Rektor: – Å se på mobbing er nesten like ille som å mobbe

– Tilskuereffekten ved mobbing er stor. Dersom ingen ser på, ler eller applauderer, gir mobberen opp, sier rektor på Austbø skole, Terje Angelskår.

I tillegg til rektorjobben er Angelskår tilknyttet Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, hvor han jobber mye med mobbing. Og han er spesielt opptatt av dem som ser på at andre blir mobbet.

– Å se på mobbing er nesten like ille som å mobbe. Når du er tilskuer, gjør du noe. Det er en handling, sier Angelskår.

Det er mange som er involvert i en mobbeepisode: den utsatte, mobberen og tilskuerne. Mobberen er pådriveren, men han eller hun er avhengig av de andre rundt. Dersom de andre ikke gir mobberen oppmerksomhet, eller gir ham eller henne negativ tilbakemelding, er sjansen stor for at mobberen slutter å mobbe.

– Har du ikke status blant dem som ser på, så slutter du, sier Angelskår.

Forskningen viser at det er mer tradisjonell mobbing enn digital. Det mener Angelskår skyldes tilskuereffekten.

– Når man mobber digitalt får, man ikke samme applaus eller tilbakemelding fra de rundt, og da mister mobberen motivasjonen, sier Angelskår.

 Les også om de som var mobbere selv.

Mobbing, ikke humor

– De som mobber, sier ofte «me kødde jo bare her», og da blir man usikker, sier elevrådsleder ved Austbø ungdomsskole, M. Samir Butt.

Han har selv gitt beskjed, både når noen slåss og blir mobba. Det er ikke alltid like lett.

– Noen vil jo slåss, og da blir de ganske sure hvis de blir stoppa. Med mobbing er det lettere, synes jeg, sier M. Samir Butt (16).

At mobbing forkles som humor, er ikke uvanlig:

– Problemet med sånne situasjoner er at den som blir fornærma, også ler. Man vil ikke vise at man føler seg krenka. Det er bedre å ha sagt ifra, selv om det viser seg at det bare var tull, sier Terje Angelskår.

 En annen grunn til at mange bare står og ser på, er at de ikke vil blande seg inn i andres saker.

– Og så tenker man kanskje at det ikke er min greie å gjøre noe med det. Jeg har liksom ikke noe med å blande meg, sier Andrea Stenshorne Simonsen (15).

Hun er nestleder i elevrådet på skolen. Rektor Terje Angelskår nikker, dette henger tett sammen med det forskningen har funnet ut at skjer når en gruppe mennesker blir stående passive og se på en hendelse.

– Man griper ikke inn fordi man er usikker på sidemannen. Tanken er at siden de andre ikke reagerer, så er det vel greit, sier Angelskår.

 Les også: Alle kan bli mobbere.

– Ikke alle kan bryte inn

Rektor mener man ikke kan forvente at alle skal gripe inn.

– Enkelte elever tør å bryte inn for å få slutt på mobbingen, men ikke alle. Det kan vi heller ikke forvente, sier Angelskår.

Forskningen viser at den som bryter inn og hjelper den som blir utsatt for mobbing ofte har høy sosial status. Det er en person som ikke selv risikerer å havne i mobberens søkelys.

– Man må ha en viss status for å si ifra. Dersom en som ikke har status gir beskjed, er det ingen som hører. I tillegg risikerer denne personen å bli mobbet selv, sier Angelskår.

Rektor oppfordrer elevene til å gi beskjed til en voksen på skolen. 

– Vi oppfordrer elevene til å komme til meg eller noen av de andre voksne. Det kan være mindre belastende enn å bryte inn i situasjonen, sier Angelskår.

Dette kjenner elevene igjen, men å sladre, eller snitche, kan få store konsekvenser.

– Man vil jo ikke bli sett ned på. Å snitche er ikke bra. Man blir ganske utstøtt om de andre skjønner at det var du som gikk til rektor, sier Andrea Stenshorne Simonsen.

M. Samir Butt er enig:

– Man vil jo ikke være en snitch.

Vil ha en «sladreapp»

Samir mener det hadde vært best om man kunne gitt beskjed til rektor eller lærer anonymt.

– Vi burde hatt en sladreapp. Så kunne vi sendt inn tips anonymt og sagt at nå er det noen som skal slåss der, og at noen blir mobba og sånt, sier M. Samir Butt.

– Vi må bygge opp en erkjennelse av at alle har ansvaret for seg selv. Vi øver på det gjennom rollespill og gruppearbeid, sier Angelskår. Det har vært nyttig for elevene å bli bevisst på at de er deltagere i mobbing, så lenge de blir stående og se på. Og de mener det har vært nyttig å øve på å si ifra.

– Jeg tror det setter mer støkk i folk om det noen på deres egen alder som sier ifra. Hvis en elev sier at det der er ikke greit, da svir det nok mer, sier M. Samir Butt. Andre er enig:

– Det bør jo ikke gi status å gjøre teite ting!