Norsklærer – drømmeyrke eller tapt illusjon?

1. Jeg teller dager til juleferien på lik linje med elevene. 2. Jeg skal skifte jobb når dette skoleåret er over. Jeg gidder ikke lenger være idealisten som har ”verdens viktigste yrke” når noe utenforliggende suger idealismekreftene ut av meg.”

Takk til Gro Jonsborgs innspill om leseplikten i norsk i Utdanning nr. 19/2007. Som ung norsklærer følte jeg et sterkt behov for å følge opp. Født i 1978 og med tre års jobberfaring bak meg, to år på høgskole og snart halvannet år i videregående, er jeg fremdeles ny i skolen.

Jeg kan vel også sies å være ”en av de unge lærerne som kan data og sånn”, uten at det har betydning i denne sammenhengen. I det følgende vil jeg trekke fram ulike sider ved min arbeidssituasjon som gjør at skolen ikke er en blivende arbeidsplass for meg, og fordi jeg ser at jeg kommer til å bli utbrent, noe jeg ikke ønsker. Jeg gjør oppmerksom på at det følgende ikke må leses som en kritikk mot min nåværende arbeidsplass. Det er nemlig ikke arbeidsplassen min det er noe galt, men en fullstendig feilslått skolepolitikk i et av verdens rikeste land.

Arbeidsdagen min varer fra stort sett fra 08.00 til 16.00. Minst to dager i uka har jeg med meg arbeid hjem, og jeg kan ikke huske en helg som ikke har gått med til retting av skriveoppgaver, prøver, særemner osv. Kort sagt: Jeg arbeider minst 50 timer i uka uten å få en eneste krone i overtid (gitt at lærere har 44 timers arbeidsuke). Dessuten er de såkalte feriene/avspaseringen oppskrytt, for når høstferien, vinterferien og påskeferien kommer, har jeg minst 30 tekster å vurdere og nye timer å forberede til mandag morgen etter ferien.

Og hva skal jeg egentlig med alle disse feriene? Jeg har jo ikke råd til å reise på ferie uansett, for som enslig med boliglån og studielån, i tillegg til bil og diverse andre utgifter, er en årslønn på 360.000 for lektor med tilleggsutdanning (dvs. minst 6 års utdanning) ikke mye å skryte av. Ifølge tariffen går jeg opp i lønn først om 4 år, og da snakker vi 20.000…

 Når det gjelder arbeidsoppgavene mine, er disse vanskelige å definere. Det som kalles ”for- og etterarbeid til undervisning” er en pott der KS kan legge inn ubegrenset antall arbeidsoppgaver. Det medfører at jeg jobber altfor mye fordi det er altfor mye å gjøre, og ingen gjør noe for å stoppe dette. Siste nytt i opplæringsloven er at alle terminkarakterer skal følges av en rettledning til elevene, og vi leser raskt mellom linjene at den bør være skriftlig.

Får jeg da mer lønn, eller større ressurs, for å skrive begrunnelser til mine 60 norskelever som hver har 3 karakterer i norsk = 180 begrunnelser = 60 timer i terminen (gitt at det tar ca. 1 time å skrive (inkludert at jeg under arbeid med dette vil bli forstyrret flere ganger og nettet vil koble seg ut flere ganger) + gi denne tilbakemeldingen til eleven)? Hva er tatt vekk for å erstatte dette? Skal jeg forberede meg mindre til timene? Og med det samme: La oss få en karakter i norsk skriftlig. Med fare for å banne i kirka er karakteren i norsk sidemål politikernes siste skanse for å bevare nynorskens stilling i samfunnet.

Heller ikke arbeidsforholdene er noe å trakte etter i læreryrket. Jeg sitter på et 20 kvm stort arbeidsrom med fem andre. Kollegaene mine er det ingenting å si på, men det er ikke så lett å konsentrere seg om retting og forberedelser når elever stadig kommer innom, telefonen ringer, neste ukes planer må diskuteres osv. Som arbeidsredskap har jeg kun bærbar pc å arbeide på, og den sitter jeg foran ganske mange timer til dagen.

Det er lite heldig å bruke så mye tid foran en bærbar pc med tanke på skulderplager, sittestilling og senebetennelse. Jeg tror ikke det finnes arbeidsplasser der de ansatte må bruke så mye tid foran en dataskjerm og med så lite tilrettelage forhold. Men hvem bryr seg om det? Jeg er tross alt lærer, og da skal jeg jammen være glad for at jeg i det hele tatt har fått en bærbar pc! Det får da være grenser for hva vi lærere kan forlange med tanke på den ferien vi har.

En viktig del av Kunnskapsløftet skulle være kompetanseheving for lærerne. Men er det egentlig kompetanseheving når undervisningsmengden er den samme, kursdagene som tilbys kan telles på en hånd, og selve kompetansehevingen i for eksempel ikt er noe du må bedrive på eget initiativ på kveldstid? Flaks for meg at jeg ikke har barn og sene kveldstimer å bruke på dette.

Det siste punktet som gjør at jeg nå sliter meg ut, er teknologien i skolen. it’s learning er gjeldende læringsplattform ved min skole, og det er greit. Men hva skal man gjøre når læringsplattformen ikke tilfredsstiller behovene og umulig kan være utviklet av noen som har satt sine bein innenfor videregående skole? Og sist, men ikke minst, trådløst nettverk. Det undrer meg at politikerne ikke tenkte at innføring av bærbar pc i skolen krever et stabilt trådløst nettverk ettersom både undervisningsopplegg og læringsplattform er knyttet opp mot Internett, og at utvikling og drift av trådløst nettverk og flere hundre bærbare pc-er faktisk medfører økte kostnader, økt bemanning og god teknologi.

Hver eneste dag bruker jeg (og elevene) til sammen én time på å vente på at pc-en skal slå seg på, koble seg til nettverk, forflytte den fra klasserom til klasserom, koble meg inn og ut av trådløst nettverk, vente på at pc-en skal slå seg på igjen, slå seg av, slå seg på osv. Det vil si fem timer i uka brukt på unødvendig venting som framkaller irritasjon.

Jeg mener at jeg som lærer gjør en god jobb. Tiden med elevene og samarbeid med gode kollegaer er inspirerende og lærerik, og egentlig det som gjør det verdt å være i skolen. Pliktoppfyllende og ærekjær som jeg er, stiller jeg alltid grundig forberedt; det er ikke min stil å fomle foran 30 17-åringer, de lærerne opplevde jeg nok av i min egen skolegang. Elevene mine får grundige tilbakemeldinger med konkrete råd om hva de må arbeide videre med, og de utvikler seg. Jeg elsker faget mitt, og har jo blitt norsklærer fordi det er mitt favorittfag!

Men nå har jeg egentlig bestemt meg for at jeg ikke lenger ser verdien i å arbeide i et yrke der arbeidsgiver behandler meg uten respekt, arbeidsoppgavene blir stadig flere uten at det vises i stillingsressursen, og lønna står på stedet hvil.