En sangenes skatteskiste

Følgesvenner. Sanger om små og store fortellinger.
Av: Hanne Weisser
Olifant forlag
319 sider

Et gammelt inuittord sier at ”sangen er tanker som synges med åndedrettet, når mennesker lar seg bevege av en stor kraft og ikke lenger kan tilfredsstilles av alminnelig tale”.

Sangen er like gammel som språket og følger oss fra vugge til grav. Voggesanger har til alle tider og i alle kulturer vært ”den fyrste song” barnet fikk høre. Og selv om språkene og kulturene er forskjellige, er det utrolig hvor like voggesanger er. Senere blir sangene mer og mer forskjellige, inntil den døde blir ”sunget ut”. Da forenkles sangen igjen.

Vi har sunget i sorg og glede, i krig og fred, i hverdag og fest. Slavene sang på plantasjene i Amerika. Foreldre sang for sine barn på vei inn i gasskamrene i Auschwitz. Sangen har trøstet og styrket, skapt samhold og solidaritet, gitt mot og makt.

Sangene binder tider og generasjoner sammen. De er våre følgesvenner. Jeg fristes til å sitere Normalplan for landsfolkeskulen 1939: ”Når ein fører diktarane sine ord fram i song, har dei gjerne ein verknad som går djupt i mannehugen. Vakker og lyftande song hjelper til å opna hugen for det som er vent og godt og tener til å fremja samkjensle og godt kameratskap. Den oppsedande verknaden songen har, må femna vidare enn berre om skulen. Difor skal ein freiste oppseda elevane til å bli så glade i song at dei kjem til å syngja heile livet igjennom.”

Budskapet er viktig også i dag. Det er denne rike skatten Weisser deler med oss i boka ”Følgesvenner. Sanger om små og store fortellinger”. Weisser har hovedfag i musikk og har tidligere utgitt bøkene ”Folkevisenes fortellinger” og ”Undervisningskunst og kunstnerisk undervisning”.

I hennes nye bok finner vi sangleker, rim og regler, ballader og folkeviser, religiøse og verdslige sanger, samiske sanger og afrikanske sanger, kjente og ukjente sanger. Til sammen 410 i tallet, alle med noter. Weisser har skrevet korte og innsiktsfulle tekster, som setter sangene inn i sin kulturelle og musikkfaglige sammenheng. Vanskelige ord er forklart – og som om ikke dette er nok: En CD-plate følger med, der vi får høre hvordan 93 av sangene lyder. De vi ikke kjenner, kan vi altså lære ved å lytte.

Weisser har lagt vekt på sangglede, vakre melodier, varierte rytmer og godt språk. Gamle travere som er kjent fra sangbøker og media, er ikke med. Det er en klok prioritering. Slik får Weisser plass til sanger som er mindre kjent, men som barn i dag burde få lære. I et fyldig etterord forteller forfatteren om de musikkfaglige tankene bak kapitlene og om hvordan lærere kan arbeide med dette stoffet.

Jeg har lest, lyttet og delvis sunget meg gjennom denne boka. Jeg er begeistret, takknemlig – og imponert. Weisser har gitt oss en sangenes skattkiste, som generasjoner vil ha glede av. Ikke minst lærere. Hvis begrepet ”kunnskapsløftet” skal gi mening, bør denne boka finnes på alle landets skoler. Et bedre redskap til å formidle sangglede, kulturhistorie og menneskelig klokskap tror jeg knapt finnes.  

Vår felles sangskatt må næres, vedlikeholdes og utvikles. Det gjør vi ved å synge. Men da må de unge også lære noen av de gamle sangene. Den dagen barnebarna ikke kan en eneste av de sangene besteforeldrene sang som barn, da er generasjonskløften blitt urovekkende dyp. Sangen er broen mellom oss og dem. Vi får ikke noe bedre materiale for denne broen enn ”Følgesvenner”.