Om samefolkets nasjonaldag og maorifolkenes hverdag

Snart er det samenes nasjonaldag, og flere og flere barnehager er i gang med å forberede markeringer i barnehager landet over. Det er på mange måter en fremgang, da det tidligere har vært godt påvist at trass det samiskes plass i styringsdokumenter gjennom mange år, har kjennskap til samisk språk, kultur og historie i liten grad blitt prioritert.

At barnehagebarn spiser biđos, fargelegger det samiske flagget, får høre på joik og lære seg å si «gratulerer med dagen» på samiske språk er en god begynnelse. Men det er mulig å tenke seg en helt annen integrering av temaet i barnehagene. Jeg har nylig vært på besøk i fem barnehager i Aotearoa New Zealand, og lært om hvordan de jobber med å integrere maoriperspektiver i barnehagene der.

Aotearoa er maorienes navn på landområdet som etter koloniseringen av britene ble kalt New Zealand. Maorier er altså urbefolkningen i landet. Det er både fellestrekk og forskjeller mellom samenes historie i Norge og maorienes plass i New Zealand. Mens samene historisk primært bodde i de nordlige delene av Norge før etableringen av nasjonalstaten, befolket maorier store deler av landområdene.

Mens koloniseringen av samene foregikk gradvis, noen vil si siden middelalderen, skjedde koloniseringen av Aotearoa New Zealand brått ved at britene erklærte området som deres koloni ved begynnelsen av 1800-tallet. Tallmessig er det også store forskjeller. Mens samene utgjør om lag en prosent av befolkningen i Norge, identifiserer nærmere 17 prosent seg som maorier i Aotearoa New Zealand.

Disse forholdene bidrar nok til at avkoloniseringen av New Zealand framstår mer presserende og mer som et allment anliggende enn tilsvarende prosesser for samer i Norge. I begge land er det derimot godt dokumentert at urbefolkningen er utsatt for stor urett, og at fordommer og diskriminering fortsatt er et samfunnsproblem. I begge land blir dette blant annet forsøkt tatt tak i gjennom utdanning og opplæring. Plandokumentene for barnehagene i begge land har mange fellestrekk, og på papiret kan intensjonene se ganske like ut. I praksis er det likevel store forskjeller, og spør du meg har vi mye å lære.

I alle barnehagene jeg besøkte, var elementer fra maorispråk (te reo) og kultur integrert i hverdagen. Noen av barnehagene hadde barn med maori bakgrunn, men ikke alle. Alle barnehagene så det likevel som en plikt og et felles ansvar at alle barn uavhengig av bakgrunn skulle møte maori språk og kultur. Få av de ansatte hadde maori bakgrunn selv, og få hadde vokst opp med å lære språket eller om kulturen. «Derfor må vi utdanne oss selv», fortalte flere. Det var tydelig at dette var en kollektiv innsats.

I alle barnehagene hang det lapper med ord på te reo, slik at de voksne skulle få hjelp til å lære seg dem og å bruke dem sammen med barna. Innsatsen og begrunnelsene for å lære seg maori bidro også til et økt fokus på mangfold. De ansatte fortalte om hvordan de også hadde lært seg sanger på mandarin (kinesisk), eller hvordan de hadde lister over hvordan de sa «hei» eller navn på farger eller tall på ulike språk. Selv uten eierskap til språkene, sørget de ansatte for å inkludere fraser på te reo i hverdagssituasjoner.

Skulle barna synge, telte de først til tre på te reo. Matvers var på te reo, og alle barna ble lært hvordan de skulle si frem stamtavlen sin på te reo. Å knytte hvem man er til stedet man er fra, til sitt lokale fjell, sin lokale elv, og til foreldre og søsken er sentralt i maorikultur. Denne måten å identifisere seg på ble overført til alle barn, men med sensitivitet over at foreldrene avgjorde om innvandrerbakgrunn skulle inkluderes eller ikke.

For meg som kom fra Norge hvor både debatter om spørsmålet «hvor er du fra» og om kulturell apropriering har gått varme de senere årene, fremsto tilnærmingen fremmed og kanskje litt farefylt. Jeg snakket med flere barnehagelærere om dette. De var alle opptatt av at majoriteten må lære av minoriteten, men med respekt. Ord skulle uttales riktig, og enkelte formuleringer var kun for maori å bruke. «Vi vil ikke at dette skal være rent symbolsk», sa flere. «Det holder ikke å trekke frem maori kun ved festdager, det må være en integrert del av hverdagen».

Samtidig som opplæringen i maorispråk og -kultur ble sett som et felles anliggende, innrømte flere at de tidvis kunne føle seg usikre. Brukte de begrepene riktig? Var formidlingen av fortellinger rett? Mange hadde behov for å spørre om hjelp, men var samtidig klar på at maori-ressurspersoner ikke skulle utnyttes. Flere barnehagekonsern hadde derfor ansatt rådgivere med maoribakgrunn, nettopp for å kunne veilede i denne type spørsmål. Slik ble ansvaret tatt av barnehagene, ikke lagt over på enkeltindivider.

Kunne vi sett for oss tilsvarende i Norge? Konteksten er noe ulik. Samtidig var det veldig påfallende for meg hvordan både barna mine og jeg lærte langt mer om maorispråk og -kultur gjennom et knapt år i Aotearoa New Zealand, enn hva vi har lært om samiske språk og kultur gjennom et liv i Norge. Det fremsto som verdifullt for både majoritet og minoritet. Lar du deg inspirere?