Formidlingspedagogen Telhaug slår til igjen

Kunsten å formidle
Av Alfred Oftedal Telhaug
Akademika forlag 2013
110 sider

Telhaug har vært en bauta i norsk pedagogisk debatt i nærmere 60 år. Denne siste boka er fullt på høyde med tidligere produkter, og Telhaug har fått fortjent ros for sitt virke både som forsker og formidler. Gudmund Hernes kaller ham «et fyrtårn i norsk pedagogikk». Professorkollega Rune Slagstad skriver at Telhaugs virke har gjort ham til en avviker i pedagoglauget – en debattglad, stillingstakende avviker, og fortsetter: «I Kunsten å formidle slår den fremragende formidler et slag for formidlingspedagogikken som et alternativ til den toneangivende reformpedagogikken.»

Det Telhaug kommer med i denne boken, er ikke særlig nye tanker fra hans hånd. Han har vært opptatt av disse problemstillingene i hele yrkeskarrieren, som formelt ble avsluttet i 2004 etter mange år som førsteamanuensis ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Telhaugs posisjon som avvikende, for å holde oss til Slagstad, kommer kanskje av at han er en av svært få pedagoger som ikke passer til betegnelsen «skrivebordspedagog». Han kan dokumentere solid praksis gjennom hele utdanningssystemet. Det gir budskapet hans faglig tyngde og stor virkning på mottakeren.

Når Telhaug skriver bøker, foreleser, taler eller kåserer, er han aldri lettvint i sin omgang med stoff et. Det ligger hardt arbeid bak alt han foretar seg, noe denne boka viser til fulle. Han har godt grep på både det praktiske og teoretiske aspektet.

I denne boka prøver Telhaug å gjennomføre en studie av skolens formidable formidlingsoppgave og av kunsten å formidle. Ved siden av sine egne solide erfaringer er han forbilledlig i sin bruk av relevante kilder, både fagpedagogisk litteratur, relevant biografisk litteratur og memoarlitteraturen mange store formidlere har etterlatt seg. Telhaug er opptatt av at formidling har mange ansikter, og i boka trekker han linjer til journalistikk, kjente forfatterskap og store folketalere gjennom historien.

Telhaug begynner med en skolehistorisk gjennomgang og viser forholdet mellom formidlingspedagogikk og reformpedagogikk. I korte trekk føres leseren fra kontinental pietisme til Kunnskapsløftet i 2006. På veien er Telhaug innom noe av hovedproblemstillingen i hele boka: Utviklingen av lærerrollen mot organisator og tilrettelegger av elevenes læringsstrev. Han kan styre sin begeistring over denne utviklingen. Det samme problemet opptok forskeren Per Bjørn Foros, som i 2006 ga ut boka «Skolen i klemme». Her skriver han blant annet: «Formidlingspedagogikk er blitt et skjellsord i dagens skole. Det snakkes foraktelig om kateter og tavle, som mange – med god grunn – assosierer med livløs formidling. Karakteristisk er denne uttalelsen av Eva Nordland, fadder for sosialpedagogikken på 1970-tallet: – Å dosere ved et kateter er ikke viktig. Hvis jeg først har lært å lære, klarer jeg å skaffe meg kunnskap. Da trenger jeg ikke høre. Vi er ikke flinke til å ta imot kunnskap som blir dosert, men flinke til å ta imot kunnskap vi har bruk for.»

Som man skjønner, er Telhaug ingen stor beundrer av Eva Nordlands sosialpedagogiske tanker. I siste kapittel, «Forberedelsen av neste time», nærmer han seg temaet fra en svært praktisk side. Telhaug konkretiserer problemstillingen gjennom hele boka ved å referere til en artikkel skrevet av læreren Kirsten M. Solberg i Bedre Skole, der Solberg viser til arbeidssituasjonen for dagens lærere. Telhaug konkluderer slik: «For så vidt som Solbergs arbeidssituasjon er representativ for norske lærere, må konklusjonen bli at den som ønsker å skape gode vilkår for formidlingskunsten i skolen, må argumentere for en reduksjon av den arbeidsbelastningen som lærere i dag utsettes for.» Tiltredes!