God omsorg ingen selvfølge

Omsorg i barnehagen
av Kristin Rydjord Thohli
Fagbokforlaget 2013
195 sider

Kristin Rydjord Tholin stiller mange gode spørsmål i sin bok «Omsorg i barnehagen». Omsorg er en grunnleggende og selvfølgelig del av barnehagens liv. Eller – var det bare før det var slik? Er omsorgsbegrepet kommet i skyggen av læring i barnehagen? Begrepet er i hvert fall lite vektlagt i faglige og politiske sammenhenger i dag. Derfor er det svært interessant, og viktig, at begrepet blir løftet fram i en ny bok.

Kristin Rydjord Tholin er førstelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Vestfold. Hun har bakgrunn som førskolelærer, og i bokas innledning skriver hun at omsorgssiden ved yrket var en viktig begrunnelse for yrkesvalget. Interessen og engasjementet for relasjoner, kommunikasjon og omsorg har fulgt henne videre i yrkeskarrieren og har gitt seg utslag i blant annet forsknings- og utredningsarbeid, artikler og bøker. Med sin siste bok har hun en uttalt ambisjon om «å skape større engasjement og mer faglig forankring og interesse for omsorg i barnehagen».

Tholin tar utgangspunkt i det som blir betraktet som et særpreg ved den norske barnehagepedagogikken – en helhetlig tilnærming til omsorg, lek og læring. Etter siste revisjon av barnehagelov og rammeplan har disse tre kjernebegrepene fått følge av begrepet danning. Men når hun sammenligner de tre utgavene av Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (1996, 2006 og 2011), er bruken av begrepene lek og omsorg redusert, mens bruken av læring og danning har økt. Og hun finner det oppsiktsvekkende at begrepet omsorg ikke engang er nevnt i forskriften til ny barnehagelærerutdanning. Samtidig er det ingen tvil om at begrepet fortsatt skal ha en sentral plass. Den nye rammeplanen sier for eksempel: «Barn har rett til omsorg og skal møtes med omsorg. Barnehagens personale har en yrkesetisk forpliktelse til å handle omsorgsfullt overfor alle barn i barnehagen.»

Forfatteren legger stor vekt på at omsorg handler om relasjoner, og hun retter blant annet oppmerksomheten mot begrepene som brukes i denne sammenhengen. Nyere forskning viser med all tydelighet at barn på ulike måter påvirker omsorgssituasjoner og er medskapere av omsorgsfulle fellesskap. Derfor bør vi kanskje slutte å snakke om giver og mottaker når det gjelder omsorg, men heller snakke om både barn og voksne som omsorgsdeltakere, skriver Tholin.

Dette er bare ett eksempel på mange gode spørsmål som Tholin reiser, og nettopp de gode spørsmålene er en stor styrke ved boka. Det gjelder både mer overordnede spørsmål om begrepsbruk og vektlegging av omsorg, men også en rekke konkrete spørsmål «til refleksjon», som kommer i egne rammetekster med jevne mellomrom. Mange av disse går rett inn i det daglige arbeidet med barna og vil være ypperlige å bruke som utgangspunkt for diskusjoner i personalgrupper. Tholin skal også ha ros for at hun tar stilling til og hevder meninger om flere av temaene hun berører. Hun er oppriktig bekymret for omsorgens plass i barnehagen, og som leser merker en det i boka. Dette gjør den langt mer levende og mer egnet til å skape debatt enn om det bare var en objektiv beskrivelse av fenomenet.

Boka er også relevant med tanke på et høyst aktuelt tema i barnehagesektoren, nemlig ressurser og bemanning. Hvordan går det med omsorgen når det blir flere barn per voksen? Hvilke konsekvenser får det for kvaliteten når det blir færre fang å sitte på? Kristin Rydjord Tholins bok er et viktig bidrag også til denne diskusjonen. Når boka i tillegg er velskrevet, lett tilgjengelig og virker faglig godt fundert, er det bare å anbefale den.