Lettvint om barnehagens utfordringer

Etter 10 år i kommunikasjonsbransjen finner Kjell Gustumhaugen ut at han har behov for en ny kurs i livet. Han tar utdanning som barnehagelærer, men bruker tre år på å tenke seg om før han begynner som pedagogisk leder. Det blir et tøft møte med en virkelighet han bare kjenner fra praksisperiodene i utdanningen og som far i barnehage. Etter sitt første år som barnehagelærer skriver Gustumhaugen bok om dette, der han ifølge baksideteksten er «nær, personlig, kritisk og selvutleverende i sine beskrivelser».

Etter å ha lest boken tenker jeg at Gustumhaugen må ha vært uheldig med sin første arbeidsplass i sitt nye yrke. Vi vet riktig nok at det finnes gode og mindre gode barnehager, men her er det ikke mye å glede seg over. Det er voksne som er styrt av rutiner og «husmorkultur», det er høye voksenstemmer, overfokus på pauseavviklingen, et kaos av sykdom og vikarer og skifte av folk. Men Gustumhaugen nøyer seg ikke med å beskrive sin egen barnehage, han trekker vidløftige konklusjoner om barnehager generelt. Som på side 98, der han reflekterer over «barnehagens to sider»: «Samtidig som norske barnehager, slik jeg ser det, er fullpakket med inkompetanse, udugelighet, varierende arbeidsmoral, særheter, rådende ukultur og merkelige subkulturer, latskap og viljeløshet, har den også en annen side. En side som tross alt gjør barnehagen til et godt sted å være for de fleste av våre barn». Kan barn virkelig ha godt av å være et sted som er fullpakket av inkompetanse, udugelighet, latskap og viljeløshet?

Til Gustumhaugens forsvar skal det sies at han også beskriver gode sider ved barnehagen, og at noe av hans prosjekt er å beskrive disse to motsetningsfylte sidene. Men sitatet fra side 98 er betegnende for det som etter mitt skjønn får bokprosjektet til å ramle sammen: Kjell Gustumhaugen bruker altfor store bokstaver, han generaliserer, han tyr til lettvintheter, og på denne måten støter han sannsynligvis fra seg 90 prosent av de som med fordel kunne ha diskutert de innvendingene han kommer med.

Noe som i tillegg preger boka, om det er bevisst eller ubevisst er jeg usikker på, er tendensen til å beskrive forfatterens egen fortreffelige tenkning og tiltak som løsninger på utfordringene. Et eksempel er beskrivelsen av de voksnes opptreden i basebarnehagen, der det kun er barna som beveger seg mellom rommene og utforsker hele barnehagen. De voksne «blir som regel stående igjen inne på egen base trygt plassert mellom kjøkkenbenken og den lille ståkontorplassen» (...) «Her har det festet seg et inntrykk av at det er greit å la barna seile sin egen sjø ute i gangen eller inne på andre rom mens de voksne blir igjen inne på basen og satser på at det går greit slik». Her tar forfatteren og en mannlig kollega tak, setter inn endringsarbeid, og etter kort tid fungerer alt mye bedre. Som leser tenker jeg at de sannsynligvis gjorde noe helt riktig, og at resultatet er bra, men måten dette og andre egne tiltak er beskrevet på, gir meg en uggen følelse. Hadde ingen sett dette før? Hvorfor ikke? Her er det åpenbare spørsmål som hadde trengt en annen form for refleksjon og drøfting.

Lettvint synes jeg også det blir når Gustumhaugen i et kort kapittel skriver om menn i barnehagen og slår fast at kjønn er uinteressant, eller når han skriver om barnehagefolk som snakker ned sitt eget fag ved ikke å ville bruke fagspråk. En merkelig påstand, tynt begrunnet.

Er det ikke noe bra å finne i Kjell Gustumhaugens bok? Jo, absolutt. Han peker på mange områder som barnehager flest med fordel kan se nærmere på for å vurdere hvordan de selv fungerer. Boka kan muligens også fungere slik den tydeligvis er tenkt, som et provoserende innlegg om kvalitet i barnehagen. Min innvending går både på form og innhold. For selv om Gustumhaugen mot slutten av boka bedyrer at «all kritikk først og fremst er systemkritikk», så er det ikke dette han skriver om, og han har valgt en form som oppleves lettvint, kategorisk og lite egnet som bidrag til en seriøs og saklig debatt.