Gavepakke til historieinteresserte

Krig og fred i det lange 20. århundre
Av Hilde Henriksen Waage, Rolf Tamnes og Hanne Hagtvedt (red.)
Cappelen Damm Akademisk 2013, 210 sider

Når det henvises til hendelser på 1900-tallet, brukes ofte kriger som referansepunkter i tidfestingen. Episoder plasseres gjerne i tid i forhold til enten første eller andre verdenskrig, eller til mellomkrigstiden eller den kalde krigen. Bare det som skjedde i det første og det siste decenniet av det 20. århundre, inngår ikke i denne faseinndelingen. Disse to tiårene har dermed ikke fått krigsrelaterte periodenavn. Tiåret 1900-1914 omtales ofte som «siste halvdel av imperialismens tidsalder» eller knyttes til stormaktsrivalisering, opprustning og økt internasjonal spenning. Årene etter 1991 refereres gjerne til som «tiden etter Sovjetunionens fall».

Den britiske historikeren Eric Hobsbawm måtte ta stilling til dette «vakuumet» i historiefagets faseinndeling da han for ti år siden ga ut en oversiktsbok over 1900-tallets politiske og ideologiske historie. Hvordan kunne utviklingen i et århundre dominert av krig skildres når det ble innledet og avsluttet med fred mellom stormaktene? Hobsbawm valgte å begynne framstillingen i 1914 og slutte med sin egen samtid. Boka The Age of Extremes. The Short Twentieth Century 1914-1991 ble svært godt mottatt og fikk raskt klassikerstatus blant historieinteresserte.

Når flere av Norges fremste eksperter innenfor internasjonal historie nå utgir en oversiktsbok over det internasjonale maktsystemet de siste hundre årene, velger de motsatt strategi av Hobsbawm. I stedet for å «forkorte» 1900-tallet, forlenges århundret i begge ender. Framstillingen starter med tiden omkring 1870, og den strekker seg helt fram til våre dager. I denne nyutgivelsen blir 1900-tallet dermed til «det lange 20. århundre». Dette er et godt valg. Analysen av årene mellom 1900 og 1914 blir mer stringent når det først er gjort rede for Tysklands samling i 1871.

De 15 tekstbidragene i boka er omtrent like lange, og de er formet etter samme lest. De aller fleste bidragsyterne er historikere, men rekruttert fra ulike nasjonale og internasjonale forskningsmiljø. Innfallsvinkler og analyseapparat varierer dermed fra det ene kapitlet til det neste. Dette forstyrrer ikke sammenhengen eller flyten. De mange stemmene gir tvert imot presentasjonen variasjon og dynamikk. Forfatternes stoffutvalg og resonnementer vil i positiv forstand kunne overraske selv den mest beleste. Det bør spesielt bemerkes at alle deler av verden på en på en naturlig måte er inkludert i framstillingen, også den ikke-vestlige delen.

Den ensartede formen i boka kan snarere ha vært en hemsko for bidragsyterne, spesielt med hensyn til den gjennomførte formen på kapittelingressene. Alle ingresser inneholder 3-4 spørsmål som presenteres fortløpende. Dette har en åpenbar formidlingsmessig funksjon: Spørsmålene skal selvsagt forberede leseren på innholdet i den følgende teksten. Resultatet blir imidlertid noe tvungent. Leseren blir på overtydelig måte fortalt at «vi skal her se på...», og ingressene blir dermed noe skoleoppgaveaktige.

Dette er likevel en bagatellmessig innvending. Med denne boka har redaktørene og forlaget lyktes i å sy sammen en svært leseverdig framstilling av nyere tids historie. Forfatterne øser av kunnskap om sine spesialfelt, uten at dette forutsetter at leseren har mer enn generell allmennkunnskap. Boka vil dermed kunne være til god nytte for studenter fra nær sagt alle studieretninger, og den vil være til berikelse for alle med interesse for den komplekse internasjonale samfunnsutviklingen de siste hundre årene. For historie- og samfunnsfaglærere lærere i alle skoleslag vil boka være en ren gavepakke.