Hva er pedagogikk

Hva er pedagogikk
Av Gunn Imsen
Universitetsforlaget, Oslo 2001
154 sider

På baksiden av den boka som jeg her skal omtale, har forlaget gitt alle potensielle lesere følgende opplysning: ” Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. Hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspek -tiver.” Forlaget stiller altså med høye ambisjoner for denne vesle boka som bare er på halvannet hundre sider, og dermed er også hovedproblemstillingen gitt for anmelderen: Står vi her overfor en bok som både stimulerer nybegynneren i faget pedagogikk og som samtidig gir den viderekomne i faget pedagogikk nye perspektiver?

Har Gunn Imsen, som er professor i pedagogikk ved Pedagogisk institutt ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, maktet denne svære oppgaven? Hennes forutsetninger skulle være de aller beste. Hun kan betegnes som en veteran innenfor faget pedagogikk. Hun har bak seg flere lærebøker som har vært bestselgere gjennom mange tiår. Hennes bøker er oversatt til både svensk og dansk. Har hun så på ny lykkes? 

Jeg nøler ikke med å gi mitt svar på dette spørsmålet: Ja, Gunn Imsen har på ny lykkes. Hun har på en helt ut imponerende måte skrevet en bok som handler om alle hoveddisiplinene i pedagogikk som fag og forskningsdisiplin. Fra først til sist dokumenterer hun at hun kjenner fagets tradisjoner med dets mange disipliner. Hun har satt inn i de mange debattene i fortid og nåtid. Hun vet hvor forskningsfronten er å finne i den aktuelle situasjonen. Hun er fortrolig med fagets utvikling og status så vel på den internasjonale som den nasjonale arena. Hun har ikke sovet i en eneste time. Hva har hun så skrevet om?

Hun innleder med et kjapt riss av fagets norske historie. Deretter gjør hun rede for pedagogikkens sentrale temaer, altså for dens innhold: Sosialisering, undervisning, oppdragelse, kunnskap, læring, motivasjon, dannelse. I neste omgang tar hun for seg den pedagogiske forskningen med blant annet betydelig oppmerksomhet viet spenningen mellom kvantitativ og kvalitativ forskning. Deretter følger tre kapitler hvor hun gir seg i kast med de mest sentrale problemstillinger eller utfordringer i faget som en forskningsdisiplin: Teori og praksis, individ og fellesskap, skole og samfunn. I det siste kapitlet drøfter hun spørsmålet om hva pedagogikken kan bidra med i framtida for å gjøre skolen til et godt sted å være og et godt sted å lære. Det dreier seg nå altså om framtidas pedagogikk.

Når jeg så skal gjøre et forsøk på en nærmere vurdering av Gunn Imsens bok, vil jeg først og på ny slå fast at hun skriver usedvanlig godt. Hun er usnobbet, enkel, klar og til dels personlig. Det hender – heldigvis – at hun slår over i jeg-formen blant annet for å sikre framstillingen variasjon. Det hender at hun tyr til hverdagsspråket. Hun bruker ikke flere fagtermer og fremmedord enn nødvendig, og slik er det vel fordi hun kan emnet sitt så godt at hun ikke har noe behov for å bløffe. Og så har hun forsyne meg også innimellom plass til noen små, muntre historier fra dagliglivet i skolen.

Imsen har store kunnskaper, også om de faglige disiplinene som ikke hører med til hennes egne favoritter eller spesialiteter, det vil si til didaktikken og den pedagogiske psykologien. For min del er jeg blitt imponert over hvor informert og sikkert hun skriver om den historiske pedagogikken, både den internasjonale og den nasjonale. Jeg er også blitt imponert over hvor innsiktsfullt hun skriver om den pedagogiske venstresidens helter som for eksempel Pierre Bourdieu og Michel Foucault eller om en postmodernisme som hun for sin egen del knapt kjenner noe særlig velvære ved. For til hennes egne lidenskaper hører ikke bare psykologi og didaktikk, men også den pedagogiske statistikken som mer er en disiplin for positivister enn for venstresidens helter med deres kjærlighet til kulturhistorie og dristige sosiologiske perspektiver.

