Førskolelærere som varer

Vi trenger flere førskolelærere her i landet. For samtidig som flere offentlige dokumenter, blant annet stortingsmelding nr. 41-2009, «Kvalitet i barnehagen», slår fast at personalets faglige og personlige kompetanse er den viktigste faktoren for kvalitet, er det stor mangel på nettopp denne kompetansen. Undersøkelser viser også at svært mange utdannede førskolelærere jobber andre steder enn i barnehage, og at andelen som jobber i barnehage, synker med økende alder (Gulbrandsen 2009). Da blir det opplagte spørsmålet: Hvordan kan vi få flere av dem inn i barnehagen, og få dem til å bli der?

Dette spørsmålet har Magritt Lundestad, høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, også stilt seg. Resultatet er blitt boka «Barnehagen som arbeidsplass. Å vare som pedagog og leder». I boka beskriver hun, på bakgrunn av intervjuer med erfarne pedagogiske ledere, hvordan de opplever å være ledere for det faglige arbeidet i barnegruppa. Hun spør om de ulike arbeidsoppgavene de har, blant annet personalansvar, ansvar for planlegging, dokumentasjon og vurdering, og om arbeidsmiljøet. Og ikke minst: Hun presenterer førskolelærernes egne tanker om hva de mener er viktige tiltak for at de skal vare lenge i yrkesrollen. Hun drøfter også svarene de gir og setter dem i sammenheng med andre studier som er gjort.

Boka og materialet som ligger bak, har én svakhet: Et begrenset antall intervjuobjekter er brukt, åtte pedagogiske ledere og fem styrere. Hvis dette skulle vært en undersøkelse med statistisk holdbarhet, ville utvalget være for knapt. Men Lundestad framstiller det heller ikke slik. Hun har gjort en kvalitativ undersøkelse og har funnet informanter som har lang erfaring (i gjennomsnitt 12,6 år) og reflekterte tanker om temaet. Dermed gir boka, til tross for denne begrensningen, en god pekepinn om hva alle nivåer i barnehagefeltet bør være opptatt av dersom man ønsker varige fagfolk.

De pedagogiske lederne forteller for eksempel at de synes det er vanskelig å få tid og ro til å konsentrere seg om å jobbe direkte faglig med barna i hverdagen. Motivasjonen for å bli førskolelærer har i hovedsak vært å få arbeide direkte med barn, og når andre oppgaver tar mye av tiden, oppleves det som lite tilfredsstillende. De synes også det er krevende å ha personalansvar, de opplever konflikter som utfordrende, og de peker på utfordringene med «flat struktur». Det som oppfattes som særlig motiverende, er å få tid og mulighet til faglig utvikling.

Det sistnevnte er én av flere grunner til at særlig barnehageeiere og ansvarlige myndigheter bør lese denne boka. For hvilket utgangspunkt har de ikke, hvis de er opptatt av å skape kvalitet i barnehagene; en gruppe fagfolk med hovedønske å få mulighet til å utvikle seg faglig! I boka får eiere og myndigheter for øvrig en smørbrødliste servert etter hvert kapittel: «Forslag til tiltak».

«Barnehagen som arbeidsplass» er interessant både for studenter som skal forberede seg til å fylle de utfordrende dobbeltrollene og for personalgrupper som kan kjenne seg igjen i og reflektere over tankene som kommer fram. Men aller best ville det være om de som har ansvaret for kvaliteten i norske barnehager, private eiere, kommuner, fylkesmenn, departement og direktorat, satte av tid til å lese og diskutere innholdet i denne boka.