Den inkluderende fellesskolen - læringskraft for elever og lærere?

Den inkluderende fellesskolen – læringskraft for elever og lærere?
Av Halvor Bjørnsrud
Gyldendal Akademisk 2014

Professor Halvor Bjørnsrud har gjennom de siste tjue årene vært kanskje den mest produktive artikkel- og bokskriveren av pedagogisk faglitteratur i Norge. I tillegg til å skrive og undervise har Bjørnsrud lang erfaring med skoleutvikling gjennom ulike former for samarbeid med skoleledere og lærere. Samarbeidet har ofte hatt tilpasset opplæring og inkludering som mål. Begrepene tilpasset opplæring, utvikling og inkludering er derfor gjennomgående i titler og undertitler i hans bøker og artikler. 

Internasjonalt ble inkludering som en pedagogisk hedersbetegnelse vanlig etter Salamanca-erklæringen i 1994. I Norge ble den inkluderende skolen forstått som en videreutvikling av enhetsskolen. Den skulle gi alle barn skoleplass i lokalmiljøet og i stor grad realiseres gjennom tilpasset opplæring i klasserommet.

I dag er inkluderingsprinsippet under angrep fra flere hold. I enkelte skoler blir elevene delt inn i relativt varige grupper som i praksis blir basert på elevenes evnenivå. Behovet for spesialundervisning er økende, og fortsatt får omtrent 4000 elever sin opplæring i kommunale og interkommunale spesialskoler. Videre har enkelte kommuner søkt om å opprette såkalte mestringsgrupper og klasser for de flinkeste elevene.

Bjørnsrud har ikke kastet seg på denne trenden. Gjennom hele boka viser han hvordan skoleeiere, skoleledere og lærere sammen kan arbeide for å fremme tilpasset opplæring og inkludering. Bjørnsrud viser til det individuelle og kollektive arbeidet som må til for å fremme den gode skole. Han er opptatt av å legge til rette for prosesser som resulterer i læring og utvikling, både for skoleledere, lærere og elever. Vellykket inkludering er en forutsetning for redusert frafall i videregående, hevder han.

Boka preges av at det er en erfaren pedagog som snakker. Forfatteren er ikke opptatt av å gi oppskrifter for hvordan gode lære- og utviklingsprosesser skal drives, rollens hans er betrakterens, en som ser hva som skjer og har skjedd i skolen. Særlig i de første to tredjedelene av boka er den reflekterende betrakterrollen tydelig.

Forskerens viktige rolle for en vellykket skoleutvikling ligger forfatterens hjerte nær. Han viser hvordan suksess kan oppnås gjennom et forskende partnerskap der forskeren tar tak i lærernes erfaringer, spiller dem tilbake med koblinger til pedagogisk teori og formidler lærerens stemme i sin vitenskapelige produksjon. Her trekker Bjørnsrud veksler på sine erfaringer fra skolebasert kompetanseutvikling på ungdomstrinnet.

Bjørnsrud bruker også denne gangen sin ITP-modell som eksempel på hvordan skoleutvikling kan drives. ITP-modellen står for en prosess der lærere både individuelt og kollektivt gjennom team og plenumsdiskusjoner foretar felles beslutninger for å utvikle skolen og sin klasseromspraksis. Bjørnsrud har en klar oppfatning av at skoleutvikling skal føre til en kvalitetsheving av undervisningen. Elevenes læring skal bli bedre gjennom tilpasset opplæring, inkludering og meningsfylte læreprosesser i klasserommet.

I bokas siste del kritiserer Bjørnsrud styringsdokumentene for manglende fokus på tidlig satsing og vil ha dette inn i læreplanen. Han mener skolen dreper mange evnerike elevers læringspotensial og er bekymret for den manglende satsingen på estetiske fag. Med begrepet «kameleonskolen» kritiserer Bjørnsrud skolens tilpasning til ytre press som for eksempel undersøkelsene PISA og TIMMS, og han hevder at dette går på tvers av overordnete idealer som inkludering og likeverd. Uten å bli konkret etterlyser Bjørnsrud nye arenaer for elever der inkluderingsprinsippet og det hele mennesket ivaretas.

I boka formulerer Bjørnsrud sine innledninger og oppsummeringer i passiv form. Jeg vil oppfordre ham til å bruke jeg-formen og dermed markere sine meninger tydeligere i seinere skrifter. Med sin kompetanse og erfaring har han en stemme som bør veie tungt i nasjonale, skolepolitiske overveielser.

Med denne boka bidrar Bjørnsrud til oppdaterte perspektiver på inkluderingsidealet i norsk skole. Boka er relevant for alle skoleledere og masterstudenter i pedagogiske fag. Den er et solid bidrag til diskursen om en likeverdig og inkluderende skole i alle lærerkollegier, og er derfor leseverdig for alle som er opptatt av skolen.