepleier.

– Hjemme på Hitra hender det at jeg støter på Gunnar. Det er alltid trivelig. Han spør og er interessert i det jeg holder på med.

Supervikar

Gunnar sluttet egentlig som lærer da han var 67 år, men har latt seg overtale til å ta noen undervisningstimer i alle år etterpå. Nå har han om lag 25 prosent stilling som vikar, som regel i matematikk.

– Jeg tar andre fag ved behov, men da helst i naturfag, sier han.

Siden han er over 67 år, taper han ikke pensjon som vikar.

Rektor ved Fillan skole, Hege Østmark, er veldig fornøyd med å ha senioren på laget.

– Han stepper inn ved sykefravær og avlaster oss alle, sier hun og skryter seg nærmest hes over hvor ofte han trår til og hvordan han gjør andres hverdag lettere.

– I tillegg til å være der for elevene og gi dem knallbra oppfølging, er han en god kollega. Han støtter alle og snakker med alle han treffer.

Østmark sier at elever som har hatt Gunnar i matematikk har hatt gode resultater.

Han har en naturlig autoritet og er en knakende god lærer.

Hege Østmark, rektor

– Han har en naturlig autoritet og er en knakende god lærer. Spesielt i matematikk, sier hun.

Flere arenaer

Gunnar har også vært pedagogisk konsulent ved skolekontoret i kommunen en periode.

– Hva er den største forskjellen fra da du begynte å jobbe som lærer for over 50 år siden og i dag?

– Den gang var vi mest lærere. I dag har vi større ansvar for elevenes sosiale liv. Det er bra, men jeg er ikke sikker på at alle lærere har de kvalifikasjonene som kreves for alt som skal gjøres. Og jeg tror ikke alle som kommer ut fra lærerutdanningene er forberedt på alt som kreves i dagens skole, sier Gunnar.

Da skolene stengte ned i vår, måtte også han begynne med fjernundervisning.

– Det gikk utrolig bra, elevene tok det fort. Men jeg liker best å ha dem i klasserommet, sier han.

– Det er arbeidsmiljøet og de flotte elevene som gjør at jeg fortsatt liker å jobbe som lærer.

– Visste du alltid at det var det du ville bli?

– Det visste jeg tidlig. En av mine egne lærere inspirerte meg til det, sier Gunnar Trønnes.

Gir han seg?

Gunnar påstår at han skal gi seg som lærer til våren, når 10.-klassen han har i matematikk går ut.

Ingen tror meg, men jeg skal gi meg.

Gunnar Trønnes, lærer

– Ingen tror meg, men jeg skal gi meg, bedyrer 73-åringen.

Den siste høstferien som yrkesaktiv var han likevel å finne på skolen.

– Jeg er innom for å oppdatere meg på Fagfornyelsen, sammen med rektor og andre fra ledelsen.

– Og hva synes du?

– Mer dybdelæring og at undervisningen skal være mer praktisk rettet, er flott. En gang tok jeg med meg elever til Hitrahallen og fikk dem til å regne ut straffefeltet på håndballbanen. Sånne ting kan man gjøre mer av.

– Hva skal du gjøre hvis du slutter helt som lærer?

– Det er jeg jammen ikke sikker på, sier Gunnar.

Rektor Hege Østmark har på sin side ikke tenkt å be ham levere inn adgangskortet sitt ennå.

– Jeg har alltid en mattegruppe Gunnar kan få undervise, sier hun.