Sølvgutt-dirigenten ofra egen sang for lærergjerningen

– Når Folke skulle formidle stemningen og karakteren i et verk vi studenter skulle synge, så snakket han ikke. Han framførte en improvisert liten dans, en «Folke-dans». Det lærte meg at man ikke alltid trenger å snakke så mye når man instruerer. Og med det er vi vel svært nær kjernen i hva dirigering er, sier Fredrik Otterstad.

Alt før nåværende dirigent av Sølvguttene, Fredrik Otterstad, begynte som student ved Norges musikkhøgskole, hadde han bedt sin kommende sanglærer der, Folke Bengtsson, om undervisning.

– Vi møttes første gang på et sommerkurs i kordirigering på Toneheim folkehøgskole. Det må ha vært i 1994. Jeg var der som sanginstruktør, og Fredrik deltok i koret dirigentelevene skulle få prøve seg på. Da kom han og ville ha privat-undervisning. Det fikk han, sier Bengtsson.

– Jeg forsto da på måten han brukte stemmen på under instruksjonen at han kunne noe jeg burde lære.

Etterpå møttes vi som dirigenter på et seminar for amatør-mannskor. Da lytta han til mine instruksjoner på en slik måte at jeg forsto at han hadde en spesiell interesse for min stemme, sier Otterstad.

Arier som ekstremsport

– Det som særlig imponerte meg med Fredrik, både under opptaksprøven og under eksamenskonserten ved høgskolen, var hans framføring av viser, til eget akkompagnement på kontrabass. Hans evne til å formidle tekst er gripende, minnes Bengtsson.

– Samtidig kasta han seg i mine timer ut i de mest dramatiske tenorarier. Stemmen var ikke moden for det, men litt moro skal man jo ha, sier han.

– De store ariene gjorde jeg som en form for ekstremsport, sier Fredrik Otterstad.

– Jeg hadde funnet et gir som, et stykke på vei, kompenserte for at stemmen ikke var klar for disse ariene, og det var gøy å prøve. Men en viktig grunn til det gode samarbeidet mellom Folke og meg var at vi likte samme type musikk. De store patosfylte operaene var ikke de mest sentrale der. Derimot var vi begge sterkt opptatt av eldre barokkmusikk og av samtidsmusikk, sier Fredrik Otterstad.

– Sangundervisning er for det meste en-til en-undervisning, og det kan bli ganske intimt. Kroppen må tas i bruk for å bygge teknikk. Samtidig er det store emosjoner i musikk. Uten at vi snakket så mye, følte jeg at Folke forsto meg. Nærheten ble aldri vanskelig, fortsetter han.

– Det er individuelt hvor personlig en ønsker at slike timer skal bli. Hvis hver time skal begynne med lange utlegninger om hvordan man har det, går tida fort. Jeg synes ikke det personlige skal få ta for mye tid, sier Folke Bengtsson.

Korløftet

– Når du har brukt så mye tid på å utvikle stemmen til Fredrik Otterstad, er det da litt trist at han er mest kjent for å dirigere andres stemmer?

– Nei. Det er svært viktig at en kordirigent har sterk, intim forståelse av hva sang er. Langt fra alle dirigenter har det, sier Bengtsson bestemt.

– Det er viktig for meg å fortsatt være aktiv som solist i ulike sammenhenger, vedgår likevel Fredrik Otterstad.

– Men jeg forstår hvordan Folke tenker. Kor-bevegelsen i Norge har heva seg enormt de siste tjue åra. Før lå vi langt bak Sverige, nå er vi på samme nivå. Grunnen er at vi fikk Norges musikkhøgskole, som gir en ordentlig musikkutdannelse. Vi er en hel generasjon utdannede sangere som har gått ut derfra og bidratt til dette korløftet med vår kompetanse. Jeg håper at Folke er stolt, både av sin egen innsats og av oss, sier han.

Valgte lærergjerningen

Men hva brakte svenske Folke Bengtsson til Norge?

– Kvinnfolk, svarer Bengtsson kontant.

– Min kone er norsk, og vi møttes i København da vi studerte. Etterpå sang jeg i operakorene i Malmö og København. Men så fikk vi tilbud om å overta et hus i Asker utafor Oslo. Det var mer lokkende enn å bo midt i København. Dermed begynte jeg med undervisning.

– Din egen sang da?

– Den har jeg ofra for lærergjerningen. Siden 1974 har jeg vært i høgskolesystemet. Der er det ikke tid til både å holde stemmen ved like og undervise, konstaterer han nøkternt.

Nå har Bengtsson vært pensjonist i ett år, og han sier at det ikke er så veldig morsomt. Men han har fortsatt privatelever. Dessuten synger han kirkemusikk med gode venner. Hvert år reiser de på tur og holder konserter underveis. Sist var de på Orknøyene. Nå står Gotland for tur. Så sanglæreren synger fortsatt, tross alt.