Innsiktsfullt om evnerik og virksom kvinne

Fredrikke Marie Qvam. Rabaldermenneske og strateg
av Magnhild Folkvord
Samlaget 2013
320 sider

Beretningen om Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) av Magnhild Folkvord, journalist i Klassekampen, er et imponerende arbeid. Hun har hatt til rådighet et uvanlig rikt kildemateriale, først og fremst i form av svært mange private brev mellom hovedpersonen og kjæresten, som senere ble hennes ektemann, juristen og Venstre-politikeren Ole Anton Qvam. Folkvord tegner et utfyllende bilde av en motsetningsfylt kvinne. Fredrikke Marie kjempet på den ene siden målbevisst og langsiktig for sakene hun trodde på, og hun framstod for sine meningsmotstandere som myndig og konsekvent. På den private arena var hun derimot gjennom hele livet usikker på sine egne egenskaper som ektefelle, mor og bestyrer av en stor husholdning.

Magnhild Folkvord får på en leservennlig og troverdig måte fram denne dobbeltheten ved livet til den biograferte. Forfatteren viser at Fredrikke Marie alt fra hun var ung opplevde at privatlivet kunne stå i veien for de store oppgavene hun ønsket å vie livet sitt til. Det er fascinerende å lese om hvordan hun som stormende forelsket 17-åring ønsket å oppgi kjærligheten for at hun og Ole Anton skulle kunne bruke livene sine i kampen for målsaken. Folkvord stiller det betimelige spørsmålet om Fredrikkes kategoriske offervilje i forhold til egne framtidsdrømmer var et resultat av sunn idealisme eller et uttrykk for sterke følelsesmessige svingninger hos den unge jenta.

Fredrikke Marie var opptatt av langt flere saker enn av økte politiske rettigheter for kvinner, som hun i ettertid er mest kjent for. Hun engasjerte seg for norsk selvstendighet og stilte grunnleggende spørsmål ved samtidens normer, roller og mangel på sosial mobilitet. Det sterke ønsket om økte muligheter for kvinnen var dermed for henne ikke bare et feministisk prosjekt, men også en nasjonal og demokratisk kampsak. Leseren får presentert også det historiske bakteppet for hendelsene i hovedpersonens liv. Viktige samfunnsspørsmål i Norge i andre halvdel av 1800-tallet integrert i framstillingen, som unionsbestemmelsene med Sverige og ulike syn på kjønnsroller, prostitusjon, fattigvesen, helsestell og skolesystem. Interessant er det også å lese om Fredrikkes møter med sentrale personer i norsk ånds- og samfunnsliv, som Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson.

Det mer enn førti år lange ekteskapet med Ole Anton Qvam blir naturlig nok vektlagt. Forfatteren viser hvilken betydning samlivet deres hadde for Fredrikke Maries politiske prosjekter. Hun påvirket uten tvil i konkrete og prinsipielle saker sin ektemann, som etter hvert ble både statsråd og statsminister i Stockholm. Samtidig nøt hun godt av hans utstrakte kontaktnett og tette forbindelser til makteliten. Det er derfor pussig at Folkvord ikke i større grad tar opp hvilken betydning mannens død allerede i 1904, altså før både unionsoppløsningen og stortingsvedtaket om stemmerett for alle kvinner, hadde for Fredrikke Marie. Tapet av fire av fem barn blir derimot innsiktsfullt og vart behandlet.

Forfatteren har også interessante og velformulerte betraktninger om sin egen rolle som biograf. Innledningsvis reflekterer hun omkring biografien som sjanger. På en måte som ikke virker påtatt eller påtrengende, påpeker hun faren for å gå seg vill og for å bli for ensidig når man fordyper seg i livet til et enkeltmenneske. En biograf kan gå glipp av viktige aspekter ved personens liv «fordi ein les gjennom si samtids briller og ber med seg eigne fordommar og førestellingar», påpeker hun. Denne fallgruben har Magnhild Folkvord selv gått utenom. Hun gir en helstøpt og velskrevet framstilling av livet til en strateg i den tidlige norske kvinnekampen.