Men fortellingen som redskap for å forstå verden er fortsatt like viktig. Noe av fortellingens vesen er nemlig at den inviterer til refleksjon, og dermed er «Refleksjon for læring» blitt undertittelen på boka «Digitalt fortalte historier ». Her handler det om å bruke moderne, digitale hjelpemidler som verktøy for å formidle og forstå pedagogiske prosesser, enten de foregår i barnehagen, i grunnskolen eller i høyere utdanning.
Redaktørene av boka, Kristin Holte Haug, Grete Jamissen og Carsten Ohlmann, er ansatt ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og har utforsket digital historiefortelling som redskap for læring i førskolelærer- og lærerutdanningen gjennom flere år. De har fått med seg en rekke andre fagfolk med erfaring på området og har komponert en artikkelsamling med både teoretiske perspektiver, omtale av forskningsprosjekter og flere spennende kapitler om praktiske erfaringer med digitale fortellinger i barnehage og skole.
Hva er så en digitalt fortalt historie? I den såkalte CDS-modellen (Center for Digital Storytelling, Berkeley) som redaktørene er inspirert av, er en digital fortelling «en kort produksjon på 2-3 minutter, der fortelleren bruker sin egen stemme til å fortelle sin historie». Fortellerstemmen og historien skal ha et personlig tilsnitt, og utviklingen av fortellingen bør også ha vært en del av en prosess der andre har bidratt med innspill. Fortellingen spilles inn ved hjelp av diktafon, mobiltelefonens opptaksfunksjon eller programvare tilknyttet en datamaskin. I fortellingen kan det også inngå fotografier, tegninger, videoklipp, brev, avisutklipp og så videre og ulike typer lydfiler. Den digitale fortellingen redigeres ved hjelp av enkle dataprogram.
Noen vil kanskje spørre: Hva er galt med den gode, gamle muntlige eller skriftlige fortellingen? Svaret er: Ingenting. Men det er lett å se at den digitale fortellingen gir en ny dimensjon og andre muligheter, og derfor er boka et viktig tilskudd til pedagogens bibliotek. De praksisnære artiklene i boka taler for seg: Grete Jamissen forteller om et prosjekt der førskolelærerstudenter fikk en ny måte å reflektere rundt praksis på. Kristin Holte Haug skriver om hvordan studenter i arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning levendegjorde barnehagehverdagen gjennom digitale fortellinger. Marianne Undheim, assisterende
styrer i Klepp familie- og friluftsbarnehage, viser hvordan de har laget digitale fortellinger i et prosjekt om småkryp.
Her er det særlig interessant å se hvordan selv små barn kan være aktive medskapere i slike fortellinger. Barnehagen har også laget «digitale eventyr» med samme metodikk. Undheim har forresten sin egen, enkle definisjon på digitale fortellinger: «en multimedieproduksjon med bilder, tekst og lyd».
Et annet godt eksempel kommer fram i artikkelen til Ane Opdøl Kopreitan og Anita Normann, lærere ved Charlottenlund ungdomsskole i Trondheim. En niendeklasse hadde i tre måneder jobbet tradisjonelt med historie fra 1900-tallet, med mye bruk av læreboka. Som en ny tilnærming til temaet 2. verdenskrig fikk elevene prøve å lage digitale fortellinger ut fra et gitt oppdrag. Eleven Daniel var nysgjerrig på hverdagslivet i byen under krigen, og fikk følgende oppdrag: «Tenk deg at du er en gutt på 14 år som bor i Trondheim under krigen. Produser en digital fortelling på 1,5-2 minutter der du forteller om hvordan du opplever hverdagen din.»
For et spennende oppdrag! Som leser blir jeg overbevist om at eleven gjennom prosessen med manus, bilder, lyd og ikke minst de refleksjonene han må gjennomføre, oppnår en helt annen tilnærming til historiestoffet.
Selv om bokas primære målgruppe ifølge baksideteksten er «førskolelærer- og lærerstudenter», bør den absolutt være interessant også for praktikere i så vel barnehage og grunnskole som videregående skole. Som artikkelsamlinger flest spriker boka noe i både form og innhold, men her kan enhver plukke det som er mest relevant. Og i tråd med bokas tema, har den selvfølgelig også sin egen Facebook-side – med blant annet aktuelle programmer og nettressurser.
