Kunnskapsløftet i forskningens lys

Reformtakter. Om fornyelse og stabilitet i grunnopplæringen.
Av Berit Karseth, Jorunn Møller og Petter Aasen (red.)
Universitetsforlaget
253 sider

Boka som her skal omtales, har alt i alt 22 forfattere, som med til sammen 13 kapitler tar sikte på å belyse den skolereformen som går under betegnelsen Kunnskapsløftet og som ble iverksatt fra og med skoleåret 2006/2007. Det er denne reformen det siktes til med bokas hovedtittel, «Reformtakter».

Det er tre velkjente skoleforskere, Berit Karseth, Jorunn Møller og Petter Aasen, som står som redaktører av boka og som sammen har skrevet forordet til boka. De tre har også skrevet et innledende kapittel om opptakten til Kunnskapsløftet og en oppsummerende analyse som drøfter spørsmålet om hvorvidt Kunnskapsløftet representerer nye takter. De øvrige 11 kapitlene har så alt i alt 19 forskere tatt ansvaret for.

Med Kunnskapsløftet som bokas overordnede og samlende studieobjekt, behandler de mange forfatterne av boka en lang rekke problemstillinger eller emner. Den ivaretar så å si hele veien et historisk perspektiv. Den analyserer reformen, altså Kunnskapsløftet, som en styringsreform og en læreplanreform. Den kaster lys over konkrete temaer som for eksempel kompetansemål, samarbeidet mellom skole og arbeidsliv, lærernes praksis, grunnleggende ferdigheter, faget utdanningsvalg, samisk opplæring, spesialundervisningen og sosioøkonomiske forskjeller hva skoleresultater angår.

La meg først og litt sleivete si at «Reformtakter» er en litt kjedelig bok. Den frir så visst ikke til en bredere leserskare gjennom politisk fargede utfall, den avstår fra nærgående personkarakteristikker, den oppsøker ikke konflikter og tar hele veien det vitenskapelige og fagpregede språket i bruk. Boka er fri for hissig polemikk, for krasse påstander og for en hevet stemme. Boka går ikke inn i den partipolitiske debatten og i livssyns- og verdidebatten om norsk skole gjennom de siste ti-årene. Ingen av skribentene forteller at de har lest «Angsten for oppdragelse» (2012) av Per Bjørn Foros og Arne Johan Vetlesen, en bok som taler sterkt for en mer markert autoritet i dagens oppdragelse. Ja, ytterligere: Gjennom de siste årenes skoledebatt har vi opplevd en tydelig renessanse for en nærmest lærerstyrt undervisning til erstatning for «child-centered education». Nå legges det fram forskningsdata under overskriften «Den gamaldagse læraren er best» (se Dag og Tid, 26. april 2013, s. 3), og det skrives nye fagbøker om læreren som en formidlingskunstner. Altså: «Reformtakter » oppsøker ikke konfliktene og de polemiske oppgjør, men den viser i stedet hele veien til internasjonale teoretiske perspektiver og især til empirisk evalueringsforskning.

Når det gjelder de resultatene som denne forskningen har gitt, har jeg nok med størst interesse merket meg at den peker på følgende tendenser: Den internasjonale skoleforskningen viser at dagens norske reform i sterkere grad enn tidligere er bundet til policyformuleringer basert på internasjonale sammenlikninger fra OECD og EU. Globale reformideer setter dagsordenen, og staten tar et tydeligere styringsgrep enn tidligere. Læreplanene våre inngår mer og mer i globale logikker. Det er en lav andel av lærerne som sier at de har fått mer selvstendig beslutningsmyndighet med Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet har hatt svært liten betydning for elevenes kompetanseoppnåelse. I omtalen av spesialundervisningen heter det: «Den politiske målsetting om en inkluderende skole der alle skal få delta i sosiale og faglige fellesskap, ser ikke ut til å bli realisert fullt ut.» (s. 196). Etter å ha studert grunnskolekarakterene til de fire første avgangskullene fra grunnskolen etter at reformen ble innført, er konklusjonen at reformen så langt ikke har bidratt til å redusere sammenhengen mellom elevenes sosioøkonomiske familiebakgrunn og skoleresultater (s. 212). Konklusjonen kan ikke bli en annen enn at de strukturreformene som kjennetegner Kunnskapsløftet i liten grad har gitt de resultater som de aktuelle policymakerne hadde forventet eller i hvert fall håpet på. Dette er funn som ikke kan betraktes som annet enn en skuffelse, men derfor er det også med tanke på en realistisk skoledebatt viktig at slike observasjoner ikke stikkes under stol.

Dermed kan jeg konkludere slik: Artikkelsamlingen «Reformtanker» er først og fremst en bok som formidler verdifull kunnskap og innsikt om Kunnskapsløftet som skolereform. Den forsterker den norske skoletenkningens og ikke minst skoleforskningens tilknytning til internasjonale og kontinentale tradisjoner. Den tilfører den norske skoledebatten så vel empiriske observasjoner som sindige refleksjoner. Jeg håper at boka vil sette sitt preg på norsk skolepolitisk tenkning og på norsk skoleforskning.