Klar mening om norsk skolepolitikk

 Keiserens slitte klær
 Av Birger Paulsen
 444 sider
 Kolofon

Forfatteren har selv erfaring som realfagslærer gjennom nærmere førti år. Han henger uten omsvøp bjella på katten, eller snarere på kattene, på skolepolitikken til Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet. De læreplanene som kom for grunnskolen i 1974, avskaffet delingen i tre nivåer (kursplaner) i de skriftlige fagene i ungdomsskolen. I denne enhetsskolen skulle elever flest undervises i samme klasse. Det er en ordning vi har som hovedprinsipp også i dag.

Læreren skulle gå rundt i klassen og hjelpe hver enkelt elev med de oppgaver som læreren hadde valgt ut for elevene, som var på ulike nivåer. I snitt vil hver elev få besøk av læreren ved pulten et par minutter i løpet av en skoletime. Paulsens betimelige spørsmål er hva den enkelte elev får ut av de resterende ca. 40 minutter av timen, mens læreren er opptatt med de andre elevene på sin rundtur i klassen. Slagordet var ”Ansvar for egen læring”. Undersøkelser viser at mange lærere ikke har sett over og gitt tilbakemelding på elevenes skriftlige arbeider. Jeg har selv vært til stede på en presentasjon av forskning som bekrefter det Paulsen skriver.

Paulsen vil ha fjernet fy-stemplet på tavleundervisning/gjennomgang av nytt stoff og oppgaver foran hele klassen. God fagformidlende gjennomgang ved hjelp av tavle eller datamaskin er i dag mangelvare i grunnskolen, ifølge Paulsen. Det virker samlende og gir et grunnlag for å arbeide med oppgaver av ulik vanskegrad i deler av timen. Godt voksne lærere vil kjenne seg igjen her.

Et annet av Paulsens ankepunkt mot dagens skole er at lærernes som hadde utdanning for å arbeide i den sjuårige folkeskolen, også ble satt til å arbeide med realfagene i ungdomsskolen da den ble innført. Den faglige innsikten lærere flest av denne kategorien hadde, var mangelfull. Undervisningen ble ofte deretter. Vi fikk et forfall av realfagene i ungdomsskolen, ja, en realfagenes kollaps, ifølge Paulsen. Det som tidligere var barneskolens matematikk, er nå for vanskelig i ungdomsskolen. Laboratorieforsøk ble sjeldne hendelser, og da også med magert faglig utbytte.

Norsk Matematikkråd har siden 1982 årlig gitt førsteårsstudenter på høgskoler og universiteter samme oppgavesett i matematikk. Første året hadde studentene i gjennomsnitt

85 prosent riktige svar, i 2007 var denne andelen falt til 35 prosent!
Et stykke på vei kan vi dele Paulsens beskrivelse av det som har skjedd i skolen de siste 30–40 årene. Men når det som en rød tråd, nei, vi får heller si blå tråd, gjennom hans framstilling at det er venstresida i norsk politikk som har skylda for den elendigheten han beskriver, deler jeg ikke helt en så ensidig framstilling. Det er nok heller slik at politikerne har fått dårlige råd fra fagpedagogene. Hans beskrivelser av hva som har foregått og i dag foregår i skolen, fortjener derfor ikke Paulsens karikeringer.

I boka står Paulsen fram som en varm tilhenger av nasjonale prøver, uten å diskutere mulige negative konsekvenser det testveldet som rir norsk skole i dag, kan ha. Skolen har mange viktige mål som ikke er gjenstand for målinger, og ett av dem er å gjøre de unge til gagns mennesker – kanskje skolens viktigste oppgave.

Boka er omfangsrik, med mange, mange gjentakelser. Derfor hadde en strammere redigering vært på sin plass. De vel fire hundre sidene i boka kunne med fordel ha blitt redusert til det halve – det hadde gitt os ei mer leservennlig bok.