Godt overblikk over spesialpedagogikk

Spesialundervisning - til elevenes beste?
Av Monica Dalen
Gyldendal Akademisk 2013
105 sider

Spesialundervisning debatteres. Det stilles spørsmål om dens individrettede fokus, om den bør foregå i klassen eller i egne klasser/skoler, og om den egentlig gir de ønskede resultater. Professor i spesialpedagogikk, Monica Dalen, har i nesten 40 år bivånet og bidradd med kunnskap i diskusjonene. I boka oppsummerer hun sentrale momenter i egen forskning.

Boka har fem kapitler. Kapittel 1 forklarer viktig terminologi: Spesialundervisning, tilpasset opplæring, spesialpedagogisk kompetanse, spesialpedagogikk, funksjonshemning, avvik, normalitet, og kategorisering. Oppsummerende fastslår hun at diskusjonene dreier seg om forholdet mellom spesialundervisning – tilpasset opplæring, sammenhengen mellom kompetanse og kvalitet, og betydningen av god tidlig innsats. Kapittel 2 beskriver spesialundervisningens historie. Åtte faser navngis gjennom ved begreper som dels knyttes til dimensjonen segregering-integrering-inkludering og dels kvalitet.

Kapittel 3 gjengir viktige forskningsresultater. Den eldste forskningen beskrives med «minuser» som: (1) Spesialundervisning et saneringstiltak; (2) Effektforskning et «blindspor»; (3) Segregering sosialt stigmatiserende. Nyere forskning omtales mer mulighetsgivende: (4) Inkluderende spesialundervisning mer enn fysisk plassering; og (5) behovet for longitudinelle studier. Oppsettet kan leses på to måter. For det første, forskningen har famlet seg fram og mest fokusert det som ikke fungerer. For det andre viser den hvor vanskelig det er å avdekke alle forhold som samvirker i spesialundervisning. Dalen henviser til forskningsfeltets unge historie, og de store metodiske og etiske utfordringene en står overfor. Kapittel 3 handler videre om praksis, og gir historisk og nåtidig tall for elever i spesialskoler, enkeltvedtak, bruk av enetimer, gruppetimer og ekstra lærer i klassen, bruk av assistenter, m.m. Slike statistiske størrelser utfordrer til refleksjon – ikke minst gjennom ideologiske verdibegreper som preger skolepolitiske dokumenter de siste tiårene. Dalen stimulerer refleksjonen ved spennings-relaterte ord som enhetsskoleperspektivet, sorteringsperspektivet, differensieringsperspektivet og familie-/ livsløpsperspektivet.

Kapittel 4 handler om spesialundervisning, selvbildeteorier, og prinsipper for hvordan barns selvbilde kan bedres. Det kan godt leses som Dalens mulige «utskrivelse av medisin» mot stigmatiserende effekter av segregert spesialundervisning. 

I kapittel 5 gir Dalen et historisk riss av veien fra integrering til inkludering, hun ser på inkludering som prosess samt begreper som segregering, normalisering og livskvalitet. Hun avslutter med å oppstille tre holdninger som fins til funksjonshemmete og spesialundervisning: Den fornektende, den stressende og den aksepterende.

Boka har mange pre. Den er kortfattet, klart strukturert og gir oversikt over viktig kunnskap, med historiske tilbakeblikk og overblikk over dagens diskusjonstemaer. Den gir ikke endegyldige svar, men domineres av en «Det kommer an på»-holdning. Boka bygger på sentral norsk forskning og skolepolitiske dokumenter på feltet, den dekker tematiske hull som kun er kortfattet omtalt i større norske publikasjoner som «Spesialpedagogikk» (Rygvold & Ogden 2008; Befring & Tangen 2008), og den introduserer begreper som kan brukes til å analysere utviklingstendenser og dagsaktuelle holdninger.

Jeg har lite negativt å si om boka. Skal noe anføres, blir det i første rekke hvis boka den som medium i opplæring av studenter og lærere. Den mangler repetisjonsspørsmål, oppgaver, case, og forslag til videre lesing etter hvert kapittel. Det er skrint med kun ei litteraturliste til slutt. Ei stikkordsliste hadde også gjort seg – likeså nøkkelbegreper innledningsvis i hvert kapittel.

Tross innvendingene er konklusjonen at boka bør ha sin plass på pensum i spesialpedagogikk, og forefinnes i grunn- og videregående skolers biblioteker – og leses.