Har innføringen av kapittel 9A virket motsatt?
Debatt: Innføringen av kapittel 9A i opplæringsloven skulle sikre elevene et trygt og godt skolemiljø. Men kan den ha virket motsatt?
Har økningen av vold, mobbing og skolevegring sammenheng med at lærere ikke tør gripe inn i frykt for at noen elever da vil føle seg krenket?
Skolenes landsforbund hilser en «kraftpakke» for å bedre skolemiljøet i norsk skole velkommen, slik Kunnskapsdepartementet legger opp til i statsbudsjettet. 35 millioner kroner skal gå til bekjempelse av mobbing. Det dreier seg om tilskudd til lokale beredskapsteam i kommunene, styrking av læringsmiljøprosjektet og grep for å få ned køene og bedre veiledningen til statsforvalterne.
Selv om vi ønsker en slik «kraftpakke velkommen», vil det på ingen måte være nok til å løse mobbeproblemet. Den eneste måten å løse problemet på, er å jobbe forebyggende helt fra barnehagen av og gjennom hele skoleløpet. Det må rett og slett bedre bemanning til. Vi trenger også sosialfaglig kompetanse inn i skolen. Og dette vil koste langt mer enn 35 millioner.
Vi må gjøre lærere og andre ansatte trygge på at de kan gripe inn uten represalier. Da trenger vi også å spille på lag med foresatte. Vi må ha en felles forståelse av og aksept for at inngripen er en del av å danne «gagns menneske».
Vi har dessverre sett mange eksempler på at elever beskylder lærere, eller andre ansatte, for krenkelse. I mange tilfeller får dette alvorlige konsekvenser for den ansatte. De kan bli suspendert, tatt vekk fra klassen, omplassert til annen skole, eller i verste fall oppsagt. Alt på bakgrunn av elevens subjektive opplevelse.
Skolenes landsforbund er selvfølgelig klar over at dette strider mot stillingsvernet i arbeidsmiljøloven, men faktum er at det skjer likevel. Og det skjer over hele landet.
Da er det ikke rart om lærere og andre ansatte går på gummisåler og gjør det de kan for at ikke elever skal føle seg krenket. Det er bare det at noen elever føler seg krenket om læreren påpeker dårlig oppførsel, bråk og uro. Noen blir krenket når de ikke får den tilbakemeldingen de ønsket. Det er for noen en krenkelse når læreren prøver å oppdra dem til «gagns menneske».
Det er imidlertid viktig å påpeke følgende: Det er forskjell på elevenes subjektive opplevelse av å være krenket og en objektiv vurdering av om en krenkelse har funnet sted. Vår erfaring er at dette ikke er et tydelig skille i praksis.
Resultatet er at mange skoleansatte ikke våger å gripe inn når elever viser en uønsket atferd. Ved å reagere på slik atferd utsetter man seg selv for fare. Man kan bli uthengt som mobber, med all den psykiske belastningen det medfører. Man kan også miste jobben.
Hvis lærere og andre skoleansatte ikke våger å gripe inn fordi noen kan føle seg krenket, så har det som var en god intensjon virket mot sin hensikt. Myndighetene må ta ansvar for å sikre at lærernes rettsvern ivaretas under behandling av elevsaker.
Det skumle krenkekortet må legges i skuffen.