Foto: Skolenes landsforbund
Har innføringen av kapittel 9A virket motsatt?
Debatt: Innføringen av kapittel 9A i opplæringsloven skulle sikre elevene et trygt og godt skolemiljø. Men kan den ha virket motsatt?
Har økningen av vold, mobbing og skolevegring sammenheng med
at lærere ikke tør gripe inn i frykt for at noen elever da vil føle seg
krenket?
Skolenes landsforbund hilser en «kraftpakke» for å bedre
skolemiljøet i norsk skole velkommen, slik Kunnskapsdepartementet legger opp
til i statsbudsjettet. 35 millioner kroner skal gå til bekjempelse av mobbing.
Det dreier seg om tilskudd til lokale beredskapsteam i kommunene, styrking av
læringsmiljøprosjektet og grep for å få ned køene og bedre veiledningen til
statsforvalterne.
Selv om vi ønsker en slik «kraftpakke velkommen», vil det på
ingen måte være nok til å løse mobbeproblemet. Den eneste måten å løse
problemet på, er å jobbe forebyggende helt fra barnehagen av og gjennom hele
skoleløpet. Det må rett og slett bedre bemanning til. Vi trenger også
sosialfaglig kompetanse inn i skolen. Og dette vil koste langt mer enn 35
millioner.
Vi må gjøre lærere og andre ansatte trygge på at de kan
gripe inn uten represalier. Da trenger vi også å spille på lag med foresatte.
Vi må ha en felles forståelse av og aksept for at inngripen er en del av å
danne «gagns menneske».
Vi har dessverre sett mange eksempler på at elever beskylder
lærere, eller andre ansatte, for krenkelse. I mange tilfeller får dette
alvorlige konsekvenser for den ansatte. De kan bli suspendert, tatt vekk fra
klassen, omplassert til annen skole, eller i verste fall oppsagt. Alt på
bakgrunn av elevens subjektive opplevelse.
Skolenes landsforbund er selvfølgelig klar over at dette
strider mot stillingsvernet i arbeidsmiljøloven, men faktum er at det skjer
likevel. Og det skjer over hele landet.
Da er det ikke rart om lærere og andre ansatte går på
gummisåler og gjør det de kan for at ikke elever skal føle seg krenket. Det er
bare det at noen elever føler seg krenket om læreren påpeker dårlig oppførsel,
bråk og uro. Noen blir krenket når de ikke får den tilbakemeldingen de ønsket.
Det er for noen en krenkelse når læreren prøver å oppdra dem til «gagns
menneske».
Det er imidlertid viktig å påpeke følgende: Det er forskjell
på elevenes subjektive opplevelse av å være krenket og en objektiv vurdering av
om en krenkelse har funnet sted. Vår erfaring er at dette ikke er et tydelig
skille i praksis.
Resultatet er at mange skoleansatte ikke våger å gripe inn
når elever viser en uønsket atferd. Ved å reagere på slik atferd utsetter man
seg selv for fare. Man kan bli uthengt som mobber, med all den psykiske
belastningen det medfører. Man kan også miste jobben.
Hvis lærere og andre skoleansatte ikke våger å gripe inn
fordi noen kan føle seg krenket, så har det som var en god intensjon virket mot
sin hensikt. Myndighetene må ta ansvar for å sikre at lærernes rettsvern
ivaretas under behandling av elevsaker.
Det skumle krenkekortet må legges i skuffen.