Detaljspekket biografi om skolestrategen Bernhof Ribsskog

Bernhof Ribsskog (1883-1963), reformpedagog og skoleforsker
Av John H. Stamnes
Flatanger historielag 2013

I 2013 var det 60 år siden skoleinspektør i Oslo Bernhof Ribsskog gikk av med pensjon, og 50 år siden han døde. I den anledning har John H. Stamnes publisert en biografi om reformpedagogen og skoleforskeren. I dag huskes kanskje Ribsskog best for sitt bidrag til Normalplanen av 1939, og hans bestrebelser for å hindre at pedagogikkfaget ble lidende under det han kalte «planløshet, slump og famling med stadige mistak og kraftspill».

Biografien er kronologisk oppbygd. Den starter med oppveksten på en avsides og vegløs plass i Flatanger via lærerskole på Levanger, lærerjobb i Flatanger og Harstad til han i 1907 ble han ansatt ved Lademoen folkeskole i Trondheim. Da hadde han bestemt seg for at han ville videre, tok artium, examen philosophicum, samt hovedfag i astronomi ved siden av jobb. Gjennom publikasjoner i Trondheimsperioden tok han blant annet til orde for å gjøre lærerutdanningen bedre.

I 1919 ble han ansatt som skoleinspektør i Skien. Her planla og gjennomførte Ribsskog en rekke studier innen hukommelsesfeltet. Mens han var i Skien, fikk han midler gjennom Nansenfondet til å foreta studier innen eksperimentell forskning, noe som kom til å bli hans tilnærming til pedagogikkfaget. For å bøte på manglene i lærerutdanningen startet han i 1920 Skiens lærerkurser, der et viktig mål var å holde lærerne faglig oppdatert. Ribsskog ble medlem av Arbeiderpartiet i 1908, og engasjerte seg i politisk arbeid, både i by- og fylkesstyre i Skiensperioden. I 1926 var han aktiv i å få til forhandlinger mellom det Socialdemokratiske fylkesparti, og «Tranmælpartiet», de som hadde brutt med Komintern og ikke gått inn i kommunistpartiet.

 I 1929 ble Ribsskog ansatt som skoleinspektør i Oslo. Møtet med sentrale personer og det progressive miljøet ved Sagene-skolen utløste en kreativitet og iderikdom som fikk han til å se utfordringene fra nye sider. Møte med Nils Wiborg resulterte i et stort pedagogisk verk i 15 bind, «Arbeidsmåten i folkeskolen». Raskt kom han også i kontakt med bl.a. Anna Sethne. Begge forsto at de kunne dra veksler på hverandre, og et fruktbart samarbeid utviklet seg. Boken «Eksperimentelle bidrag til læringens psykologi» kom i 1930, og ble året etter ble vurdert til å forsvares for den filosofiske doktorgrad.

Kort tid etter ble han med i Lærerorganisasjonenes skolenevnd, hvor han fikk anledning til å fremheve sitt syn på puggeskolen, arbeidsskoleprinsippet og betydningen av å bevare den syvårige skolen. I 1934 var han med på å støtte oppropet «Til arbeide for norsk pedagogisk forskning», noe som bl.a. resulterte i at han ble kommunalt oppnevnt til leder for «Komite for pedagogisk forskning», og bidro aktivt i etableringen av Pedagogisk forskningsinstitutt og opprettelsen av et professorat som Helga Eng besatte. Sommeren 1935 ble Ribsskog oppnevnt som leder for lærerskolekomiteen for å utforme en landsplan for lærerskolestellet. Året etter ble han forespurt om å lede Normalplankomiteen. Dette arbeidet resulterte i Normalplanen av 1939. I fredsåret 1945 fikk han i gang Statens lærerskoleklasser (senere Sagene lærerskole) med seg selv som rektor det første året. I 1946 vedtok Oslo kommune etter forslag av Ribsskog å opprette «Pedagogisk rådgivningskontor» med Dagny Oftedal som leder. Dessuten var han aktivt med i organisering og planlegging av spesialskolene i Oslo. I tillegg til tunge administrative oppgaver gjennomførte Ribsskog en rekke studier som fikk og fortsatt har stor betydning for norsk skole. Her er naturlig å nevne «Ros og klander i folkeskolen» og «Gjensitterne i folkeskolen».

I 1953 nådde Ribsskog aldersgrensen etter 50 års virke i skolen, de siste 34 som skoleinspektør. I løpet av disse årene rakk han å sette tydelige spor etter seg. Gudmund Hernes lot seg inspirere av Ribsskog da han satt som utdanningsminister.

Stamnes har publisert en velskrevet og innholdsrik biografi om en spennende pedagogisk periode i norsk skolehistorie. Biografien er svært godt dokumentert gjennom bruk av massive referanser. Forfatteren får frem Ribsskogs betydning for utviklingen av den spennende reformpedagogiske perioden, spesielt på 1930-tallet. Kunnskapen og bevisstheten rundt denne perioden er viktig for å kunne forstå skolen i dag. Biografien får også godt frem hva som er mulig å få til i skolen under svært vanskelige økonomiske forhold, noe som kan være en tankevekker i vår tid. Slik sett må dette være et viktig bidrag og av stor interesse for skolehistorikere, pedagoger og ikke minst studenter. Jeg vil faktisk våge påstanden at den burde være pensum innen pedagogiske fag og utdanninger.

Stamnes har også klart å få frem at det er mulig å komme seg til tross for vanskelige økonomiske kår, og ikke minst betydningen av et motiverende hjemmemiljø. I familien var det to jenter og syv gutter. Fem av guttene tok opp banklån, reiste ut og tok seminar / lærerutdanning. Flere av dem ble senere markante pedagoger og samfunnsbyggere.

Forfatteren har klart å få frem at selv om Ribsskog var klart naturvitenskapelig orientert og  tok avstand fra synsing og subjektive vurderinger, så hadde han dyp respekt for annerledes tenkende, og hadde ikke som mål å bekjempe disse.

Biografien kan oppleves som vel detaljrik, og det akademiske språket kan nok virke noe tungt. I sum anbefales likevel biografien på det varmeste, den vil kunne gjødsle ens mentale åker, for å bruke Stamnes’ ord.