Som en veteran i faget kan jeg ikke si at Gunn Imsen har skrevet en spennende bok eller en bok som overrasker og sjokkerer meg, for jeg kjenner meg hele veien igjen i hennes tekst. Så har det heller ikke vært hennes oppgave å overraske leseren. Hun har først og fremst skullet informere den mer eller mindre uvitende leseren, og det er akkurat det hun gjør.Og derfor er det viktig for meg å få sagt at Imsen fra først til sist er oppdatert. Det vil si at hun forfølger fagets utvikling helt fram til dagen i dag. Det er i så måte karakteristisk for henne at hun vier temaet/begrepet ”dannelse” et par siders omtale, og det gjør hun selvfølgelig fordi dette begrepet på ny og på bred front er blitt aktuelt i løpet av de siste tre-fire årene.

Det er nå plutselig er på ”alles lepper” og det diskuteres så å si over alt i den pedagogiske og skole -politiske litteraturen. Og Imsen sørger for å informere den uvitende. Ja, hun informerer oss hele veien med stor kyndighet om den aktuelle skolepolitiske og pedagogiske situasjonen. Hun skriver om den omfangsrike ”PISA-debatten” som har rast over fedrelandet i løpet av de siste fire-fem årene, om den vekt som skoletenkningen etter årtusenskiftet har lagt på skolen som en økonomisk investering eller som en ”profittenhet”. Og hun gir seg ikke før hun også har fortalt sine lesere om de bekymringer som det store frafallet i videregående opplæring har skapt på skolepolitisk hold..

I det norske fagmiljøet i pedagogikk oppfattes vel Gunn Imsen ikke bare som en empirisk/kvantitativt orientert forsker, men også som en kvinnesakskvinne som gjerne taler mannssamfunnet midt imot. I denne boken markerer hun nok av og til sine egne, personlige oppfatninger. Hun gir for eksempel klart uttrykk for at det etter hennes mening er sterkt beklagelig at den kvantitative forskningen har tapt terreng i den seinere tida. Men dette betyr ikke at hennes framstilling på noen måte kan karakteriseres som usaklig.

De innslag av polemikk som forekommer, gjør bare boka mer spennende enn den ellers ville ha vært. Og de må kunne aksepteres fordi Imsen gjennom hele boka opererer med et vidt pedagogikkbegrep, det vil si med et begrep hvor faget forstås som en del av samfunnstenkningen. Pedagogikken er etter hennes oppfatning ” innvevd i et nett av sosiale, kulturelle og politiske tråder.” Dermed underslår hun altså ikke at faget ut fra sin natur inviterer til uenighet og til politisk og kulturell strid. Ja, hun definerer eller forstår faget slik at hun selv kan delta i debatten når hun bare har gjort saklig rede for de motsetninger og for den uenighet som har gjort seg gjeldende og som fremdeles er levende til stede i den skolepolitiske/pedagogiske debatten.

Har jeg så ingen innvendinger å gjøre mot hennes framstilling? Nei, hva jeg har å fare med i så måte, er i grunnen ikke annet enn ”småting”. Jeg er for eksempel litt lei meg for at Gunn Imsen ikke omtaler Erling Kristvik når hun orienterer om pedagogikkens historiske utvikling i Norge. Var han ikke som rektor på lærerskolen i Volda og som rektor/professor ved Norges lærerhøgskole, en kjempe av en lærebokforfatter? Dominerte han ikke i stillingen som rektor/lærebokforfatter og som debattant pedagogikkfaget i allmennlærerutdanningen gjennom flere tiår?

Øvde han ikke som en særdeles aggressiv forkjemper for de små skolene på landsbygda en sterkere innflytelse over norsk skoletenkning og skoleutvikling enn Helga Eng, Johs. Sandven og Reidar Myhre? Jeg skulle også gjerne ha sett at Imsen hadde informert om den orienteringen mot teorier som har satt sitt preg på nyere skolehistorisk forskning i Norge. Jeg mener nok dessuten at hun har gjort for lite ut av den spenningen mellom fag- kompetanse og pedagogikkompetanse som har preget de siste årenes debatt om allmennlærer -utdanningen i Norge. Og når det gjelder den internasjonale samfunnsvitenskapelige tenkningen, burde hun vendt lesernes oppmerksomhet mot Charles Taylors store verk og især mot hans påstand om 1968-bevegelsens betoning av autentisitetsperspektivet, altså av idealet om det selvstyrte livet.

Til tross for slike innvendinger, vil jeg gjerne konkludere med at Gunn Imsen har skrevet et lite storverk.