Å utforske praksis – grunnskolen
Av: Marit Aas og Ruth Jensen
Cappelen Damm Akademisk 2011
208 sider
Boka "Å utforske praksis – grunnskolen" satser høyt i å ville utforske praksis. Den inneholder gode og relevante oppgaver og eksemplene er konkrete og lette å ta tak i. Men teorien og eksemplene burde vært knyttet tettere sammen.
Da jeg bladde i boka første gang og begynte å lese den, var min første tanke at de tør. Etter å ha lest boka er jeg glad for at de turte. Hva kom så min første tanke fra?
Jo, forfatterne er i gang med et meget stort prosjekt: å utforske praksis. De har som intensjon å fange inn hele kompleksiteten i skolen. Vi får en innføring i ulike lærings-, organisasjons- og ledelsesteorier samt den evige utfordringen i pedagogikken: forholdet mellom teori og praksis. Dette krever mot, omfattende teoretiske kunnskaper, gode analytiske evner og innsikt i og erfaring fra praksis.
Forfatterne har helt klart denne kompetansen. Spørsmålet er likevel om det blir for mange teorier og perspektiver på en gang, Ville det vært bedre å konsentrere seg om færre teorier, gå mer i dybden i noen av teoriene? Forfatterne har imidlertid tatt et valg. De vil ha bredde og kompleksitet, fordi det er slik praksis er. Skal leseren henge med, skal interessen ikke bare vekkes, men også holdes ved like, blir oppbyggingen av boken viktig.
Og forfatterne har valgt en stram oppbygging av boken, en oppbygging som holder leseren fast, som gjør at leseren ikke faller ut. Boka har en innledning der bokas valg av tema begrunnes, en drøfting av de ulike teoriene, en oppsummering der essensen i teoriene løftes fram og til slutt spørsmål som innbyr til refleksjoner over teksten. Videre følger forfatterne opp med en egen leseveiledning og helt til slutt samles trådene. Denne oppbyggingen gjør at stoffet sitter, det gjentas og bearbeides.
Når dette kombineres med at boka er forbilledlig når det gjelder å forklare nye eller vanskelige begreper, når oppgavene oppleves som gode og relevante for teksten og eksemplene er konkrete og lette å ta tak i, må konklusjonen bli at det er et imponerende stykke arbeid som her er gjort.
Likevel dukker følgende undring opp. Boka er omfattende, veldig omfattende, hvert kapittel er i seg selv verdt en egen bok. Her omtales og drøftes læring, organisasjonsteori, ledelse med mer. Det skjer i forholdsvis kortfattede kapitler, kanskje for kortfattede og muligens med for lite dybdedykk. Spørsmålet er om det blir for omfattende, blir det å skulle gripe såpass mye av kompleksiteten i skolen for komplekst?
Jeg undrer også litt over oppbyggingen der hele teorien kommer først. I boka presenteres spennende case som tar utgangspunkt i bruk av elevresponser, elevsamtalen og kartleggingsproblematikk Men, disse eksemplene dukker først opp etter en 80–90 siders lesing. Kommer de for sent? Hvorfor ikke knytte teori og praksis tett sammen med en gang. Må teori og praksis skilles på denne måten? Hvorfor har forfatterne ikke startet opp med praksis? Eller hvorfor ikke knytte teorikapitlet og praksiskapitlet sammen. Kanskje hadde det blitt lettere for leseren å kople teori og praksis da. Til slutt noe om målgruppa.
Hvis lærere er målgruppe, er det da lurt å starte innledningene til de ulike kapitlene med massiv namedropping? Det gir et unødvendig tungt bilde av boka. Å møte en mengde kanskje ukjente navn som forutsettes kjent av leseren er muligens ikke den beste måte å introdusere stoffet på. Hvis målgruppa er akademia, faller imidlertid mitt poeng.
Helt til slutt: Hvorfor i all verden kommer leseveiledningen helt til slutt i boka, den burde vært først, spør dere meg.
