Litteraturanalyser - for lærere

Fremmedmannen, litteraturanalyser
Av Erik Bygsdad
269 sider
Kolofon AS
 
"Fremmedmannen" av Erik Bygstad består av åtte uavhengige analyser av tekster som alle mer eller mindre tilhøre vår litterære kanon: Skirnesmål, Ravkjell Frøysgodes saga, eventyret Følgesvennen, visa Olav og Kari/Olav og Signelill, Jan van Huysums blomsterstykke og Synnøve Solbakken. Dessuten tar han for seg sider ved Garborgs haugtussa og Kårrstad-risningens korte, men pregnante Ek aljarmarkiR - "Jeg, fremmedmannen".
 
Bygstad tråkker med andre ord oppgåtte stier, men han ønsker å se med nytt og utfordrende blikk på velkjente og gjennomanalyserte tekster. Bokas tittel speiler denne delen av prosjektet.
 
Bygstad sier i forordet at målet hans er å gi litteraturlærere på de fleste trinn lyst til å bruke tekstene i undervisningen. Han tar med andre ord ikke mål av seg til å skrive for elever, men for lærere som jobber eller har jobbet med disse tekstene, eller iallfall parallelle tekster fra litteratur historie, i sin egen undervisning.
 
Og det lykkes han med, boka er nyttig påfyll og god repetisjon, iallfall for denne norsk- og historielæreren. Forfatteren tør å belære oss med den helt elementære kunnskapen om den konteksten de litterære tekstene opptrer i og går ikke av veien for å forklare hva allitterasjon er.
 
Han forteller om landnåm og borgerkrigstid på Island, om norsk middelalder, og viser oss når han driver kvalifisert gjetting og når han bygger på andres kvalifiserte skjønn. Han bruker fagbokas vitenskapelige hevnisninger i form av løpende fotnoter i tillegg til litteraturhenvisninger etter hver analyse, og dokumenterer i det hele tatt ei imponerende brei lesing.
 
Bygstads egen stil er medlevende, poesi, men også noe svulstig av og til: "Landnåmets vikinger og handelsmenn hadde flakket omkring under en vid horisont, gjort kraftige gjerninger, sett mangt merkelig, hørt enda mer merkverdig, og mye av det var en fortelling verdt." enkelte ord virker oppkonstruerte, som når Bjørnson innblåser sin forteller en forståelse istedenfor å gi han den. Ord som grepethet bidrar til substantivsjuke.
 
Mønsteret Bygstads analyser følger, er først å gjøre greie for tekstens form og innhold, dernest tradisjonelle tolkninger og forskjellige fagfolks eventuelle ulike syn. Så stopper han ikke der, men stiller nye spørsmål til teksten, spør seg om den tradisjonelle forståelsen er tilstrekkelig, om det ikke er rimelig å finne flere mønstre og sammenhenger som kan gi oss ytterligere innsikt i diktverket.
 
Og det gjør han på en så spennende og overbevisende måte at en filolog som undertegnede med mange kateterår er nødt til å bli inspirert. Så langt et vellykka prosjekt, altså, sjøl om iallfall jeg ikke kjenner alle tekstene like godt.
 
Den andre delen av målet med boka er å få oss til å ta i bruk de foreliggende tekstene i undervisningen, og for mitt vedkommende vil det være i videregående skole. Her er jeg mer usikker på hvor godt en lærer vil lykkes.
 
Jeg trur det ville by på problemer å komme med Jan van Huysums blomsterstykke til en gjennomsnitts annenklasse i dagens studieretning for allmenne, økonomisk og administrative fag. Bygstad sier at dette verket er egnet som pensumtekst, men det er det definitivt ikke, noe hans svært filosofiske og litteraturteoretiske analyse til fulle viser.
 
I gjennomgangen av Bjørnsons Synnøve Solbakken, derimot, har han igjen pedagogikken i tankene, og læreren i meg blir på nytt løftet/løftene og inspirert av Bygstads mot- og medlesing av denne klassikeren. Kanskje det ville være et like realistisk mål å inspirere lærerne til å bruke parallelle tekster, gjerne av de samme forfatterne, som lærere flest er mer trygge på, og som gjerne er lettere tilgjengelig i elevenes lærebøker?
 
Jeg tenker både på Edda-dikta, der Trymskvida er en klar parallell til Skirnesmål, og andre eventyr og folkeviser som kan leses med nytt og friskt blikk på bakgrunn av de tekstene. Bygstad her analyserer.
 
Her er vi inne på et helt reelt problem i dagens videregående skole: å motivere elevene for møtet med eldre tekster. Det er ei stor utfordring, ikke fordi innholdet trenger være aktuelt, ikke fordi det ikke kan lekes, dramatiseres eller rollespilles inn i elevenes bevissthet, men fordi møtet med teksten som tekst er noe av det sentrale i norskfaget.
 
Møtet med en tekst byr på motstand, det krever en innsats av elevene, og eldre tekster krever i tillegg at elevene må åpne seg for en uvant kontekst - og her er det stopp for svært mange elever. Møte myten, møte historien, møte skikkelsene, ja til og med kanskje møte idéinnholdet. Men møte teksten? Nei takk! Denne daglige utfordringen i klasserommet synes ikke Bygstad å ta høyde for.
 
Jeg skal ikke våge meg på å gå Bygstads analyser i sømmene, bare peke på den svært morsomme og truverdige gjennomgangen av eventyret Følgesvennen der han bruker ei psykologisk tilnærming og ser eventyr som masker for det ubevisste sjeleliv. Igjen synes jeg han leverer en uklar pedagogisk begrunnelse for hvorfor eventyret må leses sammen med elever slik han mener. Men hvilket spennende innblikk i eventyras korrespondanse med vårt sjelsliv Bygstad gir leseren her!
 
"Fremmedmannen" byr altså på både nyttig og inspirerende stoff til lærere på alle trinn, særlig norsklærere. Men den fungerer ikke som hjelp til pedagogisk tilrettelegging av til dels vanskelige, eldre tekster, den utfordrer tvert imot fagtradisjonen mer enn undervisningstradisjonen.
 
Boka skjemmes av en del trykkfeil, kanskje fordi dette er en lavkost-produksjon? Når han skriver s-genetiv til egennavn med apostrof, minner det imidlertid mer om rettskrivningsfeil. Både forsida og layouten ellers har umiskjennelig preg av å være utskrift. Kolofon er et reint internett-forlag der bøkene blir produsert - printa ut - etter hvert som de blir bestilt.